Møte tysdag den 18. mars 2025 kl. 10 President: Ingrid Fiskaa Dagsorden (nr. 59): 1. Stortingets vedtak til lov om Statens kommisjon for partnerdrap (Lovvedtak 34 (2024–2025), jf. Innst. 142 L (2024–2025) og Prop. 30 L (2024–2025)) 2. Stortingets vedtak til lov om endringer i allmenngjøringsloven (anvendelse på Svalbard) (Lovvedtak 35 (2024–2025), jf. Innst. 145 L (2024–2025) og Prop. 38 L (2024–2025)) 3. Stortingets vedtak til lov om endring i naturmangfoldloven (Lovvedtak 36 (2024–2025), jf. Innst. 144 L (2024–2025) og Dokument 8:44 L (2024–2025)) 4. Innstilling fra valgkomiteen om valg av nytt medlem til Stortingets parlamentarikerdelegasjonen til EFTA og EØS (Innst. 165 S (2024–2025)) 5. Innstilling fra Stortingets presidentskap om valg til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) (Innst. 166 S (2024–2025)) 6. Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grete Wold, Kari Elisabeth Kaski og Kathy Lie om at penger til barna skal gå til barna (Innst. 159 S (2024–2025), jf. Dokument 8:36 S (2024–2025)) 7. Interpellasjon fra representanten Mudassar Kapur til kunnskapsministeren: «Statsministeren har pekt på byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats. For å skape bedre vilkår for storbyene og deres innbyggere kreves det en systematisk innsats fra flere statsråder og fra flere forvaltningsnivåer. Noe av det mest sentrale i dette arbeidet er utdanning. Etter en pandemi som traff barn i levekårsutsatte områder hardt, valgte Støre-regjeringen å innføre et grendeskoletilskudd, slik at alle skoler, uavhengig av antall elever, får 563 511 kr. Dette betyr at mange kommuner, deriblant Oslo, mister millioner som kunne vært brukt på kvalitet og innhold. Hvordan mener statsråden at grendeskoletillegget vil bidra til bedre utdanning for elever i storbyene, og vil det komme konkrete forslag før sommeren som vil bidra til å styrke storbyenes mulighet å satse på alle elever, og spesielt barn i levekårsutsatte områder?» 8. Interpellasjon fra representanten Kari-Anne Jønnes til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Med Støre-regjeringen har forskningspolitikken blitt mindre ambisiøs, mindre grønn og mer introvert. Med Høyre i regjering økte offentlig finansiert FoU som andel av BNP til godt over 1 pst. Fra 2021 har andelen blitt redusert og er nå godt under 1 pst. Hvilke konkrete initiativ vil den nye statsråden ta for å endre forskningspolitikken og sikre at målet om 1 pst. av BNP nås og bidra til å utløse større samlet norsk investering i FoU?» 9. Interpellasjon fra representanten Mudassar Kapur til barne- og familieministeren: «Statsministeren har pekt på byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats. For å skape bedre vilkår for storbyene og deres innbyggere kreves det en systematisk innsats fra flere statsråder. Barnevernet i Oslo er underfinansiert sammenlignet med resten av landet, noe som går direkte utover et godt og sikkert tilbud til barn og unge i hovedstaden. Grunnen til at barnevernet i Oslo er underfinansiert, er at Oslo er den eneste kommunen i landet som selv er ansvarlig for alle barnevernstjenester, mens det i resten av landet er Bufetat som driver institusjoner og rekruttering av fosterhjem. Vil statsråden legge fram konkrete forslag for Stortinget, som vil bli behandlet før sommeren, for å slutte å diskriminere Oslos barn og unge og barnevernet i hovedstaden?» 10. Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Silje Hjemdal og Erlend Wiborg om samværsrett (Innst. 154 S (2024–2025), jf. Dokument 8:15 S (2024–2025)) 11. Innstilling frå familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grunde Almeland, Emma Lind og Abid Raja om å lette hverdagen for enslige forsørgere (Innst. 157 S (2024–2025), jf. Dokument 8:18 S (2024–2025)) 12. Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Turid Kristensen, Tage Pettersen, Grunde Almeland, Kjell Ingolf Ropstad, Une Bastholm, Irene Ojala og Hege Bae Nyholt om en forsterket politikk for å forhindre spilleavhengighet (Innst. 152 S (2024–2025), jf. Dokument 8:13 S (2024–2025)) 13. Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Endringar i kulturlova (føremål, armlengd og kommunal planlegging) (Innst. 156 L (2024–2025), jf. Prop. 6 L (2024–2025)) 14. Interpellasjon fra representanten Mudassar Kapur til kommunal- og distriktsministeren: «Statsminister Jonas Gahr Støre la 6. februar fram regjeringens politiske prioriteringer. Statsministeren pekte på byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats. For å skape bedre vilkår for storbyene og deres innbyggere kreves det en systematisk innsats fra flere statsråder og fra flere forvaltningsnivåer. Innenfor kommunal- og distriktsministerens portefølje er det spesielt boligpolitikk, kommuneøkonomi, områdesatsinger og levekårsutfordringer som er aktuelle politikkområder. Hvilke konkrete forslag, inkludert forslag til lovendringer, vil statsråden fremme som Stortinget kan behandle før sommeren, og som vil bidra til flere boliger og styrke byenes arbeid med levekårsutfordringer?» 15. Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mudassar Kapur, Sandra Bruflot, Anne Kristine Linnestad og Charlotte Spurkeland om en gjennomgang av kommunesektorens oppgaver og tilskudd (Innst. 163 S (2024–2025), jf. Dokument 8:38 S (2024–2025)) 16. Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i utlendingsloven (tilpasninger som følge av nye SIS-forordninger mv.) (Innst. 162 L (2024–2025), jf. Prop. 32 L (2024–2025)) 17. Interpellasjon fra representanten Alfred Jens Bjørlo til digitaliserings- og forvaltningsministeren: «Direktøren i Digitaliseringsdirektoratet skriv i Dagens Næringsliv den 12. februar: «Jeg er byråkrat med ansvar for å samordne digitaliseringen i offentlig sektor, og jeg ser på nært hold hvordan utdaterte systemer og manglende incentiver for helhetlig utvikling preger offentlige etater. Jeg ser også at staten kan få mer ut av investeringene i teknologi, men at vi i for liten grad tar ut gevinstene.» Han peikar vidare på at styringa i privat sektor er styringa ofte er meir målretta og har tøffare krav, slik at ein klarer å ta ut gevinstar av teknologi og digitalisering i eit langt større omfang. Er statsråden enig i at det er mogleg å ta ut langt større effektiviseringsgevinstar enn i dag frå digitalisering og innfasing av ny teknologi i offentleg sektor ved å styre, prioritere og samarbeide meir på tvers og stille tøffare krav til gevinstrealisering?» 18. Referat Presidenten [10:00:21]: Den innkalla vararepresentanten for Sør-Trøndelag, Guro Angell Gimse, tek no sete. Val av settepresidentar Presidenten [10:00:29]: Presidenten vil gjera framlegg om at det blir valt tre settepresidentar for stortingsmøtet i dag – og ser det som vedteke. Presidenten vil tilrå Liv Kari Eskeland, Heidi Greni og Roy Steffensen. – Andre framlegg ligg ikkje føre, og Liv Kari Eskeland, Heidi Greni og Roy Steffensen er samrøystes valde som settepresidentar for storingsmøtet i dag. Representanten Nils T. Bjørke vil setja fram eit representantforslag. Nils T. Bjørke (Sp) [10:01:09]: Eg har gleda av å setja fram eit representantforslag på vegner av stortingsrepresentantane Lisa Marie Ness Klungland, Sandra Borch, Marit Knutsdatter Strand, Eivind Drivenes og meg sjølv om ei større satsing på norsk produksjon av biogass. Presidenten [10:01:25]: Representanten Ine Eriksen Søreide vil setja fram eit representantforslag. Ine Eriksen Søreide (H) [10:01:43]: På vegne av representantene Erna Solberg, Tina Bru, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Kari-Anne Jønnes og meg selv vil jeg framsette et forslag om kraftig å styrke norsk og ukrainsk forsvarsindustri. Presidenten [10:01:57]: Representanten Olaug Vervik Bollestad vil setja fram eit representantforslag. Olaug Vervik Bollestad (KrF) [10:02:07]: På vegne av representantene Kjell Ingolf Ropstad, Dag-Inge Ulstein og meg selv vil jeg fremme et forslag om flere tiltak og en ny handlingsplan for fortsatt reduksjon i antall svangerskapsavbrudd. Presidenten [10:02:22]: Forslaga vil bli handsama etter reglementet. Før sakene på møtekartet blir tekne opp til handsaming, vil presidenten opplysa om at møtet i dag held fram utover kl. 16. Sakene nr. 1–3 vil bli handsama under eitt. Sakene gjeld andre gongs handsaming av lover og gjeld lovvedtaka 34–36. Sak nr. 1 [10:02:41] Stortingets vedtak til lov om Statens kommisjon for partnerdrap (Lovvedtak 34 (2024–2025), jf. Innst. 142 L (2024–2025) og Prop. 30 L (2024–2025)) Sak nr. 2 [10:02:41] Stortingets vedtak til lov om endringer i allmenngjøringsloven (anvendelse på Svalbard) (Lovvedtak 35 (2024–2025), jf. Innst. 145 L (2024–2025) og Prop. 38 L (2024–2025)) Sak nr. 3 [10:02:41] Stortingets vedtak til lov om endring i naturmangfoldloven (Lovvedtak 36 (2024–2025), jf. Innst. 144 L (2024–2025) og Dokument 8:44 L (2024–2025)) Presidenten [10:02:47]: Ingen har bedt om ordet. Sak nr. 4 [10:02:55] Innstilling fra valgkomiteen om valg av nytt medlem til Stortingets parlamentarikerdelegasjonen til EFTA og EØS (Innst. 165 S (2024–2025)) Presidenten [10:03:03]: Ingen har bedt om ordet. Sak nr. 5 [10:03:10] Innstilling fra Stortingets presidentskap om valg til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) (Innst. 166 S (2024–2025)) Tredje visepresident Morten Wold [10:03:38]: Presidentskapet legger med dette frem Innst. 166 S for 2024–2025 om valg til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, EOS-utvalget. Etter EOS-kontrolloven velger Stortinget et utvalg til å kontrollere EOS-tjenestene som blir utført av forvaltningen eller i dens regi. Valget skjer etter innstilling fra Stortingets presidentskap. Utvalget skal ha syv medlemmer, medregnet leder og nestleder, som blir valgt for en periode på inntil fire år. Medlemmene kan bare gjenvelges én gang og kan inneha vervet i maksimalt åtte år. EOS-utvalgets leder, Astri Aas-Hansen, ble utnevnt til statsråd i Justis- og beredskapsdepartementet 4. februar 2025. Hun har derfor trådt ut av ledervervet. Videre har medlemmet Erling Johannes Husabø, som er oppnevnt for sin juridiske fagkompetanse, meddelt at han ønsker å trekke seg fra vervet med virkning fra 1. juli i år. Som ny leder av EOS-utvalget foreslår presidentskapet Grete Faremo. Det foreslås at Faremo velges med tiltredelse straks og frem til 30. juni 2027, som svarer til den resterende valgperioden for nåværende leder. Til erstatning for Erling Johannes Husabø foreslår presidentskapet at tingrettsdommer Geir Sunde Haugland velges som medlem av utvalget frem til 30. juni 2029. Den 30. juni i år utløper også valgperioden for medlemmene Olav Lysne og Jan Arild Ellingsen, samt for nestleder Kristin Krohn Devold. Samtlige av disse har bare vært valgt én gang for fire år, og de kan derfor gjenoppnevnes for ytterligere fire år. Presidentskapet foreslår at disse gjenoppnevnes som henholdsvis medlemmer og nestleder for ytterligere fire år, frem til 30. juni 2029. Jeg viser ellers til merknadene og anbefaler tilrådingen fra et samlet presidentskap. Presidenten [10:05:43]: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5. Sak nr. 6 [10:05:48] Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grete Wold, Kari Elisabeth Kaski og Kathy Lie om at penger til barna skal gå til barna (Innst. 159 S (2024–2025), jf. Dokument 8:36 S (2024–2025)) Presidenten [10:06:05]: Etter ønske frå utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemar av regjeringa. Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – bli gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt. Himanshu Gulati (FrP) [10:06:38]: (ordfører for saken): Dette er et representantforslag fra SV som omhandler at penger til barna skal gå til barna. Som saksordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av denne saken. Komiteen er enig i at det er et mål at alle barn skal gis tilbud om gode og trygge barnehager, at tjenester som er finansiert av skattebetalerne, skal gi viktige velferdsgoder, og at en godt fungerende barnehagesektor er viktig i et moderne velferdssamfunn. Vi vil også framheve viktigheten av at alle barn får en god start i livet, og at et mangfold av barnehager med god bemanning er viktig for barns trivsel og utvikling. Det er alt det vi er enige om, men så er det også ulike politiske syn i saken. Som representant for Fremskrittspartiet vil jeg framheve at full barnehagedekning i Norge var noe som ikke kom av seg selv, men det kom som følge av politisk vilje og et barnehageforlik hvor private aktører ble invitert inn. Det gjorde at vi i løpet av få år fikk bygd ut flere tusen barnehageplasser. Det er fortsatt noe mange land rundt oss og i Europa ikke har klart å få til på samme måte som oss, hvor det er lange barnehagekøer. I Norge er ca. halvparten av barnehageplassene private, og halvparten er kommunale. Begge deler er veldig gode barnehageplasser, men vi ser at det er høyere tilfredshet med de private plassene, samtidig som vi vet at de oppnår en del andre ting som de kommunale sliter med, bl.a. lavere sykefravær. Vi ser også at det offentlige betaler omtrent 88 kr per hundrelapp for de private plassene. For mindre utgifter for skattebetalerne får man bedre kvalitet og et godt tilbud for barna. Dette er noe av det vi mener angripes i dette forslaget. Det stemmer at man har hatt en økning i eiendomsverdiene i barnehagesektoren, som i resten av samfunnet, men vi mener det må være lov for private aktører å tjene penger, og at å nekte utvalgte bransjer å tjene penger på å selge sin private eiendom, vil være et radikalt inngrep i eiendomsretten og rettssikkerheten og vil kunne bidra til stor uro. I representantforslaget skrives det også: «For hver krone som tas ut i profitt, går det én krone mindre til barna og de ansatte.» Dette mener jeg er feil, og nettopp det at de private barnehagene driver for langt mindre enn de kommunale, men med bedre tilfredshet, viser viktigheten de private representerer, og at de bidrar til bedre tjenester over det hele. Vi ønsker derfor å ha private aktører framover. Helt til slutt vil jeg si at vi mener regjeringens angrep på private barnehager, gjennom kutt i pensjonstilskudd og andre innstramminger, har vært veldig uheldig for norsk barnehagesektor og gitt stor uro og dårligere rammevilkår. Elise Waagen (A) [10:09:56]: Hver dag går ca. 270 000 barn inn porten til barnehagen sin. Barnehagene skal være stedet for å oppleve tilhørighet, lek og mestring og få en god start på livet. Vi har veldig mange gode barnehager. Barnehagen er hjørnesteinen også for å få en god start. Vi vet mer og mer om at gode barnehager kan være med og utgjøre en forskjell for de barna som trenger fellesskapet aller mest. Representantforslaget tar opp viktige poenger om at de tilskuddene vi bruker på barnehager, skal komme ungene til gode, men selv om det kan ha gode intensjoner, mener Arbeiderpartiet at flere av forslagene ikke treffer planken. Forslaget om en fast grense for hva private barnehager kan bruke på eiendom, kan bl.a. opptre som et prisgulv, og ha utilsiktede konsekvenser. Når det gjelder det å kartlegge utviklingen av leieprisene, får vi den informasjonen i dag gjennom Telemarksforskning. Selv om kommunal forkjøpsrett kan høres bra ut, har vi utredet det, og det har også vært på høring, og vi vet at det har flere svakheter. For Arbeiderpartiet er det viktig med mangfold i barnehagesektoren. Vi skal ha både kommunale og private barnehager, og de skal fungere i et fellesskap. Nettopp derfor er det viktig for Arbeiderpartiet at vi nå får på plass et nytt tilskuddssystem for private barnehager, som gjør at vi kan feie unna usikkerhet og ha et mangfold i sektoren også i årene som kommer. Jeg ser fram til at regjeringen skal legge fram en barnehageproposisjon som et utgangspunkt for den avtalen som ble inngått her i Stortinget i fjor høst. Noe av det som også lå i avtalen, var nettopp å stille krav til bruk av tilskudd, fordi de pengene vi bruker på barnehage, skal komme ungene til gode. Jeg synes det her er på sin plass å bemerke at Fremskrittspartiet, som mener at regjeringen har kuttet i barnehager, valgte å forlate forhandlingene. Noe av det viktigste utgangspunktet for forhandlingene var jo å sørge for at barnehagene skal ha mulighet til å få dekket de faktiske utgiftene man har til pensjon, altså sørge for at man har like gode pensjonsrettigheter i private barnehager som i offentlige barnehager. Derfor skulle jeg ønske at Fremskrittspartiet revurderer dette når proposisjonen etter hvert legges fram. De har fortsatt muligheten til å stille seg bak viktige krav som har kommet fra private barnehager. Kari-Anne Jønnes (H) [10:13:15]: Barnehagen er en god og viktig arena for utvikling, læring, sosialisering, inkludering og integrering. Det er viktig at flest mulig barn får oppleve trygge og gode relasjoner til ansatte og andre barn, og at de får utforske og oppdage nye sammenhenger gjennom lek i sin barnehagehverdag. En forutsetning for høy kvalitet og likeverdige tilbud i alle barnehager er likebehandling og forutsigbare rammevilkår for kommunale og private barnehager. Norge har verdens beste barnehager. Det er høy kvalitet i tilbudet til barna, lav pris og høy brukertilfredshet. For Høyre er det svært viktig å videreføre det overordnede prinsippet om likebehandling fra barnehageforliket i 2003. Påstanden i representantforslaget, «[f]or hver krone som tas ut i profitt, går det én krone mindre til barna og de ansatte», er grunnleggende feil. Muligheten til å tjene penger er grunnlaget for hele det økonomiske systemet. Fjernes muligheten til å ha et overskudd, noe som er helt nødvendig for sunn og forutsigbar drift av private selskaper, også barnehager, fjerner man samtidig alle private aktører. Det vil ha store, negative konsekvenser for både velstand og verdiskaping. Konkurranse og bruk av private aktører har vist seg å fungere svært godt på barnehageområdet. At man i Norge har oppnådd full barnehagedekning, hadde ikke vært mulig uten private barnehager. De private barnehagene skårer systematisk høyt i brukertilfredshet og er i tillegg billigere for det offentlige enn kommunale barnehager. Dette representantforslaget vil bety en ødelegging av den vellykkede barnehagesektoren, og Høyre går imot alle forslagene som fremmes. Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [10:15:33]: Senterpartiet jobber for at det skal være nærhet til barnehagetilbud av høy kvalitet, med god bemanning og lave priser i hele landet. Vi ønsker et mangfold av barnehager, både private og offentlige. Private barnehager har vært viktige for å få full barnehagedekning, og et mangfoldig tilbud styrker barnas og foreldrenes valgmuligheter og tilpasningsmuligheter. Vi er enige med forslagstillerne i intensjonen om at penger til barna skal gå til barna. Slik har det dessverre ikke alltid vært. De siste årene har mange eiere solgt barnehagebyggene, men beholdt driften av barnehagene selv. Da får eierne realisert de økonomiske verdiene som er bygd opp gjennom barnehagedriften og de gode offentlige støtteordningene eierne mottok for å bygge barnehagene. Barnehagene leier i stedet byggene av den nye eieren. Når barnehageeierne går fra å eie til å leie, ser vi at kostnadene til bygg øker betydelig. Konsernene bruker mer av tilskuddet fra kommunen og foreldrebetalingen til å dekke kostnader til bygg, og mindre til å dekke personalkostnader. For foreldrene og barna i disse barnehagene innebærer det at en større andel av barnehagens inntekter ikke nødvendigvis går til barna, men til eiere av næringsbygg. Alle barnehager må gis gode og forutsigbare rammevilkår, og finansieringssystemet må sikre at offentlige midler brukes for å sikre et godt barnehagetilbud til barnets beste. Vi trenger et rettferdig og forutsigbart finansieringssystem som ikke kan misbrukes, men legger til rette for at offentlige tilskudd og foreldrebetaling går til drift av barnehager, og som gir insentiver til kvalitetsutvikling i barnehagen. Som tidligere talere har redegjort for, har Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus inngått avtale om styring og finansiering av barnehager. Enigheten innebærer at barnehagen bare skal dekke kostnader som direkte gjelder godkjent drift av barnehagen, og det skal stilles krav til kostnadens omfang. Dette skal bl.a. bidra til å forhindre at barnehager pådrar seg urimelig høye husleiekostnader. I avtalen peker vi også på flere viktige grep for å sikre en god barnehagedekning med et bredt mangfold av barnehagetilbud, og at helheten i ny regulering for barnehager er viktig for ro både i private og i kommunale barnehager. Disse endringene i barnehageloven skal behandles i Stortinget nå i vår. Selv om jeg er enig med SV i at det er nødvendig med endringer i finansieringen av barnehager, synes jeg det er litt rart at SV velger å markere eget standpunkt gjennom et representantforslag som ikke får flertall i Stortinget, istedenfor å bidra til reell endring gjennom forhandlingene om dette. Hvis det viktigste er at pengene til barnehagene skal gå til barna, er det underlig at SV valgte å bryte ut av barnehageforhandlingene, istedenfor å benytte muligheten til å påvirke det framtidige finansieringssystemet i den retning de ønsker. Grete Wold (SV) [10:18:29]: Jeg vet ikke helt hvordan det går med disse forhandlingene om en ny barnehagelov. SV gikk jo, som forrige taler poengterte, ut av de forhandlingene fordi vi mente at man faktisk ikke tok tak i de reelle problemene vi opplever i barnehagemarkedet. Jeg håper likevel at det kommer noe godt ut av forhandlingene, og da skal vi selvfølgelig støtte det. Vi har begrenset med penger, i hvert fall som det er vilje til å bruke på barnehage. Vi har begrenset med fagfolk og kompetanse, og etter hvert har vi også begrenset med unger. Det betyr at vi er nødt til å ta noen politiske valg, og vi må foreta noen prioriteringer – det er som kjent det politikk handler om. Det er derfor vi i SV er opptatt av at de pengene vi faktisk bevilger til barnehage, skal gå til drift av barnehage. Pengene skal gå til barna, de skal gå til kvalitet, de skal gå til gode lønns- og pensjonsvilkår for dem som gjør en fantastisk jobb rundt i alle våre flotte barnehager. Det skjer ikke alle steder i dag, handlingsrommet for å bruke offentlige tilskudd til å berike seg selv er for stort. Når vi ser mangfoldet forsvinne, når vi ser noen få store, kommersielle, ofte utenlandsbaserte, barnehagekonsern kjøpe opp mindre, private barnehager, blir vi i SV bekymret. Det gir ikke valgfrihet, det gir ikke kvalitet, og det rammer barna og det barnehagetilbudet vi har hatt rundt i hele landet. De samme konsernene driver med kjøp og salg av eiendom, og man lager en forretningsmodell – som noen har vært innom her – hvor man selger barnehagen, skrur opp husleia og går ut med formidable overskudd på driftens bekostning. Bemanningen i barnehagene er mange steder altfor dårlig. Vi har et foreldreopprør, vi har et barnehageopprør, og selv om SV fikk forhandlet inn millioner til økt bemanning, er det dessverre ikke nok. Noen steder settes også disse pengene i fond istedenfor å bli brukt til nettopp å styrke bemanningen. Det er rett og slett bare trist. Det blir helt absurd at man da ikke tar grep og sørger for at de pengene vi gir til barnehagen, nettopp går til det og ikke til konserndrift for å styrke noen styrtrike eiere. Til alle som argumenterer for at vi må ha private alternativer: Jeg er helt, helt enig. Vi skal ha seriøse barnehagedrivere, og da må vi hjelpe dem ved å stramme inn på de kommersielle, som åpenbart er inne i dette «just for the money». Våre folkevalgte i kommunene må ha verktøy og virkemidler for å legge til rette for en bærekraftig barnehagestruktur, kunne kjøpe opp de private der det er fornuftig, og legge til rette for best mulig lokale løsninger. Jeg hadde derfor håpet at noen kunne støtte litt av vårt forslag i dag, men vi får sette vår lit til at disse forhandlingene fører fram til noe fornuftig for dette markedet. Jeg tar opp SVs forslag. Presidenten [10:21:22]: Representanten Grete Wold har teke opp dei forslaga ho viste til. Abid Raja (V) [10:21:31]: Jeg og Venstre har som utgangspunkt at dette forslaget kommer fra et godt sted, og at forslagstillerne i SV mener det er viktig at penger til barnehage går til barnehage. Likevel: I sin iver etter å jage egne ideologiske kjepphester står SV i spissen for å rasere barnehagetilbudet til norske barn i barnehager landet rundt. Problemet med finansieringen av private barnehager er at den strupes. Problemet denne regjeringen, med støtte fra SV, har skapt de siste årene, har ført til nedleggelser av private barnehager og at de går med underskudd. Problemet er ikke at penger ikke går til barna, problemet er at denne ideologfesten har gjort at det ikke er penger å drive barnehage for. Fire av ti barnehager gikk med underskudd i 2023. Det er problemet vi må løse. Det er på tide at debatten om barnehage begynner å handle om kvalitet og innhold. Jeg skulle ønske SV sto på barrikadene for å få flere barnehagelærere, at man ikke bare prioriterte pris, men også bemanning i barnehagene. SV burde ha brukt denne talerstolen og sin forhandlingsmakt på kvalitet i barnehagen framfor å skyve foran seg enkle løsninger – som at bare vi bytter skiltet på døren, blir alt så mye bedre for norske barnehagebarn. Da kunne denne stortingsperioden sannsynligvis blitt mye bedre for norske barnehagebarn. Slik representanten Grete Wold sa, gikk SV fra forhandlingsbordet. De har ikke vært villige til å være med og finne en bred, forutsigbar løsning som gir barnehagene, de ansatte, foreldrene og barna i private barnehager det de trenger. Venstre støtter ingen av disse forslagene, for vi mener de vil være ødeleggende for norsk barnehagesektor. Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:23:41]: Jeg er helt enig med komiteen i at pengene vi bruker i barnehagene, skal komme ungene til gode. Jeg vil takke representantene for å løfte debatten om kanskje det viktigste velferdstilbudet for barn og familier. Høsten 2023 sendte Kunnskapsdepartementet forslag til nye regler om styring og finansiering av barnehagesektoren på høring. Noen av forslagene fikk støtte, noen ble nesten ikke kommentert, mens enkelte møtte sterk motstand og skapte debatt. I etterkant av høringen ble det initiert en prosess i Stortinget som førte til at seks av partiene på Stortinget høsten 2024 inngikk en avtale om rammene for et nytt regelverk om styring og finansiering av barnehagene. På bakgrunn av innspillene til høringen høsten 2023 og de rammene som følger av partienes avtale, sendte departementet nye forslag til regler på høring høsten 2024. Høringsfristen var i januar 2025. Jeg kommer i tråd med avtalen mellom partiene til å legge fram et lovforslag på Stortinget i løpet av våren. Det er viktig for meg å sikre et mangfold i barnehagetilbudet og at barnehagene har rammevilkår for å gi ungene våre et tilbud av høy kvalitet. I forliksavtalen inngått i Stortinget er det omtalt krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling, herunder at kostnadene ved anskaffelse eller tjenester skal ha et rimelig omfang. Det er i tillegg foreslått at dagens lovkrav til transaksjoner med nærstående også skal gjelde mellom parter og interessefellesskap. Hensikten med de nye reglene er at dette kan bidra til at barnehager ikke pådrar seg urimelig høye husleiekostnader ved eiendomssalg. Regjeringen har hatt på høring forslag om å gi kommunene mulighet til å endre antallet barnehageplasser barnehagene er godkjent for, når det er nødvendig for å hindre overkapasitet i kommunen. Forslaget møtte imidlertid motstand i høringen. I forliksavtalen mellom partiene er det enighet om at dette forslaget ikke følges opp i den kommende proposisjonen til Stortinget. Det skal likevel omtales i lovproposisjonen at kommunene i samarbeid med de private barnehagene skal dimensjonere kapasiteten i det samlede barnehagetilbudet. Regjeringen har tidligere vurdert om det bør innføres kommunal forkjøpsrett ved salg av barnehageeiendom. Dette er en komplisert regulering som det er usikkert om kommunene vil ha kompetanse og ressurser til å benytte seg av, og det er også usikkert hvilken effekt en slik forkjøpsrett vil ha på markedet. Regjeringens mål er at regelverket i større grad enn i dag skal sikre at penger bevilget til barnehager kommer ungene til gode, og at det vil bidra til å skape bedre kvalitet i barnehagene våre. Jeg har god dialog med partene og vil følge opp forliksavtalen med sikte på å legge fram en lovproposisjon for Stortinget i løpet av våren. Presidenten [10:26:36]: Det blir replikkordskifte. Himanshu Gulati (FrP) [10:26:47]: Etter tre år med kutt i pensjonstilskudd og innstramminger overfor private barnehager har det nå vært samtaler og blitt barnehageenighet. Fremskrittspartiet trakk seg som kjent fra det i høst fordi vi mente at det som var lagt fram, ikke garanterte for en styrking av økonomien til private barnehager. Nå er det også sendt ut ting på høring fra regjeringen som Fremskrittspartiet mener bare underbygger det som var vår kritikk i høst. Derfor ønsker jeg å spørre statsråden: Kan hun garantere at det med det regjeringen nå legger opp til, blir en styrking av private barnehagers økonomi i årene framover? Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:27:29]: For regjeringen er det viktig å sikre et godt barnehagetilbud, og god kvalitet i hele landet knyttet til det. Derfor har vi i inneværende år bl.a. bevilget hele 800 mill. kr ekstra til nettopp å sikre kvaliteten i barnehagene rundt omkring i norske kommuner. Det er også slik at over 4 400 unger i levekårsutsatte områder i Norge mottar ekstra tilskudd i tillegg til dette, nettopp for å ha bedre kvalitet og bemanning i sine barnehager. Dette er altså et pågående arbeid for å løfte alle barnehagene i landet vårt. Himanshu Gulati (FrP) [10:28:06]: Jeg opplevde ikke at statsråden svarte på mitt spørsmål, for det er kuttet omtrent 0,5 mrd. kr i pensjonstilskudd til konkret private barnehager. Det gjør at veldig mange private barnehager i Norge har dårlig økonomi og går i minus eller i null, og flere har også kastet inn håndkleet. Det er et resultat av mange av de nedleggelsene, og i hvert fall den dårlige barnehageøkonomien for private er et resultat av kuttene fra regjeringen. Mitt spørsmål er derfor om statsråden med det som er sendt på høring, og det regjeringen vurderer, vil garantere at det betyr en styrking av barnehagens økonomi – eller om det like fullt kan bety et kutt for enkelte private barnehager. Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:28:52]: Det er nok flere forhold som vil kunne være årsaken til en nedleggelse eller ikke. Det kan også ha å gjøre med f.eks. hvor mange barn som faktisk blir født i den enkelte kommune. Det som er viktig for meg, er at sektoren opplever en forutsigbarhet, og at man får en best mulig innretning for de private barnehagene, slik at de har muligheten til å ha en forsvarlig og god drift på lik linje med de kommunale barnehagene. Vi har jo nettopp hatt en høring fordi vi vil utforske ulike alternativer for å få det best mulige regelverket for de private barnehagene, også for å sørge for at de heller ikke mottar mer enn det de faktisk har rettmessig rett på. Grete Wold (SV) [10:29:50]: Først har jeg lyst til å heie litt på statsråden, som jeg opplever genuint ønsker å ta tak i noen av de utfordringene vi ser i barnehagesektoren, når det gjelder både bemanning og eierstrukturer rundt omkring. Vi står overfor noen utfordringer, det er det ingen tvil om. Vi skiller nok litt lag når det gjelder metoder vi skal bruke på dette, men intensjonene tror jeg vi deler. For SV er det utrolig viktig at vi nå sørger for å beholde et mangfold i sektoren, at vi samarbeider med de private og de kommunale, og at vi gir foreldrene en valgfrihet. Derfor må vi nå ta noen skikkelige grep for å få stoppet og begrenset disse store kommersielle aktørene, som faktisk ødelegger nettopp det ønsket både vi og de mindre ideelle barnehagene har. Er statsråden like bekymret som SV? Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:30:42]: At vi gjør dette arbeidet med å gjennomføre disse endringene i lovverket, er nettopp begrunnet i en bekymring vi har hatt, og at vi har sett behov for at det ryddes opp. Jeg deler jeg absolutt synspunktene til SV knyttet til dette. Derfor legger vi til rette for flere grep for å bidra til det i det som vil komme til Stortinget. Det er bl.a. i større grad en satsing på at Kommune-Norge kan etablere ideelt drevet barnehagetilbud, med ulikt formål, f.eks. naturbarnehager. Det vil kommunene i større grad få mulighet til med det vi tar sikte på å legge fram. Det synes jeg er veldig bra. Grete Wold (SV) [10:31:29]: Det gleder meg å høre. Jeg ser fram til at man får i hvert fall noe bedring på det området. Vi har vi vært inne på et annet punkt, som statsråden også tok opp i innlegget sitt, og det er dette med muligheten for kommunal forkjøpsrett. Det er for SV en del av det totale bildet når vi ser på hvordan vi skal kunne regulere den sektoren, og vi har full tiltro til at våre lokale folkevalgte tar gode vurderinger av hva som er det beste tilbudet for sine innbyggere. Kommunene er som kjent høyst ulike, i både geografi og innretning. Det blir hele tiden vist til at det er høyst usikkert, det er uklart, man er usikker på hvordan man skal løse det, og hvordan det vil se ut. Jeg hører ikke noen gode argumenter mot, jeg hører mer en usikkerhet rundt om vi får det til. Er det noen vilje hos statsråden til å begrense den usikkerheten og heller være mer sikker på hva som faktisk er gjennomførbart, og hva som eventuelt ikke er gjennomførbart? Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:32:26]: Det er riktig som representanten sier, og under høringen høsten 2023 ba vi om instansenes syn på om det bør innføres en kommunal forkjøpsrett ved salg av barnehageeiendommer. Vi så at det var få instanser som uttalte seg om dette spørsmålet, og blant dem som uttalte seg, var synspunktene ganske delt. Forkjøpsrett er en komplisert regulering, som vi ser at det er usikkert om kommunene vil ha kompetanse og ressurser til å benytte seg av. Det er også usikkert hvilken effekt det rent faktisk vil ha. Det er altså ikke noe vi tar sikte på å gå inn for, men jeg håper at til tross for at vi ikke velger å gjøre det i det spørsmålet, kan SV støtte store deler av det som blir lagt fram, det SV er enig i. Grete Wold (SV) [10:33:23]: Det er gode svar. Denne saken handler om det vi allerede vært innom, men den berører også den totale ressursbruken og hvordan man faktisk fokuserer og bruker både politisk kapital og også ressurser inn i barnehagen, og da må vi en liten sving innom bemanning. Der har jeg rett og slett et spørsmål til statsråden. Jeg nevnte så vidt i innlegget mitt både foreldreopprør og barnehageopprør, og det er bekymring mange steder. Det er dessverre mange andre ting som opptar mediebildet, men det har ikke blitt noe bedre der ute av den grunn. Hvilken dialog har statsråden med disse foreldregruppene og barnehageeierne som nå er høyst bekymret? Hvilken form for samarbeid og dialog er det mellom disse grupperingene i det arbeidet som nå gjøres? Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:34:06]: Jeg opplever et konstruktivt og godt samarbeid med partene i dette, ikke minst med SV, som er med på budsjettenigheten som har bidratt til at det kom en styrking i inneværende år på hele 800 mill. kr som skal gå til barnehagene i landets kommuner. Det gjelder ikke minst satsingen i de levekårsutsatte områdene, som jeg var inne på tidligere, og hvor utrolig viktig det er for ungenes lek, læring og muligheten til å gjøre det godt senere i livet – det vet vi. Jeg er også i gang med å utarbeide en veileder til kommunene om hvordan regelverket om bemanning skal forstås. Vi håper at det kan være med på å opplyse når det gjelder når man skal hente inn ytterligere personell, og hvordan man bør tenke om bemanning i løpet av barnehagehverdagen. Her opplever jeg også et veldig godt og konstruktivt samarbeid og en dialog med bl.a. Utdanningsforbundet og Fagforbundet. Presidenten [10:35:03]: Replikkordskiftet er avslutta. Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på 3 minutt. Himanshu Gulati (FrP) [10:35:20]: I sitt innlegg nevnte representanten Waagen fra Arbeiderpartiet at Fremskrittspartiet trakk seg fra forhandlingene om barnehageenighet i høst, og så vidt jeg oppfattet, ønsket hun at vi ikke skulle gjøre det, men at vi ble med videre på en løsning. Det skulle jeg også ønske, for Fremskrittspartiet har de siste fire årene tatt til orde for at det trengs en endring i norsk barnehagepolitikk. Grunnen til det er de systematiske kuttene på omtrent en halv milliard kroner som har gått ut over de private barnehagene i Norge, og som nå har gjort at omtrent halvparten, tror jeg, av de private barnehagene går i null eller i underskudd, og omtrent 80–90 private barnehager har lagt ned driften hvert eneste år de siste årene. Det er en forverring av økonomien til private barnehager som ikke skyldes nedgang i barnekull – for statsråden har rett i at det en del steder også er det som inntreffer – men det skyldes et politisk valg om å kutte tilskuddene til kun én aktør blant dem som driver barnehager, nemlig de private aktørene. Det har Fremskrittspartiet lenge sagt at må gjøres noe med hvis man vil hindre uroen som er i sektoren, ikke minst for muligheten til å drive framover. Mange private barnehager rundt omkring sitter nå og følger med på de forhandlingene som skjer, og på hva regjeringen vil legge fram, fordi det vil være av avgjørende betydning for om de føler at de kan drive i årene framover eller ikke. Fremskrittspartiet trakk seg fra forhandlingene i høst fordi det som lå på bordet, ikke garanterte en styrking av økonomien til private barnehager. I den replikkvekslingen statsråden og jeg nettopp hadde, stilte jeg spørsmål to ganger om statsråden vil garantere at det som nå sendes på høring, vil innebære en styrking. Jeg oppfattet ikke å få et ja som svar på det, og det tror jeg er veldig dårlige nyheter og til stor bekymring for de private barnehagene. Hvis vi ikke snur noen av de kuttene denne regjeringen har gjennomført mot private barnehager, hvis vi ikke klarer å vise at det er en vilje til å satse på økonomien til private barnehager framover, frykter jeg enda større uro blant de private barnehagene, og at vi vil fortsette å se at flere private barnehager legger ned som følge av forverrede vilkår og dårlig økonomi. Elise Waagen (A) [10:38:06]: Representanten fra Fremskrittspartiet skal ha helt rett i at systemet for finansiering av private barnehager er skakkjørt. Det burde vært endret på for mange år siden, men i stedet for å diskutere snøen som falt i fjor og legge ansvaret på andre, mener jeg det er bra og riktig at vi nå retter blikket framover, og at såpass mange partier er enige om å finne ut av dette sammen. Likevel, rett skal være rett: Kuttene som har vært i pensjonstilskudd til private barnehager, reduksjonen i det, startet strengt tatt under Solberg-regjeringen, med budsjettstøtte fra Fremskrittspartiet. Jeg er helt enig i at summen av tilskuddene slik det er i dag, for ofte slår ut feil. Vi vet at summen av driftstilskudd, eiendomstilskudd og pensjonstilskudd er det man har å rutte med. Når pensjonstilskuddet er feil eller ikke strekker til for de reelle utgiftene man har, er det for lite å drive barnehage for. Det er nettopp det vi nå har tatt til orde for å sørge for å rette opp i. Her i Stortinget har vi gått sammen for å sørge for at barnehagene skal få de pengene man trenger for de reelle utgiftene man har. I stedet for å peke bakover, også på de samme budsjettene Fremskrittspartiet har vært med på å stemme for selv, med kutt i pensjonstilskudd, håper jeg vi nå er der at vi kan sørge for å få på plass et nytt system, sånn at man får dekket de reelle utgiftene man har, og får tilskudd som svarer til behovene, slik at man har muligheten til å ha barnehager av høy kvalitet, uavhengig av hvem som er driver, til beste for ungene våre. Himanshu Gulati (FrP) [10:40:04]: Jeg må begynne med å korrigere representanten Waagen. Det er helt riktig at regjeringen Solberg, etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen, foreslo et kutt – riktignok mye mindre enn det nåværende regjering har gjennomført – i pensjonstilskudd til private barnehager, og nettopp fordi Fremskrittspartiet var budsjettpartner, fikk vi stoppet det kuttet. Vi var uenig i det da, og vi er uenig i det nå, så det kuttet ble ikke gjennomført så lenge Fremskrittspartiet hadde innflytelse. Dessverre valgte denne regjeringen å innføre et lignende kutt, og også å øke det kraftig, som da har ført til de problemene vi nå ser i privat barnehagesektor. Jeg er enig med representanten Waagen når hun sier at vi må se framover, ikke bakover. Det er nettopp fordi Fremskrittspartiet ønsker å se framover at jeg her to ganger i dag har spurt statsråden om hun kan garantere at det regjeringen legger opp til, vil bety en styrking av økonomien i de private barnehagene. Jeg blir bekymret når det ikke kommer noen slik garanti, for dette handler nettopp om rammevilkårene framover. Kari-Anne Jønnes (H) [10:41:25]: Det er riktig, som representanten Gulati sier, at Fremskrittspartiet ikke var med på forslagene om kutt i pensjonstilskudd. Det som er viktig nå framover, er å huske på at barnehagene har en lommebok. Summen av utgifter skal dekkes av summen av inntekter. Fram til nå har pensjonstilskuddet bidratt til å dekke summen av utgifter. Vi må finne en innretning i det vi skal lete i for å dekke summen av utgifter framover som gjør at det er en forutsigbarhet og trygghet i finansieringen av private barnehager. Jeg mener, og Høyre mener, at samfunnet ikke har råd til at vi ikke lykkes. Det er derfor Høyre har valgt å være til stede i de forhandlingene, og det er derfor vi fortsatt vil jobbe for å finne en enighet rundt en framtidig finansiering som kan gi trygghet, forutsigbarhet og stå seg over tid. Jeg mener imidlertid helt bestemt og veldig sterkt at det er veldig viktig for alle parter å huske på at jo bedre man treffer på hvert enkelt tilskudd, jo vanskeligere er det å skape det overskuddet som må til for sunn drift. Det er det som er min bekymring, men det er også der jeg ser en mulighet til at vi skal lykkes. Vi må tenke på helheten, og vi må være opptatt av forutsigbarhet. Det betyr at vi må ha en kombinasjon av raushet med tanke på innretningen av de tilskuddene vi skal utforme – raushet fordi det må være et overskudd for private barnehager – og å være veldig bevisst på hvor den rausheten er. Jeg mener helt bestemt at vi gjennom godt samarbeid kan lande et fornuftig forlik, men det betinger godt samarbeid fra alle involverte parter i forhandlingene her i Stortinget. Det ser jeg fram til. Grete Wold (SV) [10:43:53]: Det er litt interessant hvordan barnehage er den sektoren som får fram de såkalt ideologiske skillelinjene så tydelig i norsk politikk, og begge sider i politikken beskylder hverandre for å være opptatt av logo på døra og ideologiske skylapper. Jeg tenker at det er derfor vi er politikere, nettopp fordi vi går til valg på en ideologi og en måte å løse samfunnsutfordringene på som er noe ulik. Fremskrittspartiets representant utfordret SV til å være mer opptatt av kvalitet enn nødvendigvis av eierskap. Jeg vil bare understreke at det er nettopp det vi er opptatt av, kvalitet og å sørge for at økonomien og ressursene går til dem som faktisk trenger det, og ikke til eiendomsdrift. Jeg synes det er underlig at det blir tatt til orde for at man må tjene penger, og så setter man det opp mot å ha en sunn økonomi. Ja, det å tjene penger til å ha en sunn økonomi betyr ikke det samme som å ta ut voldsomme beløp i profitt, sette dem i skatteparadis og stikke av med pengene fra fellesskapet. Det er ikke en sunn økonomi. Det forundrer meg litt at deler av høyresiden ikke er litt mer bekymret for at disse store kommersielle aktørene faktisk ødelegger for valgfriheten og det mangfoldet vi faktisk har opparbeidet her i landet over veldig mange år. Nå går nemlig dette markedet, som det har blitt, helt av skaftet, istedenfor å ta de nødvendige grepene for å sikre den variasjonen og den sunne, gode økonomien i både små og store barnehager rundt i hele landet. Dette er på ingen måte et angrep på private barnehager – de vil ikke gå nedenom og hjem med dette forslaget – dette er det stikk motsatte. Det er faktisk et forslag som skal sikre mangfoldet og valgfriheten i barnehagesektoren, men kaste ut dem som er «just in it for the money». Presidenten [10:45:49]: Representanten Kari-Anne Jønnes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt. Kari-Anne Jønnes (H) [10:46:05]: Min del av høyresiden er veldig bekymret, men vi er først og fremst bekymret for at antallet barnehager er sterkt synkende, og at vi mister mangfold hver eneste dag i norsk barnehagesektor fordi de enkeltstående barnehagene går dukken. Jeg vil minne representanten fra SV på at også i de større kjedene er det et betydelig mangfold. Kjedebarnehagene har bidratt til kvalitet og systematikk i norsk barnehagesektor, som jeg mener de trenger kred for, så det er ikke så svart-hvitt som representanten fra SV prøver å framstille det. I all hovedsak har vi felles bekymringer, men vi har ulike løsninger, og i Høyre tror vi ikke på verken kommunal forkjøpsrett eller på å tyne barnehagene til de strupes. Vi vil ha mangfold, og da må vi ha rettferdighet. Presidenten [10:47:09]: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6. Sak nr. 7 [10:47:15] Interpellasjon fra representanten Mudassar Kapur til kunnskapsministeren: «Statsministeren har pekt på byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats. For å skape bedre vilkår for storbyene og deres innbyggere kreves det en systematisk innsats fra flere statsråder og fra flere forvaltningsnivåer. Noe av det mest sentrale i dette arbeidet er utdanning. Etter en pandemi som traff barn i levekårsutsatte områder hardt, valgte Støre-regjeringen å innføre et grendeskoletilskudd, slik at alle skoler, uavhengig av antall elever, får 563 511 kr. Dette betyr at mange kommuner, deriblant Oslo, mister millioner som kunne vært brukt på kvalitet og innhold. Hvordan mener statsråden at grendeskoletillegget vil bidra til bedre utdanning for elever i storbyene, og vil det komme konkrete forslag før sommeren som vil bidra til å styrke storbyenes mulighet å satse på alle elever, og spesielt barn i levekårsutsatte områder?» Mudassar Kapur (H) [10:48:23]: Statsministeren har pekt på byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats. Det mener vi i Høyre selvfølgelig er en god prioritering, for storbyene står overfor komplekse utfordringer og muligheter som krever målrettet arbeid. Et politisk område som er sentralt og legger grunnen for å skape gode levekår i byene og ikke minst inkludering, er utdanning. Etter en pandemi som rammet barn i levekårsutsatte områder ekstra hardt, valgte Støre-regjeringen å innføre et grendeskoletilskudd på en halv million per skole. Dette tilskuddet er likt for alle skoler, uavhengig av elevtall og utfordringsbilde. Dette tilskuddet vil gjennom det egentlig premiere kommuner som velger å beholde skoler uten at de må gjennomgå hvor god skolen faktisk er. Det er en prioritering som gir store konsekvenser for storbyene, da millioner av kroner som kunne vært brukt på kvalitet og innhold i storbyenes skoler, nå bindes opp til å opprettholde små skoler. Tall statsråden selv har pekt på, viser at Oslo taper mye på dette tilskuddet. I 2025 ville Oslo fått totalt omtrent 94 mill. kr mer dersom dette hadde blitt fordelt over innbyggertilskuddet istedenfor dette særskilte tilskuddet, også kalt grendeskoletilskuddet. Dette er penger som kunne gått til flere lærere, bedre språkopplæring og ikke minst styrket den tidlige innsatsen. Vi i Høyre mener at innhold og kvalitet er viktigere enn flest mulig skolebygg. Derfor har vi foreslått i vårt alternative budsjett å avvikle grunnskoletilskuddet og omprioritere disse midlene til tiltak som styrker elevenes grunnleggende ferdigheter, reduserer antallet som faller ut av skolen, og styrker lærerens rolle i klasserommet. For mange elever sliter med å lese, skrive og regne skikkelig. Fraværet har økt, og særlig gutter sliter med å henge med i skoleløpet. Dette er utfordringer som er særlig tydelige i levekårsutsatte områder i storbyene og i store kommuner. Tall fra SSB viser at andelen barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lavinntekt, har økt jevnt de siste årene. Det aller viktigste for å komme ut av den typen livssituasjon, er for det første selvfølgelig at foreldrene forblir i arbeidslivet, eller kommer seg inn i arbeidslivet, og at barna ikke faller ut av skoleløpet og får tilgang til en god skole, som er helt avgjørende for å få til sosial mobilitet. Derfor er satsing på kunnskap og innhold i skolen veldig viktig, og det vil utgjøre en reell forskjell for elever som bor i levekårsutsatte områder. Hvis regjeringen virkelig mener alvor med sin nye storbysatsing, må de også prioritere kvalitet i skolen framfor å opprettholde små skoler. Jeg kan både avsløre og innrømme såpass at da Arbeiderpartiet skjøv Senterpartiet ut av regjering – eller Senterpartiet skjøv seg selv ut, det får de bli enige om – har det vært et lite håp om at Arbeiderpartiet kanskje ville snu i denne saken. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden: Mener statsråden at grunnskoletilskuddet vil bidra til bedre utdanning for elever i storbyene, og vil det komme konkrete forslag før sommeren som vil bidra til å styrke storbyenes mulighet til å satse på alle elever, og spesielt barn i levekårsutsatte områder? Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:52:35]: Grunnskoletilskuddet utgjør 1,5 pst. av de samlede årlige utgiftene på over 90 mrd. kr til norske grunnskoler. Tilskuddet er et signal fra stortingsflertallet om verdien av gode skoler over hele landet. Arbeiderpartiregjeringen jobber for å skape en bedre fellesskole der elever i Norge opplever trivsel, mestring og læring, uansett hvor de bor, eller hvor de kommer fra. Grunnskoletilskuddet gis som en fast sats per skole og gir derfor en samlet omfordeling av midler mellom kommunene. Oslo får det høyeste beløpet i ordningen, men interpellanten har rett i at Oslo og 86 andre kommuner ville kommet bedre ut dersom grunnskoletilskuddet hadde blitt avviklet og midlene fordelt gjennom innbyggertilskuddet. 268 norske kommuner ville samtidig kommet noe dårligere ut. Noen ganger er det nødvendig å være målrettet for å gjøre noe knyttet til spesifikke utfordringer og behov. I slike tilfeller kan noen kommuner komme bedre ut enn andre. Både interpellanten og jeg er fra norske byer. Vi vet at byene tilbyr mangfold og varierte muligheter for utdanning, arbeid og sosialt fellesskap på en annen måte enn mindre kommuner. I byene er det også utfordringer. Enkelte byområder har f.eks. krevende oppvekst- og nærmiljøer for barn og unge. I 2025 får de åtte bykommunene Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Stavanger, Drammen, Sarpsborg og Skien til sammen 70 mill. kr til egne beredskapsteam for å ta tak i kriminalitet blant barn og unge på skoler og i nærmiljø. Oslo får 24,5 mill. kr, dvs. 35 pst. av disse midlene. Mitt departement deltar også i områdesatsing i Groruddalen og i Oslo sør. Det har over flere år blitt bevilget midler til programområdet oppvekst og utdanning for å prøve ut ulike ordninger i barnehage, grunnskole og videregående opplæring for å hindre frafall i videregående opplæring. I 2025 får Oslo 10,5 mill. kr til dette. I tillegg får Oslo tilskudd til økt bemanning på skoler og i barnehager i levekårsutsatte områder. I 2024 fikk Oslo 15 mill. kr til skoler og 125 mill. kr til barnehager i levekårsutsatte områder. Disse tilskuddene er videreført i 2025, men midlene er ikke tildelt ennå. Jeg vil også legge til at det at denne regjeringen har innført gratis halvdagsplass i SFO, også kalt AKS, fra 1. til 3. klasse, også har ført til betydelige overføringer til Oslo kommune, i størrelsesorden flere hundre millioner kroner. Det er mange tiltak som er på plass, og vi jobber videre med dette. Regjeringen fremmer ytterligere tiltak og forslag for Stortinget på ordinær måte i stortingsmeldinger og proposisjoner. Mudassar Kapur (H) [10:55:56]: La meg først takke statsråden for svaret. Det er ingen tvil om at dette er et sammensatt område. Det må tas grep på flere områder samtidig, på både områdesatsing, tidlig innsats osv., men mitt anliggende i denne interpellasjonen i dag er og blir det som skjer i klasserommet, og det som skjer i skolen. Vi må ikke la oss forlede av at de andre tingene vi gjør, kan være til erstatning for det aller viktigste verktøyet for sosial mobilitet i vårt land: en god utdanning. Statsråden sier at Oslo er den største mottakeren av grunnskoletillegg fordi Oslo er kommunen med flest skoler. Det stemmer, men Oslo taper allikevel om lag 100 mill. kr bare i år på grunn av at det fordeles per skole og ikke over innbyggertilskuddet. Det er penger som kunne blitt brukt på innhold i skolen og å forebygge utenforskap. Det er penger som sånn sett tas fra de skolene og de elevene som kanskje sliter mest fra før. Det er nå litt over to år siden inntektssystemutvalget la fram sin NOU. I etterkant vet vi at regjeringen ikke har lyttet til de faglige rådene som kom i rapporten. Det er spesielt synlig når det gjelder grunnskoletillegget. Utvalget mente at grunnskoletillegget var et eksempel på en omfordeling i inntektssystemet som legger føringer på hvordan kommunene skal organisere seg lokalt. De skrev at den typen omfordeling er uheldig, og de mente at det i størst mulig grad bør unngås. Ordrett står det følgende i NOU-en: «Når kommunene får mer penger desto flere skoler de har, griper sentrale myndigheter direkte inn i kommunens vurderinger av skolestrukturen og legger føringer på de lokale prioriteringene. Inntektssystemet skal ikke gi kommunene insentiver til å innrette seg på en bestemt måte, og kommunene skal få midler uavhengig av hvordan de organiserer tjenestetilbudet.» Inntektssystemutvalget var tydelig, og regjeringen valgte ikke å lytte til rådet. Jeg tror regjeringen egentlig valgte å lytte til Senterpartiets medlemmer i regjering den gangen og innførte grendeskoletilskuddet samtidig som man tok Oslos inntekter ned med over en halv milliard kroner i året. Når disse to tingene legges sammen, får man den perfekte blandingen av svært uheldige trekk for barna i Oslo og også andre store byer. Jeg håper derfor statsråden i sitt innlegg kan svare på hvorfor de har valgt å gå imot de faglige rådene fra inntektssystemutvalget, og om det kan komme en aldri så liten snuoperasjon, nå som man har fasiten i hånd. Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:59:12]: Det er et mål for Arbeiderpartiet, regjeringen og alle andre i denne salen å skape et best mulig liv for innbyggerne våre, men det er forskjell på hvordan de politiske partiene mener at det best lar seg gjøre, og hvordan vi fordeler goder og ulemper. Det er også politiske forskjeller når det gjelder hvordan vi ønsker at Norge skal være, hvor vi mener at folk skal bo, og hvordan vi mener skoler, men også barnehager, tannklinikker, sykehjem og sykehus, skal organiseres og plasseres. Store skoler med mange elever gir ofte økonomisk innsparing og sikrer gode fagmiljøer. Samtidig medfører det at lokalsamfunn mister identitet og naturlige samlingssteder i hverdagen og på kveldstid. Det blir lengre reisevei for flere, noe som gjør det vanskelig å tiltrekke seg både bedrifter og ansatte. Som kunnskapsminister synes jeg det er spesielt viktig å sikre trygg, god og helst kort reisevei for de aller minste. Derfor er Arbeiderpartiet tilhenger av nærskole og nærbarnehage, selv om også lokalt folkevalgte hos oss fra tid til annen ikke finner noen annen løsning enn å endre skolestrukturen av økonomiske, demografiske eller faglige årsaker. Disse vurderingene står lokalt folkevalgte i hele tiden. De skal bruke pengene effektivt, men skape god livskvalitet for alle innbyggerne sine og ta vare på hele kommunen. Grunnskoletillegget utgjør som sagt 1,5 pst. av totalt 92 mrd. kr, som fordeles til norske kommuner årlig for å drifte grunnskoler. Det kan bidra noe til at det blir vanskelig å legge ned en skole, men beløpet per skole er av en så liten størrelsesorden at avgjørelsen fortsatt er både tung og vanskelig å ta lokalt om man kommer i en sånn situasjon at skoler må vurderes sammenslått eller lagt ned. Jeg er helt enig med representanten i at vi må se på det som skjer inne i klasserommet. Derfor har regjeringen tatt flere grep for å sikre mer disiplin og mer kontroll i norske klasserom. Ved å innføre fysiske læringsbøker og fysisk materiell sikrer vi i større grad at enda flere elever lærer seg å lese mer og bedre. Det er det aller, aller viktigste. Jeg må også si at i en tid da vi registrerer at det er tøffe økonomiske rammer for Oslo kommune, er det underlig at man velger å kutte på inntektssiden når man står i en situasjon med skattesvikt og lignende – så vidt jeg har registrert i ulike medier. Likevel: Det er opp til de lokalt folkevalgte å ta de vurderingene og stå i dem. Jeg vil legge til det jeg sa innledningsvis: Den store satsingen vi har hatt på nettopp å gi alle unger muligheten til å delta i det viktige fellesskapet som skjer etter skoletid, er også veldig viktig for en kommune som Oslo. Der tar staten nå en stor regning, som er på flere hundre millioner kroner hvert eneste år, nettopp for å sikre dette tilbudet for absolutt alle, uavhengig av hvor mye foreldrene tjener, og sikre at ingen blir stående igjen utenfor dette viktige fellesskapet. Elise Waagen (A) [11:02:24]: Grendeskoletilskuddet utgjør, som statsråden var inne på, kun 1,5 pst. av det man bruker samlet på grunnskole i norske skoler. Det å legge så mye vekt på dette grunnskoletilskuddet som man gjør i denne interpellasjonen, stiller jeg meg altså høyst tvilende til. Jeg mener at tilskuddet er viktig, også fordi det er med på å holde flere skoler gående. Først og fremst skapes det her et bilde av at dette er penger som går til bygg. Det er direkte feil. Dette er penger som går til lærere, til skolemateriell, til alt man trenger for å opprettholde drift i norske skoler. Jeg vil gi representanten fra Høyre honnør for å løfte debatten om kvalitet og innhold i norske skoler. Der mener jeg det er ytterst tvilsomt, det Høyre har foreslått, og det vi har sett den siste tiden. Da Høyre gikk ut av regjeringskontorene, så vi en nedgang i PISA-undersøkelsen. Vi har sett en nedgang i barns leseglede og leseferdigheter, og i tillegg – på tross av at vi har hatt en storstilt digitalisering av norsk skole – har vi sett en nedgang i digitale ferdigheter. Man kan spørre seg hva som egentlig er Høyres svar på statusen i norsk skole, hvor vi har sett at læringen har gått ned, motivasjonen har gått ned, og vi har også flere steder sett at trivselen har gått ned. Høyre har tatt til orde for to timer ekstra naturfag. Vi har sett at de har tatt til orde for flere nasjonale prøver, og vi har sett at de har tatt til orde for avskilting av flere erfarne lærere. Svaret på statusen i norsk skole har vært mer av det samme. Dette er Arbeiderpartiet høyst kritisk til, nettopp fordi vi vet at våre unger trenger mer, og de trenger å lære annerledes. Derfor er jeg stolt av at vi har en regjering som har tatt til orde for mer konsentrasjon, som har kastet mobilene ut av norske klasserom, som har tatt til orde for mer respekt for læreren og sørget for at vi har endret opplæringsloven § 9a, sånn at læreren nå igjen kan få respekt i klasserommet. Denne regjeringen har hatt en storstilt satsing på fysiske lærebøker. Dette er egentlig et ansvar som ligger til kommunene, men her har regjeringen nå tatt et ekstra ansvar. Vi stiller tydeligere krav til lærerne og elevene, og ikke minst: Vi har satset på praktisk læring. Her er det en tilskuddspott som i år har økt til 160 mill. kr, hvor Oslo i fjor også fikk sin andel av potten. Oslo har kommet godt ut av det med denne regjeringen. Statsråden nevnte bl.a. områdesatsinger, ekstra midler til levekårsutsatte områder og penger til beredskapsteam. Denne regjeringen har, når vi vet at det har vært krevende i mange kommuner, også stilt opp med ekstra frie midler. Den kommunen jeg kommer fra, har kommet særdeles godt ut av det at man har endret inntektssystemet nettopp for å stille opp for skattesvake kommuner og kommuner som har levekårsutfordringer. Dette valgte Høyre ikke å ta stilling til da de skulle vedta inntektssystemet. Summen av dette handler om å fordele pengene på best mulig måte, stille opp for dem som trenger det mest, og legge til rette for at man kan ha kvalitet i skolen. Fra regjeringens side skal vi stille opp. Vi skal følge opp med penger til kommunene, og vi skal legge til rette for mer og bedre læring, men da er vi avhengige av at et flertall i bystyret i Oslo også følger opp med de samme prioriteringene. Kari-Anne Jønnes (H) [11:06:39]: Etter tre og et halvt år i regjering er det altså et faktum at denne regjeringen fokuserer på bygg, klær, mobil, russetid og alt annet som ikke handler om det aller viktigste, nemlig at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring. Gode lærere er nøkkelen til barns læringsglede, mestring og framtidig deltakelse i et arbeidsliv i rask endring. Derfor kreves det helhetlig satsing på lærere over hele landet – økt rekruttering til læreryrket, kvalitet i praksis under utdanning og attraktive og utviklende kompetansemiljøer med gode mentorordninger. En god skole er det viktigste verktøyet vi har for å gi alle barn like muligheter. Ved siden av å ivareta de mest sårbare blant oss, er det å gi alle barn og unge god opplæring i skolen kommunens aller viktigste oppgave. Svikter kommunen i det samfunnsoppdraget, når vi ikke vårt felles mål om økt fullføring i videregående skole og økt deltakelse i arbeidslivet. Det er derfor oppsiktsvekkende og trist at Støre-regjeringen systematisk prioriterer struktur framfor innhold og kvalitet i tilbudet til elevene og satsingen på lærerne. Regjeringens største satsing innenfor skole er grunnskoletillegget. Det er å belønne kommuner som ikke planlegger for framtiden, og som ikke prioriterer attraktive kompetansemiljøer. Det er også å straffe bykommuner som har flest elever, mest mangfold og størst behov for ekstra satsing i levekårsutsatte områder. Det er fristende å spørre om alle barn er like mye verdt for denne regjeringen. Skal Norge lykkes med omstilling og konkurransekraft, må vi sikre alle barn et skoletilbud av høy kvalitet uansett hvor de bor. Klarer vi som samfunn å løse den oppgaven godt – og bare da – legger vi grunnlaget for endring og nyskaping, nye arbeidsplasser og et velfungerende Norge inn i framtiden. Feiler vi på det å gi alle barn like muligheter til å lykkes, blir konsekvensene for velferdssamfunnet store. Det vil føre til økte forskjeller, og flere vil havne utenfor arbeidslivet. Det har vi ikke råd til. Det er Høyres grunnleggende holdning og sterke overbevisning at alle fortjener like muligheter, uavhengig av bakgrunn, bosted og hvem foreldrene er. Derfor er vi sterkt kritiske til at regjeringen ikke prioriterer de store pengene på kunnskap og kvalitet i skolen. Skolen er til for dagens elever og deres læring, ikke for at onkel Johan skal feire nasjonaldagen på skolen der han selv var elev på 1950-tallet. Grunnskoletillegget bidrar til det siste og ikke til det første. Tanken slår meg at det i distriktene kanskje hadde vært lurt å legge pengene i å samle og styrke kompetansen i skoler tilpasset framtidige elevtall. Da kunne man også prioritert sosiallærere og økt tilstedeværelse av helsesykepleiere på skoler i hele landet, for det trengs. Lærere trenger gode arbeidsmiljø der de kan utvikle sin kompetanse sammen med andre lærere, og få trygghet i det som er deres viktigste oppgave, nemlig å undervise. Likeledes slår tanken meg om at det i byene hadde vært lurt å se hen til behovet for områdesatsinger, og anerkjenne at det på en del områder er forskjell på by og land. Det kreves ulike tiltak. Støre-regjeringen er mer opptatt av bygninger og grendeskoler enn av kvalitet og innhold, kunnskap og kompetanse i tilbudet til elevene. Summen av dette er ikke bra for norske elever, og det er heller ikke bra for det norske samfunnet. Fortsatt går altfor mange ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig. For mange fullfører ikke videregående skole. Det er for stor forskjell på skolenes evne til å løfte elevene, og elever på alle nivåer får for lite tilpasset undervisning. Ved å bruke de store pengene på flere og bedre lærere, mer grunnleggende ferdigheter i undervisningen, mer tilpasset opplæring for dem som sliter, og økt kunnskap om skoleeierskap, kan vil lykkes med å gi alle barn like muligheter. Så vil jeg legge til én ting: Vi får kritikk for at vi satser på grunnleggende ferdigheter, det at ungene skal lære seg å lese, skrive og regne skikkelig, og at vi fokuserer på naturfag – som kanskje er det viktigste faget for å løfte interessen for realfag, som igjen er det viktigste faget å lykkes i dersom vi skal klare å omstille oss teknologisk og til en mer grønn framtid. Vi må heller ikke glemme at det koster å lære. Skolen er ikke bare lek og moro, men den som er opptatt av læring og kunnskap, må også være opptatt av trivsel. Det er ikke noe enten–eller, det er både–og, og det mener jeg Høyre er helt tydelig på i sin politikk. Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:11:57]: Utdanning er viktig. Det er kanskje det aller viktigste verktøyet vi har for å gi barn i levekårsutsatte områder en bedre framtid. Jeg har stor sans for interpellantens omsorg for kommuner med stor andel innbyggere med levekårsutfordringer. Jeg er overbevist om at mye av den negative utviklingen vi ser i samfunnet i dag, kunne vært snudd dersom vi satte inn mer ressurser i barnehage og skole for å hjelpe barn og unge som sliter og faller utenfor. I motsetning til det interpellanten synes å mene, er dette en viktig utfordring mange steder i landet, ikke bare i Oslo. Det er Fredrikstad og Sarpsborg som bytter på å være kommunen der størst andel av barna vokser opp i lavinntekt. Vi vet at innvandrere utgjør en betydelig andel av dem som har dårlig råd, og i går kom SSB med nye tall som viste at både Lørenskog og Ullensaker har større andel innvandrere enn Oslo. Dette betyr ikke at vi ikke skal gjøre mer for Oslo, men vi kan ikke tro at vi løser disse utfordringene ved kun å ivareta Oslo. Kommuneøkonomi er en avgjørende faktor for å sikre et godt skoletilbud i hele landet. Senterpartiet mener at alle kommuner, uavhengig av størrelse og beliggenhet, skal ha likeverdige økonomiske forutsetninger for å kunne tilby gode tjenester til sine innbyggere, inkludert et skoletilbud av høy kvalitet. Senterpartiet er opptatt av å utjevne forskjeller, både geografiske, sosiale og økonomiske. Det er bl.a. derfor Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering i fjor vår oppdaterte kostnadsnøklene i inntektssystemet i tråd med faglige analyser og objektive kriterier. Dette gir en bedre sammenheng mellom utgiftsbehovet og inntektene til den enkelte kommune, bl.a. ved at levekår ble gitt større vekt i den nye kostnadsnøkkelen. Det nye inntektssystemet handler om omfordeling og om å løfte dem med minst. Representanten Kapur gjentar stadig at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har tatt masse penger fra byene og gitt dem til bitte små kommuner «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Dette stemmer ikke. Flere av de større byene i Norge kom godt ut av endringene i inntektssystemet: Trondheim, Drammen, Kristiansand, Lillestrøm, Fredrikstad og Sarpsborg, for å nevne noen. Dette er også byer med store utfordringer knyttet til lavinntekt og utenforskap. Det er spesielt at Høyre her skylder på Arbeiderpartiet og Senterpartiet for at inntektssystemet ikke er bra nok. Høyre ville ikke ta stilling til forslaget, men fremmet et utsettelsesforslag som hadde skapt stor usikkerhet i Kommune-Norge og sørget for at det systemet som ga stadig større forskjeller, hadde blitt videreført. Senterpartiet innførte grendeskoletilskuddet som en del av sin politikk for å støtte og bevare lokale skoler i mindre samfunn. Dette tilskuddet er ment å gjøre det økonomisk lettere for kommuner å opprettholde skoler i nærmiljøet, noe som er viktig for å sikre at barn kan gå på skole i sitt eget lokalsamfunn. Senterpartiet mener at nærskoler er viktige for å opprettholde levende lokalsamfunn og for å gi barn en trygg og god oppvekst med kort vei til skolen. Mudassar Kapur (H) [11:15:12]: Det er helt greit at det også blir en liten debatt om inntektssystemet, i og med at denne saken har ganske sterke koblinger til kommunenes økonomi. Derfor blir det lite grann komisk når Østfold-representantene kommer opp hit, én etter én, og framfører et budskap som helt sikkert er godt å gjenta på interne kickoff, når man skal feire sine egne budsjettprioriteringer og inntektssystemframleggelser, men som absolutt ikke er i nærheten av å være den faktiske situasjonen. For det første er det ikke sant at Høyre ikke tok stilling til inntektssystemet regjeringen la fram. Vi tok stilling til det: Vi mente at det var altfor dårlig. Blant annet hadde det ikke vært på høring ute i Kommune-Norge. Vi sendte det tilbake med helt klare bestillinger, hvor man bl.a. pekte på at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en ny og bedre modell for nettopp kommuner som ligger i Østfold, og for hvordan de kan løse sine utfordringer knyttet til levekår og ikke minst integreringsutfordringer osv., bl.a. fordi de har mye sekundærflytting. Når man slår inn åpne dører her fra talerstolen, samtidig som man ikke forteller om hva man selv har levert, blir det litt rart. Kommunekrisen vi er inne i nå, har også vist at Høyre hadde rett da vi sendte den saken tilbake. Hadde man lyttet til Høyre, hadde man ikke gått på den smellen med at man først la fram et statsbudsjett og sa at dette var det største løftet for Kommune-Norge på 15 år, og så, innen én uke, satt i krisemøter fordi det var det verste kommuneopplegget på 40 år man var på vei inn i. Da man la penger på bordet, var det ikke fordi man selv hadde greid å regne seg fram til det; det var fordi man innså egne tabber og måtte komme krypende etterpå for å levere på de tingene man ikke hadde greid å levere godt nok på i statsbudsjettet for kommunene. Det ble 5 mrd. kr i nysalderingen i fjor og 5 mrd. kr for inneværende år – rett og slett fordi man ikke gjorde en god nok jobb, verken i forbindelse med inntektssystemet eller i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet. Dette må man mye lenger ut på landet med, og det sier jeg ikke fordi jeg er fra Oslo. Det bringer meg over til mitt neste punkt: Det må være lov i denne salen å ta opp en interpellasjon som angår én fylkeskommune, eller én kommune, for den saks skyld – Oslo er begge deler – når man er bekymret for de barna det gjelder. Da blir det lite grann hult – egentlig litt nedlatende også – å si at dette bare handler om 1,5 pst. av skolebudsjettet, når det for Oslos barn handler om 100 mill. kr og går rett inn i deres skolehverdag. Jeg noterer meg dessverre at Støres reklame om at det nå skulle satses på byene, først og fremst var villedende markedsføring. Jeg skulle ønske at vi nå kunne fått sett en snuoperasjon fra Arbeiderpartiet, men det får vi ikke i dag. Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:18:33]: Jeg vil først og fremst takke interpellanten for å reise en viktig debatt, hvor de politiske skillelinjene kommer tydelig fram. Det er viktig at Høyre med sitt forslag tar inn over seg at de vil redusere inntektene som skal brukes på skole i 268 norske kommuner, bl.a. i byer som Tromsø. De vil styrke 87 kommuner tilsvarende, men det er ikke mer penger, det er en omfordeling av penger. For regjeringen og flertallet i Stortinget er det viktig å satse på både land og by. Interpellantens parti har nå lagt seg på en linje hvor man først og fremst vil kritisere, men ikke nødvendigvis komme med løsninger. Representanten Jønnes snakket om innholdet i skolen, men nå, etter forrige lokalvalg, styrer jo Høyre de største bykommunene, og da må det gjøres prioriteringer, også lokalt. Jeg noterer meg at mange steder har Høyres foreløpig eneste satsing vært å redusere utgiftene til dem som har mest fra før. Samtidig registrerer jeg at de ønsker å finansiere økninger i statsbudsjettet til forsvar, merkelig nok. De samme partiene vil også redusere og fjerne formuesskatten, som vi vet at kommunene får størstedelen av inntektene sine fra, spesielt i byene. Det blir ikke mer kvalitet i skolen med mindre penger til alle. Slik blir det heller ikke et bedre forsvar, og slik blir det heller ikke mindre forskjeller. Presidenten [11:20:09]: Debatten i sak nr. 7 er dermed avslutta. Sak nr. 8 [11:20:10] Interpellasjon fra representanten Kari-Anne Jønnes til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Med Støre-regjeringen har forskningspolitikken blitt mindre ambisiøs, mindre grønn og mer introvert. Med Høyre i regjering økte offentlig finansiert FoU som andel av BNP til godt over 1 pst. Fra 2021 har andelen blitt redusert og er nå godt under 1 pst. Hvilke konkrete initiativ vil den nye statsråden ta for å endre forskningspolitikken og sikre at målet om 1 pst. av BNP nås og bidra til å utløse større samlet norsk investering i FoU?» Kari-Anne Jønnes (H) [11:21:01]: Forskning og innovasjon er konkurransekraft. Forsknings- og kunnskapsfeltet er i en særstilling når det gjelder behovet for forutsigbarhet, langsiktighet og helhet. Samfunnsutfordringene står i kø. Det er en geopolitisk svært krevende situasjon, med krig både i Europa og i Midtøsten i tillegg til de pågående langvarige konfliktene. Klimaendringene gjør at vårt tradisjonelle levesett, våre prioriteringer og vår evne til innovasjon blir satt på prøve. I tillegg utvikler vår digitale hverdag seg i rasende fart. Flere eldre og færre i yrkesaktiv alder bringer med seg mange utfordringer. Kampen om arbeidskraften og kompetansen er allerede i gang. Alle disse utfordringene har en fellesnevner: De krever omstilling, kunnskap og forskning. Krig og kraftkrise har ført til at kunnskap og kompetanse har blitt kritisk viktig i et geopolitisk perspektiv. I en tid med geopolitiske spenninger og økende rivalisering mellom demokratier og autokratiske regimer blir kunnskap og kompetanse avgjørende viktig for å kunne hevde seg i den globale konkurransen om nye markeder, trygge samfunnet og for å kunne definere samfunnsutviklingen. Teknologi kan og må løse mange av de utfordringene vi står overfor. KI har begynt å revolusjonere verden. Innen overskuelig tid kan vi transformere energisystemene våre med kvanteteknologi, finne nye behandlingsmetoder for sykdommer og utvikle personalisert medisin med hjelp av bio- og nanoteknologi. Skal noe av dette skje i Norge og skape utvikling og verdier her hjemme, i demokratiske og sosialt bærekraftige rammer, må vi satse. Økte investeringer i forskning og teknologiutvikling vil øke innovasjonsevnen. Norge har sterke fortrinn å bygge på, men vi trenger en strategisk satsing på FoU og må betydelig styrke vår innovasjonsevne – ved å omsette mer av forskningen til nye produkter og tjenester. Norge har god digital infrastruktur, en høyt utdannet arbeidsstyrke og sterke forskningsmiljøer. Samtidig mangler vi nå vilje og strategi for å satse på kvalitet framfor kvantitet. Vi trenger tverrfagligheten det ligger til rette for i de robuste forskningsmiljøene, ikke bare for å sprenge nye grenser på forskningsfronten, men også for å få til mer av det vi gjør i dag. Skal vi lykkes, kreves mer samarbeid mellom offentlig og privat sektor, og mellom militær og sivil sektor. Norge har mange gode forskere og noen ledende forskningsmiljøer, men kvalitet, kapasitet og kunnskapsberedskap må videreutvikles og vedlikeholdes. Hittil har ikke Støre-regjeringen satset strategisk. Forskningsmiljøene har blitt et distriktspolitisk virkemiddel framfor kunnskapsberedskap og konkurransefortrinn. Det har blitt kuttet i tid og krav til forskning. Kunnskap og kvalitet har ikke vært driveren. Åpen konkurranse om midlene ville sikret at de beste miljøene kunne søke uten å øke byråkrati og kostnader. Samtidig som våre naboland og EU ruster opp sin forsknings- og kunnskapssektor, har Støre-regjeringen med Senterpartiet på vakt blitt mer innadvendt, mindre internasjonal og mindre konkurransedyktig. Den mobiliseringen vi nå ser i våre naboland og i EU, legger press på Norge for å sikre at norsk forskningssektor i tilstrekkelig grad kan ivareta kvalitet i sitt samfunnsoppdrag. Kvaliteten i forskningen må opprettholdes, styrkes og i langt større grad tas i bruk og bidra til næringsutvikling. Framover kreves mer samarbeid for å utløse mer forskning og utvikling. Det må tilrettelegges for at virkemidlene stimulerer til samarbeid uten at det bidrar til at sterke forskningsmiljøer forvitrer. Systemet må bidra til økt kunnskapsberedskap ved å investere i forskning og ta forskningen i bruk. Forskning kan bidra både til å løse de store samfunnsutfordringene og til å styrke vår konkurransekraft slik at vi kan skape mer og trygge velferden. Med Høyre i regjering økte offentlig finansiert FoU som andel av BNP til godt over 1 pst. Fra 2021 har andelen blitt redusert og er nå godt under 1 pst. Så hva vil Arbeiderpartiet egentlig med forskningspolitikken? Til nå har det vært fokusert på kvantitet framfor kvalitet. Hvordan vil statsråden nå utløse mer forskning, mer kvalitet og mer konkurransekraft? Statsråd Sigrun Aasland [11:26:16]: Jeg vil gjerne få takke interpellanten Kari-Anne Jønnes for spørsmålet. Jeg er glad for at vi kan ha en diskusjon om forskning og innovasjon i denne salen. Regjeringen har høye ambisjoner for norsk forskningspolitikk, og det er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som setter kursen for vår forskningspolitikk. Den peker ut tre overordnede mål: styrket konkurransekraft og innovasjonsevne miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning I tillegg la regjeringen fram seks tematiske prioriteringer og introduserte to ambisiøse samfunnsoppdrag i den samme langtidsplanen. De seks prioriteringene er: hav og kyst helse klima, miljø og energi muliggjørende og industrielle teknologier samfunnssikkerhet og beredskap tillit og fellesskap Som varslet i Hurdalsplattformen og i langtidsplanen har vi videreført 3-prosentmålet i forskningspolitikken. Målet er at de samlede investeringene i forskning og utvikling skal utgjøre 3 pst. av BNP innen 2030, der 1 pst. skal finansieres av det offentlige og 2 pst. av næringslivet. Jeg må få korrigere premisset i spørsmålet, for i statsbudsjettet for 2025 har vi videreført et høyt nivå på de offentlige investeringene i FoU, og det vil vi også gjøre i neste års statsbudsjett. Norge ligger i toppsjiktet internasjonalt når det gjelder offentlige bevilgninger til FoU. Hovedårsaken til at offentlige bevilgninger til FoU som andel av BNP de siste årene har falt og ligger rett under 1 pst., er at BNP har vokst kraftig. Når det gjelder næringslivets investeringer i FoU, ligger vi fortsatt et stykke unna målet. Det har vært god vekst i FoU fra næringslivet de siste årene, og de siste tallene vi har fra SSB, viser at det fra 2022 til 2023 var en realvekst i næringslivets FoU på 4 pst. Det er et mål for oss å fortsette å øke næringslivets investeringer i FoU, og derfor har vi laget en egen strategi for nettopp dette. Det er også viktig for meg å styrke samarbeidet mellom næringsliv og våre gode forskningsmiljøer ved universiteter og institutter. Regjeringen har gjennomført flere initiativ for å styrke norsk forskning, både generelt og innenfor spesifikke fagområder. Det har særlig vært prioritert å legge til rette for og stimulere til deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, særlig Horisont Europa, f.eks. gjennom Retur-EU. Norske forskningsmiljøer gjør det svært godt internasjonalt. Norske forskere og bedrifter er på åttende plass av totalt 140 land når det gjelder å hente penger fra Horisont Europa, og målt i forskerårsverk er Norge det landet som har konkurrert seg til mest EU-penger. Forskning innen teknologi har vært et satsingsområde for oss, og i 2024 satte vi i gang en kraftfull satsing på forskning og innovasjon på framtidens databehandling, kunstig intelligens, digital sikkerhet og samfunnskonsekvenser av teknologiutviklingen – den såkalte KI-milliarden, som tidligere i år ble økt med ytterligere 300 mill. kr. I årets budsjett har vi bl.a. satt av penger til forskning på kvanteteknologi og til trening, oppdatering og tilgjengeliggjøring av norske og samiske språkmodeller. I årets budsjett har vi også prioritert en storstilt satsing på FoU i oppfølgingen av langtidsplanen for forsvarssektoren, i tillegg til flere andre satsinger. Jeg gleder meg til å legge fram stortingsmeldingen om forskningssystemet senere denne uken. Målet med den meldingen er å sørge for at vi har et forskningssystem som er tilpasset en verden i endring, og at systemet bidrar til å møte de store samfunnsutfordringene representanten helt riktig peker på. Systemet skal også bygge opp under de forskningspolitiske målsettingene som er fastsatt i langtidsplanen. Vi skal jobbe for å øke næringslivets investeringer i FoU, styrke samarbeidet mellom akademia, næringslivet og offentlig forvaltning. For å styrke samarbeidet og få et mer FoU-basert og innovativt næringsliv vil regjeringen se nærmere på samarbeidet mellom forskningsmiljøene og næringslivet og vurdere innretningen på virkemidlene for innovasjon og verdiskaping. Vi jobber også med å utrede behovet for tungregnekraft og hvordan en nasjonal infrastruktur for regnekraft til forskning, forvaltning og kunstig intelligens kan organiseres. Regjeringen har en ambisiøs, målrettet og strategisk forskningspolitikk. Vi har vist at vi prioriterer forskningen ved å videreføre bevilgningene på et høyt nivå, også om vi sammenligner oss internasjonalt. I tillegg har vi tatt flere konkrete grep og prioritert viktige satsinger. Samtidig har vi fortsatt en vei å gå på flere områder, deriblant å utløse økte investeringer i FoU fra næringslivet. Dette blir viktig for meg framover, og jeg ser fram til et godt samarbeid med Stortinget om dette. Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen. Kari-Anne Jønnes (H) [11:31:23]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg vil minne om at vi nå har den første langtidsplanen for forskning som ikke ble fulgt av en økonomisk forpliktende opptrappingsplan, og det er uheldig. Jeg er likevel glad for at statsråden er så tydelig på at det skal satses tungt på forskning, og hun peker også på veldig mange av områdene vi har felles interesse for. Jeg vil legge til at skatt og samarbeid er to viktige faktorer for næringslivet. Jeg vil utfordre statsråden på hvor viktig EU er, som hun jo også var innom, for hvis jeg har riktige tall – og det er det grunn til å tro at jeg har – har Norges deltakelse hittil hentet hjem 1,41 mrd. euro, hvorav 70 pst. kommer fra pilar II. Da er det viktig at regjeringen opprettholder og styrker deltakelsen i EU-forskningssamarbeidet, og derfor er det viktig å snakke litt om hvordan vi skal sikre det. For eksempel Storbritannia og Sveits har veldig dårlige erfaringer med å gå ut av det samarbeidet, og det vil få stor betydning også for Norge. EU jobber nå med nye rammeprogram og med sitt «competitiveness compass», som skal sette rammer for Europas økonomiske vekst og konkurranseevne framover. Den økte geopolitiske uroen og skjerpet teknologisk konkurranse vil prege EU og EUs arbeid med forskning, på samme måte som hos oss. Da er det viktig å sette lys på de konkrete tiltakene regjeringen vil ta i bruk for å sikre at Norge ikke havner i bakleksa. Et europeisk «competitiveness fund» skal mobilisere privat kapital til forskning, og sånn sett kan det hende vi har noe å la oss inspirere av der. Jeg vil også gjerne høre litt mer om hvilke konkrete tiltak regjeringen ønsker å fastsette for at vi fortsatt skal ha tilgang til deltakelse i Horisont Europa, og hvordan vi skal lære av EUs initiativer for å utløse mer privat kapital og mer samarbeid med næringslivet. EU endrer nå sin strategiske forskningssatsing sånn at de kanskje skal se de tre pilarene mer under ett. Hvis det blir vanskeligere for Norge, som ikke er EU-medlem, å få tilgang til midler i pilar II, hvordan vil regjeringen da bidra til at vi kan være med og utforme kravene, sånn at vi senere får tilgang til midlene? Hvordan kan vi la oss inspirere av EUs samarbeid for utforming av forskning? Statsråd Sigrun Aasland [11:34:48]: Takk for gode oppfølgingsspørsmål. Jeg kan bekrefte at det er viktig og høyt prioritert for regjeringen å fortsette samarbeidet med EU og med forskningsfinansiering gjennom EU, både gjennom deltakelse i fellesprogram og gjennom støtte til norske forskningsmiljøer som klarer å konkurrere om midlene derfra. Det gjør vi bl.a. gjennom Retur-EU. Representanten tar opp mange av utfordringene vi har felles med EU, som vi har god dialog med våre samarbeidspartnere i EU om, og som også Draghi-rapporten peker på. Det er viktig at vi klarer både å drive fremragende forskning og å få forskningen ut til bruk i samfunnet. En av utfordringene som påpekes i rapporten fra Mario Draghi, er behovet for sterkere koblinger mellom næringsaktører og forskning. Jeg har reist mye rundt de siste ukene og besøkt gode forskningsmiljøer i Norge og er glad for å se at det er det mye av. Det er mye som kan forsterkes og forbedres, men vi er heldige i Norge med å ha høy tillit og gode relasjoner på lokalt nivå, der svært mange gode samarbeid også oppstår lokalt mellom forskningsmiljøer og virksomheter. Framover skal vi utforske flere måter å forsterke dette på. Hvordan vi skal gjøre det, og hvilke tiltak som vil være relevante, skal vi ta opp igjen både i meldingen om forskningssystemet som kommer senere denne uken, og utover våren. Vi har allerede lansert noen mulige innretninger på dette. Vi har mange gode virkemidler, både i Forskningsrådet og andre steder, for å sørge for at god forskning også blir til innovasjon og næringsutvikling, og det er jeg opptatt av å forsterke videre. Mye av dette handler om å bygge de gode relasjonene over tid. Lise Selnes (A) [11:36:53]: Først vil jeg takke interpellanten for at hun løfter fram et viktig tema. Forskning og utvikling er selve bærebjelken i arbeidet med å styrke Norges konkurransekraft, bevare vårt demokrati og utvikle samfunnet vi lever i. Norge investerer betydelige offentlige midler i forskning, og her i Stortinget oppfatter jeg at det er bred enighet om at denne satsingen må videreføres og styrkes. Like viktig er det å legge til rette for at næringslivet øker sin forskningsinnsats. Skal vi lykkes, må akademia, næringslivet og offentlig sektor sammen finne de mest effektive verktøyene for å utløse dette potensialet. Forskning berører alle deler av samfunnet vårt, og det er viktig for meg å si at det har en egenverdi i seg selv. Den frie forskningen er avgjørende for å stille de spørsmålene vi ennå ikke vet at vi trenger svar på. Samtidig er den store forskningsdebatten rettet mot hvordan vi skal styrke Norges posisjon i en stadig mer uforutsigbar verden, øke konkurransekraften og sikre forskningsbaserte utdanninger over hele landet. Arbeiderpartiregjeringen tar disse utfordringene på det største alvor og har klare prioriteringer for å løfte norsk forskning og innovasjon – gjennom å utnytte mulighetene innen datadeling og kunstig intelligens, ved å investerte i nasjonal infrastruktur, gjennom å styrke samarbeidet mellom akademia, næringsliv og offentlig sektor for å stimulere til økt privat forskningsfinansiering, og ikke minst, som det har vært nevnt tidligere her i dag, å videreutvikle sterke, internasjonalt orienterte utdannings- og forskningsmiljøer i Norge. Forskning og utvikling er grunnmuren i et sterkere og mer konkurransedyktig og kunnskapsbasert Norge. Regjeringen vil fortsette å investere i infrastruktur og styrke dette samarbeidet. Slik sikrer vi at Norge ikke bare henger med i den globale utviklingen, men også tar en lederrolle innen innovasjon og kunnskap. Dette er avgjørende for vår velferd, vårt demokrati og vår evne til å møte framtidens utfordringer. Skal vi lykkes, må vi forske mer, samarbeide bedre og tenke større, og det skal vi. Vi har ikke noe valg i den tiden vi lever i. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ryddet opp etter Høyres og forrige regjerings økonomiske rot da vi overtok, og vi har opprettholdt et høyt nivå til forskning og høyere utdanning. Der er jeg glad for. Framover skal vi gjøre enda mer, og vi er godt i gang med en halv milliard kroner ekstra til banebrytende forskning. Jeg håper vi får flere slike debatter. Jeg takker interpellanten igjen for initiativet og håper vi vekker interessen for forskningspolitikk også i andre deler av samfunnet vårt. Kari-Anne Jønnes (H) [11:40:22]: Takk til både statsråden og representanten Selnes, som holdt et veldig godt innlegg – med unntak av de setningene rundt rot, som jeg selvfølgelig er helt uenig i, og som det meg bekjent egentlig kun er Senterpartiets tidligere statsråder som har et sterkt eierskap til. De resultatene norsk forskningssektor leverer, tyder på alt annet enn rot. Vi kan alltid bli bedre, men en sektor som henter hjem mer enn 1,4 mrd. kr fra EU, når vi står på utsiden, er ikke spesielt rotete. Det er noen ting som bekymrer meg veldig når vi nå står på utsiden av EU. Jeg gleder meg til å lese systemmeldingen. Jeg håper at den ikke bare gir svar på hvordan vi skal innrette systemet her hjemme for å utløse mer midler til forskning totalt sett, men at regjeringen også er tydelig på hvilken rolle den må spille for i så stor grad som mulig å påvirke hvordan Norge kan bidra til utformingen av pilarene i EU. Hvis de utformes på en sånn måte at vi blir stående utenfor, fordi de organiseres på tvers og vi bare har tilgang til den ene, er det en veldig stor utfordring for Norge. Likeledes har vi en utfordring til, sånn jeg ser det. Framover må næringsliv, UH-sektor, forskning og politikk gå helt ved siden av hverandre, hvis vi skal lykkes og ta del i kappløpet. Kvante er et eksempel. Der står industrien på mange områder helt klar. Vi mangler en politisk strategi, men vi har en politisk vilje. Da må vi også ha en evne til å bevege oss så fort at vi kan hoppe på toget, for det går veldig fort. Vi kan ikke stille oss i en sånn situasjon at vi ikke har en strategi for hvordan vi skal bli deltakere i et voldsomt kappløp, der vi både har næringsliv som er relativt klare, vi har kunnskapsmiljøene, og vi har ikke minst behovene innenfor f.eks. forsvarssektoren. Hvis jeg skal få lov til å sende med statsråden et siste spørsmål på veien ut, så er det et ønske om tydelighet rundt arbeidet overfor EU. Jeg vil legge til at jeg er glad for at vi i all hovedsak har felles både mål og syn på hva forskningen betyr, og i all hovedsak også hvordan vi skal jobbe for å utløse mer midler. Jeg håper vi kan ha en fornuftig og god debatt rundt dette senere. Statsråd Sigrun Aasland [11:43:32]: Da vil jeg igjen få takke interpellanten for å ta opp viktige spørsmål. Jeg er også glad for at det er bred tilslutning i denne salen til en betydelig offentlig investering i forskning og betydningen av FoU for å løse våre store samfunnsoppgaver. Jeg vil også gjerne gjenta at det ikke er noen risiko for at vi ikke får delta. Vi har nettopp vært med på ministermøtet i Warszawa og diskutert det neste rammeprogrammet i EU. Vi er med på utviklingen av det og kommer også til å delta i det i det videre. Jeg er enig i perspektivene fra interpellanten om betydningen av internasjonale samarbeid, både i EU og utenfor EU. Det er også en utfordring vi gjerne kommer tilbake til i diskusjonen om systemmeldingen, og som vi er opptatt av å opprettholde. Vi har sterke forskningsmiljøer i Norge. De skal være med og løse globale utfordringer. Da må også forskningen være global. Vi har god rekruttering av internasjonale forskere, gode utvekslingsprogrammer og samarbeidsprosjekter. Jeg er opptatt av at vi også skal fortsette å stå opp for både akademisk frihet og gode samarbeidsprosjekter med mange land i norsk forskning i årene som kommer. Presidenten [11:44:48]: Sak nr. 8 er dermed ferdigbehandlet. Sak nr. 9 [11:44:53] Interpellasjon fra representanten Mudassar Kapur til barne- og familieministeren: «Statsministeren har pekt på byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats. For å skape bedre vilkår for storbyene og deres innbyggere kreves det en systematisk innsats fra flere statsråder. Barnevernet i Oslo er underfinansiert sammenlignet med resten av landet, noe som går direkte utover et godt og sikkert tilbud til barn og unge i hovedstaden. Grunnen til at barnevernet i Oslo er underfinansiert, er at Oslo er den eneste kommunen i landet som selv er ansvarlig for alle barnevernstjenester, mens det i resten av landet er Bufetat som driver institusjoner og rekruttering av fosterhjem. Vil statsråden legge fram konkrete forslag for Stortinget, som vil bli behandlet før sommeren, for å slutte å diskriminere Oslos barn og unge og barnevernet i hovedstaden?» Mudassar Kapur (H) [11:46:00]: La meg aller først benytte anledningen til å gratulere statsråden med ny og spennende jobb. Sist vi så hverandre, var i kommunal- og forvaltningskomiteen. Jeg ser fram til et godt samarbeid her i Stortinget også i fortsettelsen, selv om det ikke nødvendigvis blir så ofte at våre veier krysses. Fram til 2004 hadde fylkene ansvaret for andrelinjebarnevernet. Så ble det etablert fem statlige barnevernsregioner, organisert i Bufetat, som overtok det ansvaret fylkene hadde hatt fram til da. I Oslo ønsket man derimot å fortsette med å ha ansvaret for andrelinjebarnevernet for å kunne gi et mer helhetlig barnevernstilbud. Det at barnevernet i Oslo driftes på en annen måte enn det resterende barnevernet i Norge, har bidratt til at finansieringen i Oslo har blitt annerledes enn i resten av landet. I teorien trenger ikke det å ha to ulike poster i statsbudsjettet å være et problem, men i praksis har det blitt det, da økninger i Bufetats ramme ikke automatisk har ført til økninger for det samme tjenestetilbudet i Oslo. Med andre ord: Når staten bevilger mer penger til Bufetat, får alle barn i Norge unntatt de som bor i Oslo, glede av dette løftet. Det har bidratt til at barnevernet i Oslo har blitt underfinansiert sammenlignet med resten av landet. I statsbudsjettet for 2025 ble det foreslått en økning på over 500 mill. kr til det statlige barnevernet. Av denne økningen fikk ikke Oslo én krone. Det betyr at 10 pst. av norske barn ikke får et tilsvarende løft i tjenestetilbudet. Høyre mener dette ikke er rettferdig. Derfor foreslo vi i vårt alternative statsbudsjett for 2025 å øke tilskuddet til barnevernet i Oslo med 73,8 mill. kr for å likebehandle det statlige barnevernet og barnevernet i Oslo. Nå ser jeg at min gode kollega, representanten Tage Pettersen, også har tegnet seg til debatten. Han kan sikkert gå litt dypere inn i problemstillingen, men jeg må si at det var veldig viktig for Høyre å legge inn de pengene. Barnevernet skal beskytte de aller mest sårbare blant oss. Barn og unge over hele landet har rett på like god kvalitet på barnevernet, at barnevernstjenestene er gode nok, og ikke minst at de har stor nok kapasitet til å kunne håndtere krevende saker. Tidligere i år kunne man lese i Dagsavisen at regjeringen skal sette ned et utvalg som skal gjennomgå dagens ordning og vurdere tiltak som kan forbedre og forsterke samhandling mellom Barne- og familieetaten i Oslo kommune og Bufetat. Barne- og familieetaten skal involveres i arbeidet. Fristen deres er 1. oktober i år, men dette er ikke et vanskelig problem som krever at man skal se på dette helt fram til oktober, særlig når vi egentlig er enige om urettferdigheten og ikke minst enige om at den bør rettes opp. Vi vet jo hva som bør gjennomgås, og strengt tatt hva som trengs å gjøres. Det er helt sikkert detaljer som ikke er fullstendig kartlagt, men at man trenger å vente til 1. oktober, blir litt spesielt. Det å få på plass en rettferdig finansiering, der det ikke spiller noen rolle om man er barn og ungdom i Oslo eller et annet sted i Norge, trenger man ikke å utrede og å jobbe så lenge med. Jeg tror at alle innerst inne skjønner at denne urettferdigheten kan fikses opp i. Jeg forventer ikke at statsråden nå skal gjøre det med et pennestrøk, som SV i sin tid lovet på andre felt, men jeg håper at man lener seg litt mer framover. Det er derfor jeg spør om statsråden vil legge fram konkrete forslag for Stortinget som vi rekker å behandle på denne siden av sommeren, innen denne stortingsperiodens utløp, slik at vi kan få rettet opp i denne urettferdigheten før vi avslutter sesjonen, selv om den teknisk sett avsluttes etter sommeren. For alle praktiske formål avsluttes den før sommeren. Statsråd Lene Vågslid [11:50:29]: Fyrst og fremst tusen takk for interpellasjonen og for eit hyggeleg gjensyn med representanten Kapur. Alle barn som treng omsorg og støtte frå barnevernet, skal få den hjelpa dei treng, når dei treng ho. Bufetat og det statlege barnevernet har etter barnevernslova ein absolutt plikt til å finne ein eigna institusjonsplass eller fosterheim når kommunane ber om det. Oslo har, som interpellanten er inne på, som einaste kommune i landet eit sjølvstendig ansvar for heile barnevernet. Dette inkluderer andrelinja, som institusjons- og fosterheimstenester. I 2004 overtok staten, som interpellanten var inne på, ansvaret for alle barnevernsoppgåver som tidlegare låg hos fylkeskommunen. Det blei vurdert den gongen at Oslo hadde ei godt etablert barnevernsteneste med tilstrekkeleg kapasitet og kompetanse. Dette gjorde det mogleg for Oslo å fortsetje med å vareta andrelinjeoppgåvene på ein effektiv måte. Ein av fordelane Oslo har, er at kommunen kan sjå heile tiltakskjeda i barnevernet i ein samanheng. Ei særleg utfordring for det statlege barnevernet er at ein skal vareta bistandsplikta og tilby barn som treng det, ein eigna institusjonsplass. Samtidig skal utgiftsveksten avgrensast. Det har over tid vore aukande prisar i marknaden for institusjonsplassar. Sakene har vore meir komplekse, med enkeltbarn som har større behov for oppfølging enn tidlegare. Eg har forståing for at Oslo kommune kan stå i nokre av dei same utfordringane som det statlege barnevernet. Fleirtalet i familie- og kulturkomiteen har bedt regjeringa om å gå gjennom dagens finansieringsordning for barnevernet i Oslo kommune. Det skal eg fylgje opp og sjå på i samarbeid med Oslo kommune, slik òg fleirtalet uttrykkjer i merknadene sine frå behandlinga av tilleggsproposisjonen i fjor. Oslo kommune sitt ansvar blir i dag finansiert gjennom Kommunal- og distriktsdepartementet. Som representanten Kapur nok er godt kjent med, har staten etablerte prinsipp for styring av kommunane. Desse er lagt til grunn over lengre tid, i skiftande regjeringar, både under Solberg-regjeringa og no, under Støre-regjeringa. Økonomisk og juridisk rammestyring gjev kommunane ansvar og fridom når det gjeld korleis dei ulike tenestene skal finansierast og driftast. Oslo kommune er kompensert for andrelinjeoppgåvene i barnevernstenesta. Det er eit viktig prinsipp at kommunen samla sett skal kompenserast for endringar i oppgåver. Kompensasjonen er basert på beste anslag på endringstidspunktet, og det er ikkje praksis for å etterberekne finansiering når oppgåvene er overførte. Eg er open for å vurdere nye kriterium for justeringar av rammetilskotet i inntektssystemet, men dette må i så fall vere kriterium som er objektive for Oslo, altså kriterium Oslo ikkje kan påverke sjølv. Eg er glad for at regjeringa prioriterer tiltak for eit betre barnevern i Oslo. I budsjettet for 2025 har me prioritert tilskot til å etablere eit nytt MST-team – Multisystemisk Terapi-team – i Oslo. Dette er behandlingstiltak for familiar med ungdom som har alvorlege relasjonsutfordringar. Det er ikkje ei ny lovpålagt oppgåve, men det er eit viktig og effektivt verkemiddel i arbeidet med bl.a. å førebyggje ungdomskriminalitet. Regjeringa har òg sett ned eit ekspertutval som skal gå gjennom organiseringa av det statlege barnevernet, og regjeringa har bedt utvalet vurdere tiltak som kan forbetre og forsterke samhandlinga mellom Oslo og Bufetat. Regjeringa har ein tydeleg ambisjon om å løfte kvaliteten i barnevernet over heile landet, og om kort tid – før sommaren og i denne stortingssesjonen – kjem eg til å leggje fram ei stortingsmelding og ein lovproposisjon om eit kvalitetsløft i barnevernet. Der vil det kome ei rekkje tiltak for å styrkje arbeidet med å gje hjelp, omsorg og vern til dei aller mest sårbare barna, uansett kor i landet dei bur. Mudassar Kapur (H) [11:55:04]: Jeg vil starte med å takke statsråden for svaret. Jeg legger merke til at statsråden i hvert fall ikke avviser problemstillingen, og at hun sier at man skal jobbe med dette. Jeg vil også benytte anledningen til å gjøre noe som ikke er så uvanlig, nemlig å gi skryt til SV. Jeg har faktisk gitt dem skryt nesten hver gang det har vært budsjettdebatter her, for det er ofte de som i mange tilfeller har sørget for å bevege særlig Arbeiderpartiet i riktig retning når det gjelder barnevernet i Oslo og et par andre saker. Likevel kan det ikke være slik at det må bli et forhandlingsspill her i Stortinget ved hvert budsjett for å rette opp i denne urettferdigheten. Derfor vil jeg på det sterkeste anmode statsråden om å sørge for at det utover våren kommer noen reelle saker eller forslag til Stortinget som reelt sett vil medføre en slutt på urettferdigheten for barnevernet i Oslo. Dette er ikke bare noe jeg og andre Oslo-representanter mener fordi vi er valgt inn fra Oslo. Både KS’ storbynettverk, som består av mange representanter fra mange forskjellige kommuner, og andre som jobber med feltet, har pekt på at det er viktig å gjøre noe med dette. Regjeringen unnlot i budsjettforslaget for 2025 å øke midlene til institusjonsbarnevernet i Oslo kommune da man økte midlene til institusjonsbarnevernet i resten av landet, hvor det er statlig. De skrev videre at økningen til det statlige barnevernet var begrunnet ut fra forhold og behov i barnevernet som er nasjonale, men Oslo har jo de samme utfordringene, så dette vil være relevant og aktuelt på nytt, f.eks. når vi kommer til revidert nasjonalbudsjett og igjen skal se på situasjonen ute i Kommune-Norge. Jeg må nevne, særlig fordi denne statsråden har en fortid i den komiteen jeg er i nå, at det er en ganske anstrengt situasjon ute i Kommune-Norge. Jeg skal ikke blande inn debatten om inntektssystemet i denne saken – den tar vi i andre komiteer – men effekten av en anstrengt kommuneøkonomi går også ut over disse tjenestene, som kommunene er avhengig av å kunne levere på en god måte. Når det da for Oslos del er en urettferdighet i systemet, blir byen veldig sårbar. I min forrige interpellasjon pekte jeg på grendeskoletillegget, som gjør at Oslo mister 100 mill. kr bare der. Jeg kommer i senere interpellasjoner sikkert til å snakke om de 600 mill. kr Oslo mister på inntektssystemet, og så har man denne urettferdigheten som gjelder barnevernet. Hver for seg har det sikkert vært helt greit for Arbeiderpartiet å gi Senterpartiet disse små seirene, men til sammen blir det et kjempeproblem for innbyggere og barn i byen vår. Statsråd Lene Vågslid [11:58:16]: Eg avstår frå å ta ein debatt om inntektssystemet no, trur eg. Det er nok rett og best. La meg starte dette innlegget med å seie at det me snakkar om, er ein trygg oppvekst for barn og unge – altså at engasjementet for barnevernet i Oslo og engasjementet for barnevernet i heile landet handlar om det. Det er ei kjensgjerning at det er for mange ungar i dag som ikkje har det trygt der dei bur. Det er for mange ungar i dette landet som blir svikta av sine nærmaste, og som er utsette for vald i nære relasjonar og overgrep. Nokre av dei ungane me snakkar om, opplever òg å ha eit liv i utanforskap og i vedvarande fattigdom. Ein del av dei får så store utfordringar at det fører dei inn i kriminalitet. Difor er eg, som barneminister, veldig oppteken av at me har ei brei tilnærming når me diskuterer barnevern, anten det er situasjonen i Oslo eller i resten av landet. Det er difor heilt sentralt for meg som barneminister å ha god dialog med kommunane i Noreg om førebygging og korleis me saman kan skape ein tryggare oppvekst for barn og unge. Oslo er ein fantastisk by, med mange moglegheiter for mange, men det òg ein by med altfor store forskjellar. I samband med det vil eg berre nemne at regjeringa no har sett i gang eit tiårig arbeid med ein nullvisjon for utanforskap blant barn og unge. I dette arbeidet skal me bl.a. få fram meir solid kunnskap om kva slags førebyggjande tiltak som verkar, og korleis me bør samarbeide for å gje utsette barn og unge eit meir heilskapleg tilbod. Målet vårt må jo vere å hjelpe familiane og ungane betre, slik at færre treng plass i institusjonsbarnevernet. Ein ny rapport frå Oslo politidistrikt viser at gjennomsnittsalderen for fyrste registrering som mistenkt i ein straffesak her er 12,9 år. Dei har registrert barn heilt ned i niårsalderen. Det å arbeide med ei brei tilnærming når me snakkar om førebygging av omsorgssvikt, ungdomskriminalitet og barnevern, er altså veldig viktig. Eg kjem difor til å følgje opp den Storberget-rapporten både eg, justisministeren og kommunalministeren mottok førre veke. Representanten spør etter kva eg konkret vil leggje fram. Eg kjem til å leggje fram eit kvalitetsløft for barnevernet, stortingsmelding og lovproposisjon. Me kjem til å kome med ein ny barnelov før sommaren. Så vil eg gjenta det eg kanskje ikkje sa tydeleg nok i det fyrste innlegget mitt: Eg kjem til å følgje opp det fleirtalet i familie- og kulturkomiteen har bedt meg om, og kjem i løpet av kort tid til å ta kontakt med Oslo kommune om det, men for å sikre ungar i Oslo og resten av landet ein tryggare oppvekst og eit betre barnevern krev det ein heilskapleg og meir samordna innsats, der eg særleg brenn og har eit stort hjarte for det førebyggjande arbeidet. Tage Pettersen (H) [12:01:17]: Torsdag forrige uke mottok Støre-regjeringen rapporten fra den hurtigarbeidende ekspertgruppen som har vurdert tiltak rettet mot barn og unge under 18 år som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. I den rapporten er Oslo kommune nevnt 187 ganger, mens f.eks. Bergen er nevnt 28 ganger. Oslo er rett og slett en by med spesielle utfordringer knyttet til barne- og ungdomskriminalitet, spesielt på grunn av gjengdannelser, såkalte gangsterkulturer, rekruttering av unge til kriminalitet og ikke minst sosial ulikhet. Antall barn under 15 år som er siktet for kriminalitet, har økt med 55 pst. siden 2015, og Oslo har flere gjentatte unge lovbrytere enn resten av landet. Senest i går så vi i nyhetsbildet at en ung gutt ble skutt på Stovner. Støre-regjeringen har i flere år systematisk nedprioritert byene og dem som bor der. Nå har Senterpartiet riktignok gått ut av regjeringen, og det kan kanskje gi barna i byene større håp for framtiden. Spørsmålet er om Støre-regjeringen nå vil endre politikken for byene og barna og familiene som bor der, eller om de viderefører politikken de har ført i snart fire år. Oslo kommune har en svært spesiell rolle innen barnevernet, som min partikollega har beskrevet godt. Oslo har rett og slett et større ansvar for barnevernstjenesten enn det kommunale barnevernet har ellers i Norge, og de har, som jeg har forsøkt å tegne et bilde av, mer sammensatte utfordringer og kompleksitet i befolkningsgrunnlaget. Utfordringene virker å være enorme. De sliter med tilstrekkelig kapasitet til å håndtere barn med store og sammensatte behov, ikke minst dem som begår alvorlig kriminalitet. Det er mangel på ressurser og bemanning i tillegg til at barnevernet må håndtere mange akutte saker med forholdsvis få ressurser. Da blir det litt passivt når statsråden sier fra talerstolen at hun ser at Oslo kan ha noen av de samme utfordringene som staten står overfor. Jeg vil våge påstanden at Oslo kanskje har ganske mange flere av nettopp de samme utfordringene. Det er heller ikke sånn at Oslo kommune er immune mot økninger i f.eks. lønns- og prisvekst, heller tvert imot, i forhold til andre deler av landet. Den nevnte ekspertgruppen anbefaler, i likhet med barnevernsinstitusjonsutvalget, endringer i nettopp finansieringsordningen for barnevernet i Oslo, som jo er temaet for denne interpellasjonen. De skriver for det første at de støtter barnevernsinstitusjonsutvalgets forslag om at finansieringssystemet i Oslo endres og tilnærmer seg samme ansvars- og finansieringsdeling som resten av landet, og at dette etter gruppens syn vil være et viktig grep for å sikre at barn i Oslo får rett hjelp til rett tid. Det er en ganske tydelig tilbakemelding. Ettersom Oslo kommune, som Kommune-Norge ellers, har store økonomiske utfordringer også i barnevernet, blir det et sentralt spørsmål om regjeringen vil øremerke midler til Oslo eller gjøre andre grep for å sikre at tiltakene fra den nevnte ekspertgruppen faktisk blir gjennomført, eventuelt også hvilke tiltak regjeringen vil prioritere først. Jeg hørte at statsråden sa at kvalitetsmeldingen vil bli lagt fram før sommeren, og det er jeg veldig glad for, men hun sa også at hun der vil sikre at Oslo skal inkluderes på lik linje med resten av landet. Med dagens modell må det faktisk bety at man samtidig vil endre måten man finansierer barnevernet i Oslo på, og det tar jeg som et positivt signal. Silje Hjemdal (FrP) [12:05:19]: Jeg vil takke interpellanten for å løfte en særdeles viktig problemstilling som Fremskrittspartiet ved flere anledninger tidligere har tatt opp i denne sal, bl.a. i forbindelse med statsbudsjettet for 2025, men også – ikke minst – i forbindelse med den tilleggsbevilgningen det har vært vist til tidligere i debatten, som kom på tampen av fjoråret. Vi har hatt ganske mange debatter i denne sal de siste årene om brudd på bistandsplikt, utvikling i kriminalitet og alvorlige voldsepisoder begått av barn og unge under kriminell lavalder, der barnevernet må ta en særlig rolle. Det vi vet, er at veldig mange av disse barna finnes i Oslo. Derfor var Fremskrittspartiet i vårt alternative statsbudsjett krystallklare på at man måtte styrke barnevernet. Vi hadde også et forslag i forbindelse med tilleggsbevilgningen, sammen med Høyre og Venstre, som tok opp i seg dette. Dessverre ble det nedstemt. Imidlertid hører jeg også at den nye statsråden bekrefter at man har lyst til å følge opp merknaden vi fikk flertall for. Jeg er særskilt opptatt av hvordan statsråden har tenkt å følge opp situasjonen i Oslo, nettopp fordi situasjonen her er helt ekstraordinær og spesiell. Vi fikk ganske mange bekymringsmeldinger om situasjonen og om finansieringsbehovet, både gjennom medieoppslag og fra våre lokalpolitikere. Blant annet varaordføreren i Oslo, Julianne Ofstad fra Fremskrittspartiet, var veldig opptatt av dette. Dessverre ble det den gangen ikke tatt hensyn til, men jeg tror alle her har en forståelse av at den modellen som er i dag, i hvert fall ikke virker. Det tidligere statsråd Kjersti Toppe svarte til meg på et spørsmål angående denne situasjonen i den forbindelse, var at hun var tydelig på at hun forsto situasjonen i Oslo kommune og de utfordringene man har i andrelinjen i barnevernet der. Hun sa imidlertid at de opplever de samme utfordringene som det statlige barnevernet – det vil si, de er sterkere eller annerledes – og at det også selvfølgelig har fått konsekvenser for kostnadsutviklingen. Hun viste til at hun allerede hadde hatt møter med Oslo kommune, og at hun ville følge dette opp – jeg presiserer – veldig straks. Hun sa at det arbeidet allerede var begynt, og at «vi må få ei ordning på den situasjonen». Barnevernet i Oslo får riktig nok pengene sine over Kommunaldepartementets budsjett, men den tidligere statsråden var veldig klar på at hun ville ta en rolle der og få en gjennomgang av finansieringen, dette med sikte på at man skulle få en mer likeverdig finansiering for barnevernet til Oslo kommune som for barnevern ellers i landet. Jeg vil gjerne utfordre den nye statsråden til å svare på om hun er enig og har tenkt å videreføre det arbeidet tidligere statsråd Kjersti Toppe sa at allerede var begynt, og som hun skulle levere veldig straks på. Grunde Almeland (V) [12:09:24]: Jeg vil også starte med å takke interpellanten for en god og viktig interpellasjon om et tema som familie- og kulturkomiteen har brukt mye tid på, særlig denne siste perioden, fordi vi har sett konsekvensene av et finansieringssystem som ikke fungerer godt nok. Det har ført til at Oslos barnevern har vært underfinansiert år etter år. Oslos barnevern har faktisk vært underfinansiert, og det har kommet til uttrykk hvert eneste år, utenom ett år der tidligere statsråd Kjersti Toppe pekte på at Oslo kommune var skjermet for nedtrekk. Bortsett fra det ene året har finansieringsmodellen slått uheldig ut for Oslo hvert eneste år. I en tid der kostnadsbildet generelt har økt, der inntektene for Oslo kommune går ned, og der regjeringen har endret inntektssystemet for kommunene – noe som sammen med flere andre faktorer gjør den økonomiske situasjonen i Oslo mer krevende – blir også dette spørsmålet mer prekært. Derfor er jeg veldig glad for at en ganske samlet familie- og kulturkomité har sett på denne problemstillingen med åpne øyne, og at både representanter fra opposisjonen og representanter fra regjeringen både i denne salen og i offentligheten har vært tydelige på at dette er noe som bør ses på. Det må også sies at regjeringen tidligere delvis har anerkjent at dette er en utfordring, bl.a. når de har akseptert SVs prisverdige forsøk på å rette opp systemet i enkeltår, men man kan ikke ha et system som krever at vi går inn i enkeltbudsjetter og gjør justeringer for å kompensere for et system som ikke fungerer. Det er grunnen til at en samlet komité har vært så tydelig på at her må det gjøres noe, og at et flertall i komiteen også i tidligere saker har uttrykt at dette er et ansvar den sittende statsråden må ta for faktisk å gjøre noe med. Derfor vil jeg også, som flere representanter har vist til, peke på uttalelsene tidligere statsråd Kjersti Toppe kom med i denne saken i denne salen, nettopp om at dette var en problemstilling de tok på høyeste alvor, og som hastet. Det er også nøkkelordet nå. Når man har gjort utskiftninger av statsråder i regjeringen, er det viktig for meg å få svar fra den nå sittende og ansvarlige statsråden på i hvilken grad dette er et arbeid som har prioritet, et arbeid Stortinget kan forvente, som vi gjorde, at det kommer konklusjoner av som det er mulig å gjøre noe med i denne stortingsperioden – eller om dette er en problemstilling en velger å skyve til neste regjeringsperiode, uavhengig av hvem som sitter med makten da. Det er det viktig for meg å få svar på. Rett og slett: Når kommer disse beslutningene? Jeg er også interessert i at statsråden utdyper litt om samarbeidet med Oslo kommune. Jeg opplevde fra tidligere statsråd Kjersti Toppe at det var et ganske framoverlent samarbeid. De signalene har vi også fått fra Oslo kommune, at de har vært veldig på tilbudssiden politisk for å gjennomføre den type møter, og at det har vært flere gode møter. Det sa også tidligere statsråd Kjersti Toppe i denne salen. Jeg håper bare at trykket holdes oppe på den møteaktiviteten, sånn at man kommer til en konklusjon. Det vet vi er viktig for staten og ikke minst for Oslo kommune, men aller viktigst for alle de barna som ikke får et tilstrekkelig tilbud på grunn av at finansieringssystemet rett og slett ikke fungerer. Det er for barna denne debatten er viktig, og det er for barna vi faktisk gjør noe her. Med det kan i hvert fall statsråden være godt i gang med sitt virke med sterk visshet om at det er et storting som ganske samlet stiller seg bak det å gjøre noe med dette, og sørger for at vi får et finansieringssystem som fungerer, men som ikke river opp hvordan hele systemet i seg selv fungerer. Det er mye godt i hvordan systemet fungerer i dag, det er bare problemer med hvordan man regner på det, og det burde i hvert fall være noe vi politikere skal klare å fikse. Mona Nilsen (A) [12:14:08]: Statsråden var i stad tydelig på at utfordringene og situasjonen for barnevernet også er veldig lik i andre kommuner. Jeg tror nok at vi i denne salen også kan anerkjenne at det er veldig mange kommuner som ikke opplever å ha fått dekt alle sine kostnader for nye oppgaver fullt ut. Den bekymringen er også veldig viktig når det handler om Oslo kommune. Kompleksiteten med hensyn til barna som trenger hjelp, har økt, og det er brudd på bistandsplikten. Vi har i flere omganger i denne salen og i komiteen hatt veldig mange diskusjoner om situasjonen i barnevernstjenesten og de barna, de mest sårbare barna, som trenger hjelp. Jeg ønsker ikke å starte en debatt om statsbudsjettet, vi har hatt diskusjoner rundt dette, om kommunenes frie inntekter og muligheten til å prioritere, men jeg bare ønsker å understreke at det også gjelder byrådet i Oslo. For oss har det vært veldig viktig, når vi har hatt den flertallsmerknaden, at man ser på både finansiering og samarbeid – KS har også understreket at det gjelder for flere kommuner, men særskilt for Oslo – på den delen som handler om statlig barnevern, for det er veldig viktig. Det er viktig for både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, når man har forhandlet inn de tingene, at alle barn skal ha tilgang på gode barnevernstjenester i hele landet – selvsagt også i Oslo. Mudassar Kapur (H) [12:16:26]: Jeg vil benytte anledningen til å takke de andre kollegaene som har deltatt i debatten så langt. Det er utrolig fint at vi får litt flere stemmer rundt denne tematikken, og ikke minst at man for historikkens skyld også får vite litt mer om hvordan familie- og kulturkomiteen har tatt denne saken på alvor, gjennom et flertall. Jeg er helt enig med statsråden i at det å jobbe med barn og unge ikke bare er å se på ett kapittel. Det sies at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, og i en by som Oslo er denne landsbyen både oppgangen, nabolaget, fotballbanen, idretten, frivilligheten og skoleklassen. Det er selvfølgelig familien, men for enkelte barn også barnevernet og politiet, for den saks skyld, gjennom deres forebyggende arbeid. Grunnen til at jeg er ekstra opptatt av akkurat barnevernet i dag i denne interpellasjonen, er at det når alt kommer til alt, er her vi møter de aller, aller mest sårbare – de som både på vegne av seg selv som barn har en dårlig forutsetning for det livet som ligger foran dem, og også veldig ofte har foreldre som har dårlige forutsetninger for å legge til rette for et godt liv rundt dem. Derfor er disse barna de mest sårbare, og det er også derfor jeg har vært så opptatt av den underfinansieringen som egentlig ikke handler om penger. Det handler først og fremst om å gi verktøy og muskler til dem som jobber med dette i hverdagen, så de kan levere gode tjenester innenfor feltet. Det er på en måte det som er viktigst her. Selv om vi svingte litt innom inntektssystemer osv., som mer forklarer grunnen – og det kan vi ha en lang debatt om en annen gang – er det viktigste nå å legge til rette for at de mest sårbare barna får den hjelpen de har behov for, og at barn ikke blir rammet av slike urettferdige utslag. Jeg tror ikke så veldig mange barn har satt seg inn i verken inntektssystem, en flertallsmerknad eller denne interpellasjonen. De opplever enten å få hjelp eller å bli sviktet i sin enkle verden i sin hverdag. Det er derfor jeg tar opp dette. Jeg har også notert meg at statsråden vil invitere Oslo kommune til samtaler om dette, og da håper jeg det finner sted raskt. Jeg har store forventninger til de samtalene og håper at de blir mest mulig fruktbare – ikke på vegne av meg selv, på vegne av statsråden eller på vegne av Oslo kommune i seg selv, men først og fremst på vegne av barna, og ser fram til å høre litt mer om hvordan de samtalene har gått, når tiden er inne for det. Statsråd Lene Vågslid [12:19:35]: Takk igjen til interpellanten for å reise ein viktig interpellasjon og debatt. Eg er glad for at det er fleire som nemner Storberget-rapporten. Blant anna Tage Pettersen frå Høgre gjorde det. Me har ein del kunnskapsgrunnlag å jobbe med no. Ikkje berre kjem eg til å levere eit kvalitetsløft til barnevernet med ei stortingsmelding og ein proposisjon, det blir òg behov for å gjere mykje meir etter det, med tanke på dei rapportane som nyleg har kome. Når det gjeld førebygging av barne- og ungdomskriminalitet f.eks., er det ei kjensgjerning at me finn ein del store utfordringar i Oslo, men me ser det òg i andre delar av landet. Difor er mitt engasjement når det gjeld førebygging av barne- og ungdomskriminalitet, arbeidet med barnevernet. Det gjeld heile landet. Eg høyrde at Tage Pettersen tolka meg litt hit og litt dit. Eg vil berre for referatet sin del vere litt nøye på å seie at eg ikkje har varsla endringar i ein proposisjon som enno ikkje er lagd fram. Det eg har sagt, og det eg vil gjenta, er det interpellanten var inne på sjølv, at eg raskt vil be om eit møte og dialog med Oslo kommune om det spesifikke temaet i interpellasjonen. Det blei spurt frå Grunde Almeland om eg kjem til å vidareføre det arbeidet Kjersti Toppe har gjort. Eg kjem til å vidareføre det arbeidet Kjersti Toppe har gjort, men som ny statsråd er det viktig for meg at eg har mine eigne møte om dette, og mitt inntrykk er at det òg er ønskeleg frå Oslo kommune si side at me får til eit slikt møte så raskt som råd. Takk for debatten. Presidenten [12:21:18]: Sak nr. 9 er dermed ferdigbehandlet. Sak nr. 10 [12:21:23] Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Silje Hjemdal og Erlend Wiborg om samværsrett (Innst. 154 S (2024–2025), jf. Dokument 8:15 S (2024–2025)) Presidenten [12:21:42]: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen. Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på 3 minutter. Turid Kristensen (H) [12:22:20] (ordfører for saken): Jeg vil først få takke komiteen for veldig godt samarbeid i denne saken. Det har vi veldig ofte i familie- og kulturkomiteen, men i noen saker, som i denne, har det vært et ekstra godt samarbeid og gode diskusjoner hvor vi har klart å lande på gode kompromisser som sørger for at vi får vedtatt politikk som kan bidra til å styrke viktige saksområder. Et slikt saksområde er å sørge for å forhindre overgrep og vold mot barn og unge. Jeg vil gi honnør til Fremskrittspartiet for å ha løftet denne problemstillingen denne gangen. Komiteen skriver også i innstillingen i denne saken at den anerkjenner at det som tas opp i representantforslaget, er særlig viktige forhold om hvordan vi som samfunn kan verne barn og unge mot vold og overgrep. Forslagene som ble fremmet i representantforslaget, var et veldig godt utgangspunkt for diskusjonene blant komiteens medlemmer, og jeg opplever at de forslagene som nå fremmes her i dag, godt ivaretar både intensjonene i forslagene Fremskrittspartiet først fremmet, og de momentene de ulike partiene i komiteen har ønsket å få med i den endelige innstillingen. Komiteen peker på at spørsmål om samvær reiser krevende juridiske og menneskerettslige avveininger. Retten til familieliv må balanseres opp mot myndighetenes rett og plikt til å verne både voldsutsatte og voldsutsattes barn mot ytterlige vold og risiko for vold. Det pekes også på at dette er komplekse problemstillinger som krever tilsvarende grundige utredninger. Som forslagsstillerne peker på i representantforslaget, er det viktig at det utvises varsomhet i saker der anklager om vold og overgrep mot barn og unge ikke fører til dom, f.eks. i saker der det er strid om barnefordeling. Forslagene som fremmes i denne saken nå, vil kunne sørge for at vi finner fram til ordninger som sikrer at domstolene har et bedre kunnskapsgrunnlag i behandlingen av saker om vold og overgrep mot barn og unge, at det vurderes en varslingsplikt fra påtalemyndighetene, og at andre enn foreldrene, f.eks. barnevernet, kan få søksmålskompetanse for å styrke barns rettssikkerhet der det er behov for at andre griper inn. Det bes også i forslagene om at regjeringen sørger for å styrke barn og unges rett til beskyttelse i ny barnelov – som vi venter på, og som snart kommer – og eventuelt i annet relevant lovverk, slik at personer som er dømt for overgrep mot barn, normalt ikke skal ha samvær med egne barn. Det har også framstått som nødvendig å få mer kunnskap om hvordan domstolene behandler spørsmål om vold og overgrep i foreldretvistsaker. Regjeringen bes derfor om å gjennomføre en undersøkelse som kan gi oss mer informasjon om dette, etter modell fra et tilsvarende arbeid som er gjennomført i Sverige. Flertallet i komiteen ønsker også at regjeringen skal utrede endringer i rettshjelploven om fri rettshjelp. Høyre er med på et forslag sammen med Fremskrittspartiet og Venstre om å utrede en form for helseanmerkning e.l., men jeg regner med at disse partiene vil redegjøre bedre for det senere i debatten og ser fram til den videre diskusjonen om dette. Jeg tar opp forslaget Høyre er en del av. Presidenten [12:25:27]: Representanten Turid Kristensen har tatt opp det forslaget hun refererte til. Silje Hjemdal (FrP) [12:25:47]: I dag har jeg lyst til å skryte litt av komiteen, for dette er et eksempel på at vi kan finne sammen i viktige saker, og kanskje spesielt det som gjelder barns rett til en trygg oppvekst. Dette sender et ganske tydelig signal til regjeringen om at vi ønsker å verne barn bedre. Jeg synes saksordføreren redegjorde ganske godt for hvordan debatten har vært i komiteen, og i all hovedsak vil jeg i dag si at med de tre punktene man er enstemmige om i komiteen, ivaretas intensjonen med Fremskrittspartiets forslag ganske godt. Dette er et viktig skritt og ikke minst et riktig skritt for å ta barns krav på beskyttelse mot vold og overgrep på alvor. Jeg og Fremskrittspartiet er krystallklare på at samfunnet alltid skal være på barnas side og ikke på overgriperens. Derfor er jeg veldig tydelig på, også i dag, at jeg forventer at regjeringen følger opp dette, bl.a. i ny barnelov når de skal fremme loven for Stortinget. Hvis jeg forsto det riktig, er det nå skissert at den skal komme før sommeren. Vi er også tydelige på at å styrke barns rettigheter må gjøres i flere lovgivninger og ikke nødvendigvis bare i barneloven. Ellers har Fremskrittspartiet skrevet mye i merknader i saken og ikke minst i det opprinnelige forslaget vi fremmet, som i dag er grunnlag for debatten. Jeg har lyst til å benytte anledningen i dag til å sende en ekstra takk til Linn Wiik. At hun sto fram med sin historie, tror jeg berørte alle som leste saken, og ikke minst dem som har lest boken. Det har også gjort at forslaget, som Fremskrittspartiet i utgangspunktet har fremmet før, i dag endelig får flertall. Stine Sofies Stiftelse og veldig mange andre gode aktører har også gitt sine stemmer til dette alvorlige samfunnsproblemet. Jeg har lyst til på vegne av oss i komiteen i dag å sende en ekstra takk til alle dem som har brukt sine uredde stemmer til å bety en forskjell for andre. Mona Nilsen (A) [12:29:06]: Vold og overgrep mot barn og unge er både et samfunnsproblem og en stor påkjenning for de utsatte. Forslagsstillerne tar opp særlig viktige forhold om hvordan vi som samfunn skal verne barn mot vold og overgrep. Modige Linn Wiik har fortalt sin historie, og det berører oss sterkt. Vi i Arbeiderpartiet støtter intensjonen i forslaget, og vi deler engasjementet til forslagsstillerne. Derfor er vi også særlig glad for at vi i komiteen stort sett står samlet bak det aller meste. Spørsmålet om samvær reiser krevende juridiske og menneskerettslige avveininger, hvor retten til familieliv må balanseres opp mot myndighetenes rett og plikt til å verne både voldsutsatte og voldsutsattes barn mot ytterligere vold og risiko for vold. Dette er komplekse problemstillinger som krever grundige utredninger for å sikre voldsutsattes rettigheter og rett til å leve et liv uten vold, herunder voldutsatte barn og barn av voldsutsatte. Derfor er det veldig viktig at komiteen nå ber regjeringen utrede hvordan det i saker om samvær kan sikres at barnevernet, domstolene og sakkyndige alltid innhenter og får tilgang til all relevant informasjon som omhandler vold og overgrep mot barn og unge, om det bør innføres en varslingsplikt for påtalemyndigheten, og om andre enn foreldrene, f.eks. barnevernet, kan gis søksmålskompetanse for å styrke barns rettssikkerhet i spørsmål om barnefordeling og samvær. Vi er også veldig glad for at komiteen er så samlet i å be regjeringen om å sikre at barn og unges rett til beskyttelse mot vold og overgrep styrkes i ny barnelov, og også om å sørge for en gjennomgang av og eventuelt foreslå nødvendige endringer i annet lovverk, sånn at personer dømt for overgrep mot barn normalt ikke skal ha samvær med egne barn. Til slutt vil jeg også bemerke at det er behov for et bedre kunnskapsgrunnlag om hvordan norske domstoler i dag benytter opplysninger om vold og overgrep i foreldretvistsaker, for vi må lære av historien og sørge for å sikre voldsutsatte barn og barn av voldsutsatte sine rettigheter og rett til å kunne leve et liv uten vold. Per Olav Tyldum (Sp) [12:32:16]: I dag diskuterer vi et forslag som handler om det kanskje viktigste vi har, nemlig tryggheten til våre barn. Ingenting er vel viktigere? Altfor mange barn opplever dessverre at systemet ikke klarer å beskytte dem godt nok. Derfor mener vi i Senterpartiet at vi må ta viktige grep nå, og vi er glade for at komiteen har funnet sammen om mange gode forslag. Vi støtter de tre første forslagene, for de handler om å styrke sikkerheten og tryggheten rundt barna våre. Når noen har begått alvorlig overgrep eller vold mot barn, må vi sørge for at barnevernet, domstolene og sakkyndige alltid vet hva som har skjedd. Informasjon må deles raskt og tydelig. Ingen unger skal utsettes for fare fordi informasjon blir liggende mellom ulike etater uten å komme til anvendelse. Når retten avgjør spørsmål om samvær, må hensynet til barnets trygghet veie tungt. Vi vil ha et tydelig regelverk som sier at hvis noen er dømt for vold eller overgrep mot barn, skal de normalt miste retten til samvær. Her må vi være tydelige, men også vare, for hver enkelt sak må vurderes nøye. For å få til det må vi også se grundig på hvordan domstolene i Norge faktisk håndterer saker der vold og overgrep er tema. Svenskene har allerede gjort en slik gjennomgang, og det er klokt å lære av deres erfaringer. Vi støtter derfor at det gjennomføres en tilsvarende undersøkelse her i landet. Jeg er glad for å se at regjeringen jobber tverrfaglig rundt vold i nære relasjoner og overgrep mot barn. Statsråden skriver i sitt brev til komiteen at en ny opptrappingsplan mot vold og overgrep er lagt fram, og at det er gitt flere oppdrag til Bufdir for å følge opp flere tiltak. For Senterpartiet handler det rett og slett om å sikre at alle barn kan vokse opp uten å være redde. Det er vårt felles ansvar. Kathy Lie (SV) [12:34:45]: I dette representantforslaget tar forslagsstillerne opp en svært viktig og alvorlig problemstilling: Hvordan skal vi som samfunn beskytte barn mot vold og overgrep? Vold og overgrep mot barn og unge er et samfunnsproblem, men mest av alt er det et stort traume og en langvarig belastning for dem det gjelder. Barn har i enda mindre grad enn voksne mulighet til å beskytte seg selv. Det kreves derfor mer av oss. Problemstillingene som reises i denne saken, handler om hvordan vi kan hindre at barn utsettes for samvær med voksne som har økt sannsynlighet for å utføre vold og overgrep mot dem. Det er vanskelige juridiske og menneskerettslige vurderinger med tanke på retten til familieliv veid opp mot vår og myndighetenes rett og plikt til å verne både voldsutsatte og voldsutsattes barn mot mer vold og økt risiko for vold. For å gjøre de riktige faglige vurderingene i vanskelige samværssaker er det avgjørende at alle instanser får den nødvendige informasjonen om en forelders voldshistorie. Det er viktig å finne ut hvordan man kan sørge for at barnevernet, domstolene og sakkyndige alltid innhenter og får tilgang til all relevant dokumentasjon som omhandler vold og overgrep mot barn og unge. I den nye opptrappingsplanen mot vold og overgrep ble det fattet vedtak nettopp om at regjeringen skal vurdere grep i den nye barneloven, som snart skal behandles, som kan styrke barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep i saker om samvær og omsorg. Dette forsterker vi nå i forkant ved å be om at barn og unges rett til beskyttelse mot vold og overgrep styrkes i den nye barneloven. Målet er å sørge for at personer som er dømt for overgrep mot barn, normalt ikke skal ha samvær med egne barn. I tillegg ber vi om mer kunnskap om hvordan domstolene innhenter, benytter og vurderer opplysninger om vold og overgrep i foreldretvistsaker. Dette er viktig for å vite og forstå hvordan praksis er i dag, og hva som må endres for å beskytte barna bedre. Når det gjelder forslaget om et register eller en såkalt helseanmerkning, har jeg ikke støttet det. Grunnen til at jeg ikke kan stille meg bak det, har sammenheng med min bakgrunn som helsepersonell. Helsepersonell skal hjelpe folk med helseutfordringer uhildet av deres bakgrunn, og kriminell løpebane er ikke en sykdom som skal journalføres. Jeg tenker at vi bør tenke gjennom det en gang til og se på andre måter å registrere den typen historikk på. Til slutt: Jeg støtter forslaget om fri rettshjelp til private parter fra og med undersøkelsesfasen i barnevernet i samværssaker og tvangssaker. Jeg mener det er viktig at hvilken rettshjelp man får, og hvilken likhet for loven man opplever, ikke skal være avhengig av hva man har i lommeboka. Grunde Almeland (V) [12:37:55] (komiteens leder): Ikke alle barn vokser opp i trygge hjem. Noen barn blir sviktet av dem de skulle kunnet stole aller mest på, av sine foreldre, sine omsorgspersoner. Hjemmet blir et sted man frykter, ikke et sted man gleder seg til å komme hjem til. Linn Wiiks bok «Dette kan være vår hemmelighet» har sparket i gang en debatt om hvorvidt samfunnet beskytter overgriperne mer enn barna. I boken forteller hun om at hun som ung jente ble utsatt for overgrep av onkelen sin. Den eneste hun forteller det til, er dagboken sin. Først mange år senere anmelder hun ham – ikke først og fremst for sin egen skyld, men fordi onkelen nå har fått en datter hun har lyst til å beskytte. Linn vinner saken, men kusine Eline må allikevel bo halvparten av tiden hos faren. Også hun blir utsatt for overgrep. Det som gjør vondt med Linn og Elines historier, er at de ikke er unike. Jeg er glad for at vi i dag tar grep for å styrke barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet tok dette initiativet, og jeg er takknemlig for at vi har fått til en bred og tverrpolitisk enighet i store deler av saken. Det skal sies at denne komiteen og dette stortinget har forsøkt å få til dette før, uten å lykkes. Spørsmålet om samvær for overgrepsdømte krever, som flere har vært inne på, at man gjør grundige juridiske og menneskerettslige avveininger der retten til familieliv må veies opp mot myndighetenes plikt til å verne barn mot nettopp vold og overgrep. Kanskje har vi vært litt for redde for å tråkke feil. Kanskje har vi mistet av syne at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Et av problemene vi nå prøver å løse, er alle de samværssakene som aldri kommer til retten. Det kan være mange årsaker til nettopp det. Det kan handle om at den ene forelderen ikke vet om at den andre forelderen er dømt for overgrep, eller om at forelderen vet om det, men ikke orker, ikke vil eller ikke har råd til å ta saken til retten. I dag tar vi et skritt for å se nærmere på om andre enn foreldrene kan gis søksmålskompetanse, f.eks. barnevernet. Slik kan vi hindre at barn som blir utsatt for vold og overgrep, går under radaren. Jeg er også glad for at det er et flertall i komiteen som ønsker å utrede endringer i rettshjelploven. Dette er en viktig brikke for å sørge for rettferdighet og at rettigheter faktisk blir oppfylt. Jeg må igjen understreke at en rekke av de vedtakene vi nå gjør, er veldig krevende for en statsråd å gjennomføre. Derfor er jeg også glad for at vi har en så bred, tverrpolitisk tyngde bak dem når det forhåpentligvis skal gjøres gode, grundige vurderinger framover. Statsråd Lene Vågslid [12:41:15]: Tusen takk til saksordføraren og komiteen for eit godt arbeid med ei veldig viktig sak. Vald i nære relasjonar og overgrep mot barn er ikkje berre eit stort samfunnsproblem, det er grov kriminalitet. Eg arbeider no med eit forslag til ny barnelov, som eg tek sikte på å leggje fram for Stortinget ikkje berre før sommaren, men før påske. Eg vil òg starte med å takke Linn Wiik for ei veldig viktig bok, ei stemme det er verd å lytte til. Eg ynskjer å vidareføre at barn og foreldre som ikkje bur saman, som hovudregel skal ha samvær med kvarandre. Eg ynskjer òg å vidareføre at omfanget av samvær baserer seg på ei konkret heilskapsvurdering av kva som er til barnets beste. Dette er i tråd med forslaget til barnelovutvalet. Dersom samvær ikkje er til barnets beste, f.eks. fordi det er risiko for vald eller anna omsorgssvikt, vil eg understreke at det ikkje skal vere samvær. Eg er einig med komiteen i at spørsmål om samvær mellom barn og foreldre reiser krevjande juridiske og menneskerettslege avvegingar. Retten til familieliv må balanserast opp mot retten til beskyttelse mot vald og overgrep. Samtidig må omsynet til å beskytte barna gå føre ein forelder sin rett til samvær om desse rettane står opp mot kvarandre i konkrete saker. Dette temaet er gjeve stor merksemd i arbeidet med ny barnelov. Som komiteen er inne på, er det viktig at saker med påstandar om vald eller overgrep blir opplyste grundig ved behandling i ein domstol. Det er domstolen som har ansvaret for at grunnlaget for å avgjere ei sak er forsvarleg. Dommaren kan innhente informasjon frå barnevern og politi og òg oppnemne ein sakkunnig for å greie ut saka. Dette er òg forhold som kjem til å bli omtala grundig i ny barnelov. Betre beskyttelse av barn må gjerast gjennom spesialreglar, både i barnelova og i anna regelverk. Barnelova har allereie ei rekkje bestemmingar som skal beskytte barn, og me ynskjer å styrkje desse i ny barnelov. Lovgjeving er samtidig ein avgrensa del av myndigheitene sin innsats for å beskytte barn. Gode lover er viktig, men det er òg viktig at lovgjevinga blir følgt opp i praksis. I saker om vald og negativ sosial kontroll vil politiet, barnevernet og helsetenesta ha ei avgjerande rolle. Løysinga ligg difor ikkje åleine i bestemmingane i barnelova eller i regelverket elles, men òg i korleis ein brukar desse reglane. Eg er òg einig med komiteen i at det er behov for meir kunnskap på dette feltet, bl.a. om korleis norske domstolar behandlar foreldretvistsaker der vald, overgrep og anna risiko er eit tema. Ny kunnskap kan gje grunnlag for å vurdere nye lovendringar og tiltak på området. Når det gjeld rettshjelp i barnevernssaker, har rettshjelpsutvalet føreslått fleire endringar, og det har vore på høyring og er til vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet. Presidenten [12:44:21]: Det blir replikkordskifte Kathy Lie (SV) [12:44:37]: Som statsråden hørte i debatten, støtter jeg ikke forslaget om en type helseanmerkning. Det handler litt om min bakgrunn som helsepersonell – med tanke på taushetsplikt og hvem som skal ha tilgang til opplysninger og sånne ting. Jeg anerkjenner ønsket om å ha voldsdømte i et slags register i disse sakene, men jeg ser flere utfordringer. Det jeg lurer litt på, er hva statsråden tenker om den typen register, og om hun ser for seg at det er en annen måte vi kan løse den utfordringen på. Statsråd Lene Vågslid [12:45:20]: Eg deler langt på veg ein del av refleksjonane frå representanten rundt forslaget om helsemerknad. Eg meiner grunngjevinga for forslaget ikkje er god nok, og det er heller ikkje ei god nok rettleiing for korleis ein slik helsemerknad skal fungere i praksis. Omsynet til barnets rett til beskyttelse og retten til familieliv og rettssikkerheit må balanserast ved ei vurdering av tiltak på dette området, og det er bl.a. krav om at eit tiltak som grip inn i desse rettane, må vere forholdsmessige. Difor ser heller ikkje eg dette som eit godt forslag for korleis det skal fungere i praksis. Grunde Almeland (V) [12:46:12]: Jeg tillater meg å fortsette der man slapp i forrige replikk. Jeg deler en rekke av de refleksjonene representanten Kathy Lie har. Det er en rekke problemstillinger knyttet til å innføre en helseanmerkning. Det er derfor Venstre har vært usikker på om vi skulle være med på det. Vi landet imidlertid på å være med på forslaget, for det første fordi det ber om en utredning, og for det andre fordi det ikke låser seg til en helseanmerkning, men egentlig er et vedtak som sier at man skal se ganske bredt på ulike former for registrering og om det i det hele tatt er en god ting å gjøre. Jeg var litt overrasket over at regjeringspartiene ikke var med på det, når man først setter i gang et særskilt arbeid på dette området. Mitt spørsmål er egentlig: Hadde ikke også statsråden sett det som nyttig å få dette utredet og få de argumentene med i en slik utredning, også for å få avklart om det eventuelt ikke er en god idé? Statsråd Lene Vågslid [12:47:13]: Som eg sa i innlegget mitt, er eg no i innspurten av arbeidet med ein heilt ny barnelov. Eg har hatt mange år her i Stortinget, og sjølv om det kan høyrast enkelt ut å greie det ut, meiner eg likevel at om ein vil greie noko ut, bør det vere fordi ein ynskjer å gjere det. Eg viser til svarbrevet som er sendt til komiteen i denne saka, der det er grunngjeve kvifor me ikkje anbefaler å gå vidare med det forslaget. Grunde Almeland (V) [12:47:41]: Da jeg startet denne stortingsperioden, fikk jeg spørsmål om hva det var jeg så mest fram til. Da svarte jeg at en av de tingene jeg så mest fram til, var at vi skulle behandle barneloven. Det er noe jeg har hatt gleden av å glede meg til veldig lenge, og nå har jo statsråden også varslet at den skal komme før påske, så vi får faktisk gleden av å behandle den. Egentlig er dette spørsmålet av litt mer praktisk art, dvs.: I hvor stor grad blir de problemstillingene vi diskuterer i denne saken, faktisk tatt opp i barneloven? Slik jeg ser det, vil en del av dette kreve at man setter i gang en del mer nytt utredningsarbeid, som vil, hvis man skal inkludere det i proposisjonen, forsinke hele prosessen. Det kan jeg skrive under på at jeg i hvert fall ikke ønsker. Spørsmålet er rett og slett av praktisk art: Hvordan ser man for seg dette løpet? Hvor mye kan man forvente i barneloven, og hvor mye må gå i et eget løp? Statsråd Lene Vågslid [12:48:39]: Takk for eit veldig godt spørsmål. Eg ynskjer heller ikkje å bidra til forseinkingar av eit arbeid eg veit både representanten og komiteen ventar på. Eg ynskjer å ta sikte på å leggje fram ny barnelov før påske. For at me skal kunne fylgje opp dei gode vedtaka Stortinget fattar i dag, vil nok ein praktisk konsekvens vere at me må vurdere dei nærmare i etterkant av det og så kome tilbake til det. Eg trur me er einige om at det å få ny barnelov fram for Stortinget no hastar. Eg skal sjølvsagt gjere det eg kan for at det blir omtala i det arbeidet, men det må leggjast vurderingar til det i etterkant. Presidenten [12:49:20]: Replikkordskiftet er omme. De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter. Silje Hjemdal (FrP) [12:49:40]: Jeg vil igjen takke for debatten, og for at komiteen har vært så konstruktiv. Jeg har også lyst til å takke statsråden. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at også hun tar dette på aller største alvor, at hun deler intensjonen komiteen har her, og vil følge opp. Jeg ble også litt betrygget av deler av svarene hennes. Jeg vil imidlertid oppklare én ting man var innom i replikkrunden, og det er dette med helseanmerkning, som vi har skrevet i anførselstegn i forslaget. Vi ber om en utredning – for det første – av en helseanmerkning eller lignende løsninger i saker der noen er dømt for alvorlig vold og overgrep mot barn, bl.a. med formål om å beskytte barn som ved domsavsigelse ennå ikke er født. Dette er et helt selvstendig poeng, og jeg vil bare understreke at det ikke er snakk om en klar bestilling eller om å innføre et register, det er snakk om en utredning av helseanmerkning eller lignende løsninger – bare så det ikke er noen som helst tvil rundt det i denne debatten. Ellers vil jeg avslutte med å si at den primære politikken til Fremskrittspartiet faktisk er et offentlig register over personer som er dømt for overgrep mot barn. Det vet jeg at vi ikke hadde fått flertall for, men jeg tenker at nettopp en sånn type utredning, for at man i hvert fall kunne fått noe mer beskyttelse av de barna som ennå ikke er født, burde vi kunne stå sammen om. Kommer det da eventuelt fram veldig gode argument for hvorfor noen skulle ville stemme imot senere, er det selvfølgelig anledning til det. Jeg synes det er litt dumt at vi ikke kan se nærmere på dette, men helhetlig sett er i dag en bra dag for barns trygghet i tiden som kommer. Jeg takker igjen for samarbeidet. Presidenten [12:51:51]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10. Sak nr. 11 [12:51:56] Innstilling frå familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grunde Almeland, Emma Lind og Abid Raja om å lette hverdagen for enslige forsørgere (Innst. 157 S (2024–2025), jf. Dokument 8:18 S (2024–2025)) Presidenten [12:52:13]: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen. Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen. De som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter. Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:52:48] (ordfører for saken): Det er en realitet at enslige forsørgere er overrepresentert blant husholdninger med lav inntekt. Venstre peker i dette representantforslaget på de økonomiske og praktiske utfordringene mange enslige forsørgere møter i hverdagen. Forslaget inneholder tolv konkrete tiltak, bl.a. gjeninnføring av skattefradrag for enslige forsørgere, økning i sosialhjelpssatser, bedre støtteordninger for boligkjøp og ulike rabatter på kollektivtransport og kulturtilbud. Forslagene har gode intensjoner hele komiteen også er opptatt av, selv om de ikke samler flertall. De ulike partiene vil i debatten redegjøre for sine innganger til dette. I behandlingen har representantforslaget vært vurdert av åtte departementer, som viser til at flere eksisterende ordninger allerede støtter enslige forsørgere godt – som en kraftig utvidet barnetrygd, overgangsstønad og stønad til barnetilsyn, som alle er ordninger som gir økonomisk trygghet og gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg. Departementene har i tillegg pekt på at flere av forslagene enten er krevende å administrere, vil føre til mye mer byråkrati eller allerede er en del av dagens politikk. Senterpartiet anerkjenner absolutt utfordringene enslige forsørgere står i, og jeg er derfor veldig glad for det vi har gjort for denne gruppen i regjering, med mye billigere barnehage og SFO. For oss er det viktigst at vi sørger for politikk som faktisk virker, at vi anerkjenner ordninger som allerede fungerer godt, og at vi bruker ressursene der de har størst effekt. Sammen med at flere av forslagene også vil ha budsjettkonsekvenser, gjør det at vi ikke kommer til å støtte dette representantforslaget. Jeg ønsker å knytte noen ekstra kommentarer til hvorfor. Skattefradrag for enslige forsørgere ble i sin tid avviklet for å omfordele midler til økt barnetrygd, noe som har vist seg å treffe bedre. Enslige forsørgere med lav inntekt får mer i dag enn de ville fått med skattefradraget fordi barnetrygden kommer uavkortet uavhengig av inntekt. Angående økte sosialhjelpssatser vet vi at en del enslige forsørgere er avhengig av sosialhjelp for å få endene til møtes. Derfor har regjeringen varslet en gjennomgang av de veiledende satsene, og vi i Senterpartiet ser fram til å komme tilbake til det i statsbudsjettet for 2026. Når det gjelder bolig, er enslige forsørgere allerede en prioritert gruppe i Husbankens startlånsordning. Senterpartiet har i regjering økt rammene, og det er ingen signaler om at denne gruppen ikke får tilgang til ordningen. Flere av forslagene handler ellers om rabatter på kollektivtransport og kulturtilbud. Dette er gode ønsker, men dessverre veldig krevende og byråkratisk å gjennomføre i praksis. Til slutt vil jeg takke komiteen for nok et godt samarbeid i en sak. Mona Nilsen (A) [12:55:48]: Representantforslaget inneholder mange gode forslag, og det hører hjemme i budsjettprioriteringer. De aller viktigste prioriteringene Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort i statsbudsjettet for 2025, har vært å få ned prisveksten, gi folk trygghet og ha gode velferdstjenester som stiller opp for folk i hele landet, uavhengig av størrelsen på lommeboka. Alle barn og unge og familiene deres skal ha gode levevilkår og like muligheter til å delta i samfunnet. En solid familie- og oppvekstpolitikk skaper grunnlag for gode oppvekstvilkår, høy livskvalitet og aktiv deltakelse i samfunnet. Samtidig er det også en politikk som reduserer sosiale forskjeller, tar vare på barns rettigheter og gir dem muligheter til å utvikle sine ressurser. Sånne investeringer gir ikke bare fordeler for den enkelte, men også samfunnsøkonomiske gevinster både nå og i framtiden. De siste årene har nettopp mange familier kjent på økte levekostnader. Derfor har regjeringen, sammen med Senterpartiet og SV, prioritert styrking av de universelle velferdsgodene, økt barnetrygden, samtidig som barnehagen er blitt billigere for å lette den økonomiske byrden. Slike tiltak hjelper barnefamilier med å opprettholde økonomisk trygghet, noe som i høyeste grad også treffer enslige forsørgere. Det er god grunn til å være bekymret for levekårene til alle barn som vokser opp i fattigdom. Samtidig skal vi anerkjenne de kraftfulle tiltakene som er gjort for å styrke barns levekår. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sammen med SV gjennomført en rekke andre tiltak for å redusere fattigdommen blant barnefamilier, også enslige forsørgere. Vi har økt barnetrygden med 10,5 mrd. kr på bare fire år med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. I nysalderingen for 2024 fordelte vi 120 friske millioner kroner til idrett, kulturaktiviteter og frivillighet i kommuner som har store utfordringer med mange barn i familier som sliter ekstra økonomisk. Omtrent det samme beløpet var også i 2024 tilført samme formål via overskuddet fra Norsk Tipping. I tillegg har regjeringen foreslått 55 mill. kr over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett til deltakelse i kulturaktiviteter for barn og unge. Vi har også innført gratis kjernetid i SFO og barnehager. Det letter økonomien betydelig for mange familier, også for enslige forsørgere. Turid Kristensen (H) [12:59:04]: Også i denne saken vil jeg gjerne rette en takk til forslagsstillerne for å sette en viktig sak på dagsordenen. Det er bekymringsfullt at enslige forsørgere er overrepresentert blant fattige barnefamilier. Som ekspertgruppen om barn i fattige familier viste til, er 46 pst. av lavinntektshusholdningene med barn enslige forsørgere. Høyre er enig i at ordninger som utvidet barnetrygd, overgangsstønad og stønad til barnetilsyn er en del av et sikkerhetsnett for enslige forsørgere. Det er likevel behov for å se på ulike tiltak for å bedre situasjonen for disse familiene. En del er gjort, og jeg vil gjerne peke på noen av de tiltakene som ble gjennomført under Solberg-regjeringen. Solberg-regjeringen gjennomførte den første økningen av barnetrygden på 20 år, økte engangsstønaden ved fødsel og adopsjon, og Høyre har også fortsatt å foreslå å øke barnetrygden i våre alternative budsjetter. Det er riktig at dagens regjering også har økt barnetrygden, men det kan nok barnefamiliene først og fremst takke SV for. Regjeringen Solberg innførte f.eks. også redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid i barnehagen og i SFO, en satsing som har vært videreført de senere årene. Høyre har også foreslått f.eks. å gi barn født i desember rett til barnehageplass. Dette er satsinger som kommer flere til gode, men aller mest de som trenger det mest, ikke minst også enslige forsørgere. Når Høyre ikke stemmer for forslagene som fremmes i denne saken, handler ikke det om at vi ikke mener at det bør gjøres mer for enslige forsørgere og deres barn, eller at det ikke er behov for flere tiltak. Det handler i hovedsak om to ting. For det første er det slik at forslagene som fremmes i dette representantforslaget, for det meste handler om tiltak som hører inn under andre komiteers ansvarsområder og/eller har budsjettmessige konsekvenser. For det andre mener vi at denne problemstillingen krever en bredere utredning, at flere komiteer derfor bør involveres i behandlingen, og at noen av forslagene også bør ses i sammenheng med behandlingen av statsbudsjettet. Høyre er opptatt av å bedre situasjonen for aleneforsørgere og deres barn, og i vårt forslag til stortingsvalgprogram for neste periode foreslås det nettopp å utrede utfordringer for aleneforsørgere for å forebygge utenforskap og uhelse. En slik utredning vil gi et bedre kunnskapsgrunnlag om disse problemstillingene enn det vi har i dag, informasjon og kunnskap Høyre mener det er nødvendig at vi har når vi skal finne de beste løsningene for å bidra til å lette hverdagen for enslige forsørgere. Dyrtiden har størst konsekvenser for dem som har det vanskeligst fra før, og dessverre er det flere enn tidligere som nå får problemer, også familier med enslige forsørgere. Dagens sikkerhetsnett må styrkes. Kanskje – sannsynligvis – må flere tiltak settes inn. Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen. Silje Hjemdal (FrP) [13:02:25]: Intensjonen i forslaget er sikkert veldig god, men Fremskrittspartiet er også av den oppfatning at det først og fremst er i statsbudsjettene man legger til rette for at folk kan få bedre råd. Fremskrittspartiet er helt tydelig på at vi ønsker en bred politikk med lavere skatter og avgifter. Det vil sikre gode ordninger som gir alle bedre råd, men ikke minst også enslige forsørgere, og vi synes det er riktigere enn å innføre en rekke særordninger, slik kanskje dette forslaget peker på. Vi mener at det er viktig for vår velferdsmodell at man i framtiden må bruke virkemidlene på en måte som gjør at arbeid alltid lønner seg. Derfor foreslo Fremskrittspartiet i alternativt statsbudsjett for 2025 bl.a. å øke personfradraget til 150 000 kr. Det ville også betydd en forskjell for enslige forsørgere. Ellers er vi for et generelt avgiftskutt. Vi kan nevne bl.a. å halvere matmomsen. Fremskrittspartiet har også vært veldig tydelig på en god strømstøtteordning. Det var ikke Venstre i sitt alternative budsjett. Det betyr klart veldig mye for barnefamilier, så der har vi prioritert litt ulikt. Ellers kan man nevne en rekke andre ting som gjør at det er dyrt for enslige forsørgere, bl.a. høye boutgifter, fordi det ikke bygges nok boliger. Den tematikken er selvsagt sammensatt. Det henger bl.a. sammen med en rekke særkrav til boligutbygging, men også at en del kommuner bruker fryktelig lang tid på å regulere og slippe til dem som ønsker å bygge ut. Det gjør det også dyrt for enslige forsørgere å kjøpe seg bolig. Ellers kan vi nevne eiendomsskatt som et typisk eksempel – endringer her hadde gjort det lettere for enslige forsørgere å kunne ha sin egen bolig. Ellers har vi en fantastisk frivillighet, som gjør veldig mye godt arbeid, også for enslige og deres barn. Derfor er vi opptatt av bedre rammevilkår for frivilligheten. Vi viser også til en rekke andre forslag vi har hatt, med hensyn til både å utrede kontantstøtte for studenter og ikke minst løpende barnehageopptak. Kathy Lie (SV) [13:05:38]: Vi startet denne stortingsperioden med økende rente på boliglån, økende priser på mat, strøm og drivstoff – egentlig alt vi trenger. Mange familier som tidligere klarte seg greit, sliter nå økonomisk, og særlig barnefamiliene er utsatt. Mange foreldre sier at de spiser mindre selv for å ha nok mat til barna, og en del har måttet kutte i barnas fritidsaktiviteter. Enda tøffere er dette for dem som bare har én inntekt. Det er ingen tvil om at det er krevende å oppdra barn alene. Enslige forsørgere er overrepresentert blant fattige familier. Det er all grunn til å være særlig oppmerksomme på denne gruppen. I dag får enslige forsørgere utvidet barnetrygd, mulighet for overgangsstønad hvis de har lite inntekt, og stønad til barnetilsyn. Det er bra. Venstre foreslår å gjeninnføre skattefradraget for enslige forsørgere, som ble fjernet i 2023. Vi mener det er en dårlig idé. Dette skattefradraget gjaldt bare enslige forsørgere med en viss inntekt, og ikke dem som hadde lite eller ingen inntekt. Ved å avvikle fradraget og heller øke barnetrygden for enslige forsørgere ble pengene mer rettferdig fordelt. SV er enig i at sosialhjelpssatsene må økes generelt, og at Nav må bruke den adgangen de har, til å gjøre skjønnsmessige vurderinger. Vi mener de også i større grad må vurdere barns beste i utmåling av stønader. Derfor har vi tidligere foreslått at barns beste-vurderinger skal inn i sosialtjenesteloven. I denne stortingsperioden har vi gjort mange tiltak som bedrer økonomien for barnefamilier. Først og fremst har vi økt barnetrygden for barnefamiliene betydelig. Fra 1. mai i år vil barnetrygden for alle barn være 1 968 kr per måned. Det er en økning fra 2021, fra henholdsvis 1 054 kr for barn over seks år og 1 354 kr for barn under seks år. Vi har også sørget for gratis kjernetid på SFO for elever på 1.–3. trinn og redusert makspris i barnehage. Selv om enslige forsørgere har den ekstra utfordringen at de bare har én inntekt, er det å være enslig i seg selv ikke ensbetydende med å være fattig, men det er mange som sliter, bl.a. med å komme inn på boligmarkedet. Nylig ble egenkapitalkravet senket til 10 pst. for alle, og i tillegg er enslige forsørgere allerede en prioritert gruppe innenfor startlånsordningen i Husbanken. Over 60 pst. av utlån fra Husbanken går til barnefamilier. Vi har allerede økt Husbankens låneramme. SV ønsker å jobbe mer universelt for å redusere antall fattige, og særlig for å redusere antall barn som vokser opp i fattigdom. Vi er opptatt av at alle barn skal få være med på leken, delta i fritidsaktiviteter, reise med buss og tog og få oppleve kunst og kultur. Vi støtter derfor forslagsstillernes forslag om reduserte billetter på kollektivtransport og forslag om gratis enkeltbillett på tog for barn. I tillegg foreslår vi å utrede og eventuelt foreslå rabattordninger i statlig kunst- og kulturinstitusjoner for alle barn. Jeg tar opp forslagene SV er en del av. Presidenten [13:08:42]: Representanten Kathy Lie har teke opp dei forslaga ho refererte til. Sofie Marhaug (R) [13:08:54]: Kampen mot Forskjells-Norge er den aller viktigste for Rødt. Denne kampen kjemper vi bl.a. for de barna som vokser opp i fattige hjem, og for foreldre som sliter med å få endene til å møtes, for dem som kanskje jobber i lavtlønte stillinger eller jobber ufrivillig deltid, for dem som er syke og mottar trygd eller arbeidsavklaringspenger, og samtidig har ett eller flere barn å ta seg av. Mange av disse er aleneforsørgere. I et av verdens rikeste land bor det nå over 110 000 barn i såkalte lavinntektsfamilier, altså i fattige familier. Det er 11,3 pst. Det er over 110 000 barn som ikke får være med på fritidsaktiviteter eller dra i bursdager til vennene sine, det er barn som føler seg utenfor i vennegjengen, i klassen, i fellesskapet sitt, fordi de lever i fattigdom. Derfor er det trist å se at komiteen innstiller på ikke å lette hverdagen til enslige forsørgere. I den økonomisk krevende tiden vi lever i, merker spesielt de fattige familiene klasseskillet på kroppen, og dette er ikke tiden for å øke forskjellene enda mer. Vi vet at avlastning for enslige foreldre bidrar til å lette presset på akkurat disse familiene. Derfor foreslår Rødt i dag at regjeringen skal bruke mer penger på nettopp et sånt tiltak – vi fremmer det i et løst forslag. Rødhette-huset er et tilbud der aleneforeldre hjelper hverandre med avlastning og barnepass. Sammen med sosialarbeidere gir de barna trygge og fine opplevelser, samtidig som foreldrene kan puste ut i en dyr, stressende og vanskelig hverdag. Avlastningstilbudet for aleneforeldre tetter et hull i velferdsstaten og hjelper en utsatt gruppe i samfunnet vårt. Oslo kommune støtter Rødhette, men Rødt mener at behovet er stort, og at å støtte utvikling av sånne tilbud i flere av de store byene kunne vært et viktig bidrag for enslige forsørgere. Rødt mener at ingen barn i Norge skal vokse opp i fattigdom. Vi mener at barn og aleneforeldre som sliter økonomisk, fortjener samhold, støtte og frihet i hverdagen, noe Rødhette-husene gir så mange familier rundt omkring i landet vårt. Med det tar jeg opp Rødts løse forslag. Presidenten [13:11:43]: Representanten Sofie Marhaug har teke opp det forslaget ho refererte til. Grunde Almeland (V) [13:11:52]: (komiteens leder): Da ekspertrapporten om barn i fattige familier kom for halvannet år siden, viste den at så mange som 46 pst. av barna som vokste opp i familier med vedvarende lav inntekt, vokste opp i familier med enslige forsørgere. Det er en klar pekepinn på at noe må gjøres. For barna som vokser opp i små familier, og for enslige forsørgere som alene bærer familiens økonomi på sine skuldre, er situasjonen prekær. Likevel finner ikke regjeringspartiene anledning til å stemme for et eneste av Venstres forslag om å lette hverdagen for aleneforeldre og deres barn. Det gjør meg opprørt at man heller ikke fremmer noen egen politikk i saken. For regjeringen suser et og et halvt år forbi i en rasende fart. For barn kan et og et halvt år føles som en evighet. Det er mange fotballtreninger man ikke får vært på sammen med vennene sine, fordi det ble for dyrt for pappa å kjøpe fotballsko, det er mange vennebursdager man aldri gikk i, fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe gave til bursdagsbarnet, og det er utallige små drypp av tapte muligheter i barndomsår man ikke kan spole tilbake og få med seg på nytt. Derfor er det litt vanskelig for meg å sitte og høre på en debatt der man hele tiden peker på at man her må se på generelle løsninger, man må se på politikken i bredt. Det er tross alt noe av det vi diskuterer gjennomgående mest i nettopp fattigdomsspørsmål i denne saken, og som absolutt både er viktig og har vår oppmerksomhet. Da synes jeg ikke det er så ille å skulle sette av en liten time til å snakke om en gruppe jeg mener altfor lenge har vært oversett og glemt i norsk politikk, nemlig aleneforeldrene. De har blitt oversett av oss alle, av både venstresiden og høyresiden. Jeg tror ingen egentlig ordentlig har evnet å forstå og tatt inn over seg hvor krevende det kan være nettopp å være aleneforelder. Aleneforeldre er superhelter, de utfører egenhendig omsorgsoppgaver man i de fleste familier er to om, og de betaler hele familiens utgifter med én inntekt eller én stønad. Mange har begrenset med fritid eller egentid. Det kan være utfordrende, både følelsesmessig og økonomisk. Er det ikke litt gammeldags i dag – i 2025 – å innrette politikken sin etter den tradisjonelle kjernefamilien bestående av mor, far og barn? Den moderne familien er sammensatt på en rekke ulike måter, og det er det vi inviterer Stortinget til å diskutere her i dag: rett og slett hvordan man kan innrette ordningene våre, slik at – som flere her har vært inne på – tilfeldigvis også aleneforeldre og deres familier kan nyte godt av dem, at man faktisk har en politikk der man ser enkeltgrupper og ser på hvilke tiltak som mest effektivt kan nå dem, og som gjør at vi letter situasjonen for barn i familier som ikke har råd til å være en del av fellesskapet i dag. Jeg tar opp Venstres forslag. Vi vil også støtte Rødts forslag. Presidenten [13:14:58]: Representanten Grunde Almeland har teke opp dei forslaga han refererte til. Statsråd Lene Vågslid [13:15:11]: Det å vere aleine om omsorg for barn er ikkje alltid enkelt. Fleire indikatorar viser at einslege forsørgjarar er ei gruppe det er viktig at me er merksame på når det gjeld familiars levekår og barns oppvekstvilkår. Ekspertgruppa om barn i fattige familiar peikte på at einslege forsørgjarar er overrepresentert blant familiar med låg inntekt, som fleire var inne på. I 2021 bestod 46 pst. av barnefamiliane med låg inntekt av einslege forsørgjarar, og som me veit, har dei ofte færre ressursar til å ivareta både familien og barna samanlikna med familiar med to forsørgjarar. Offentlege støtteordningar skal bidra til å kompensere for dette og sikre gode oppvekstvilkår for barna. Einslege forsørgjarar er ei samansett gruppe, med ulike livssituasjonar og økonomiske føresetnader. Det er òg fleire som har høg inntekt. For mange familiar har barna samvær med begge foreldra. For nokon er statusen som einsleg forsørgjar kortvarig, fram til ein finn ein ny partnar. Andre einslege forsørgjarar har låg inntekt og ein medforelder som har lite eller ikkje samvær med ungane i det heile tatt, og dei mest utsette har ofte utfordringar utover det å ha låg inntekt. Ofte handlar det om svak tilknyting til arbeidsmarknaden. Eg meiner me må tenkje oss nøye om før me innfører nye tiltak som avheng av samlivsstatus. Eg stiller meg bak komiteen si vurdering av at noverande støtteordningar, slik som utvida barnetrygd, overgangsstønad og stønad til barnetilsyn, utgjer eit sterkt sikkerheitsnett som gjev einslege forsørgjarar større moglegheiter til å forsørgje sine ungar og skape ein stabil kvardag. Dagens velferdstenester spelar ei avgjerande rolle i å bidra til gode oppvekstvilkår for barn og legg til rette for arbeidsdeltaking i den perioden ein er aleine med ansvaret for barn. Difor er eg glad for at denne regjeringa har styrkt dei universelle velferdstenestene gjennom å redusere maksprisen i barnehage, redusere prisen på SFO gjennom gratis kjernetid frå 1. til 3. klasse, og ikkje minst at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV har styrkt barnetrygda betrakteleg. Dette har store positive konsekvensar for alle barnefamiliar, òg for einslege forsørgjarar. Til slutt: Det er viktig at me legg til rette for at fleire kan vere i arbeid. Arbeid er nøkkelfaktoren. I løpet av den perioden denne regjeringa har styrt, har over 145 000 fleire kome i arbeid i dette landet, og me har sett oss som mål at 150 000 fleire skal inn i arbeid innan 2030. Det å ha ein jobb og ei inntekt er viktig for forsørgjarane, og ikkje minst er det viktig for ungane. Presidenten [13:18:11]: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 11. Sak nr. 12 [13:18:19] Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Turid Kristensen, Tage Pettersen, Grunde Almeland, Kjell Ingolf Ropstad, Une Bastholm, Irene Ojala og Hege Bae Nyholt om en forsterket politikk for å forhindre spilleavhengighet (Innst. 152 S (2024–2025), jf. Dokument 8:13 S (2024–2025)) Presidenten [13:18:39]: Etter ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa. Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt. Åse Kristin Ask Bakke (A) [13:19:09] (ordførar for saka): Eg har lyst til å starte med å takke representantane for å setje spelavhengnad på dagsordenen og ikkje minst medlemane i komiteen for samarbeid i saka. Eg vil òg takke både norsk idrett og frivilligheit for å bidra til at vi står saman om vern av sårbare spelarar, med satsing på førebygging, styrking av hjelpetiltak og forsking – og ikkje minst for deira innsats for å bevare einerettsmodellen og for å støtte ansvarsarbeidet. Den 1. mars 2022 behandla Stortinget Lov om pengespel. Den norske pengespelmodellen blei då vedteken vidareført, og nettopp omsynet til å kunne førebyggje speleproblem var hovudgrunnen for Stortinget sitt vedtak. I ettertid er det, i tråd med Stortinget sitt vedtak, teke ei rekkje initiativ for å avgrense pengespelproblem blant folk – reklameforbod og -avgrensingar, betalingsformidlingsforbod og DNS-blokkering. I tillegg har vi ein eigen handlingsplan mot speleproblem for 2022–2025, ein plan som skal fornyast og forsterkast. Ifølgje Nasjonalt kompetansesenter for spillforskning ved Universitetet i Bergen er talet på nordmenn med speleproblem halvert sidan førre undersøking, i 2019. Det er bra og det motiverer òg til ytterlegare innsats kva gjeld både førebygging og behandling. Særleg speleproblem blant unge menn ser ut til å krevje stadig auka merksemd. Statsråden skreiv brev 21. november i fjor og bekrefta eit omfattande arbeid, òg i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet, som støttar opp om intensjonen bak forslagsstillarane sitt forslag. I tillegg går det føre seg eit viktig internasjonalt samarbeid gjennom Forbrukarrådet når det gjeld regulering av utanlandske spel. Arbeidarpartiet støttar forslaga slik det går fram av innstillinga, og har forventningar til ein ny handlingsplan mot speleproblem. Eg vil til slutt peike på at vår pengespelmodell står sterkt. Det blei òg bekrefta seinast i førre veke, då ei befolkningsundersøking frå Opinion, presentert av arbeidsgjevarforeininga Spekter, slo fast at 64 pst. støtta den, og 78 pst. meinte at det å opne for fleire spel vil føre til fleire problem. Det er eit solid og tydeleg svar til dei som vil endre til fordel for internasjonale kommersielle spelselskap, som har inntening som føremål. Når det viktigaste er å hindre at pengespel øydelegg kvardagen til folk, familiar og lokalsamfunn, er det som betyr mest, å ta vare på den norske pengespelmodellen. Turid Kristensen (H) [13:22:22]: Jeg er veldig glad for at det er så bred oppslutning om at det er behov for å gjøre mer for å forhindre spilleavhengighet og også bedre tilbudet til dem som sliter med det. Det er mange partier som er medforslagsstillere, og det er nesten helt tverrpolitisk enighet om alle forslagene i denne saken, bortsett fra ett. Det er en styrke at vi kan klare å komme til enighet i en sak som denne, som betyr så mye for så mange. Jeg vil også rette en stor takk til alle organisasjoner og andre som har gitt veldig viktige innspill ikke bare i utarbeidelsen av denne saken, men også i behandlingen av den. Det er for de aller fleste sånn at pengespill og dataspill er en kilde til god underholdning og mye fornøyelse. Likevel fører det til en skadelig avhengighet og store konsekvenser for altfor mange – og ikke bare for den personen som spiller, men også for dem rundt vedkommende. I verste fall fører dette til at noen ikke klarer å stå i det og ikke orker mer. Det har vært helt hjerteskjærende å møte pårørende som har mistet en av sine fordi dette ble for tungt å bære. Det er derfor avgjørende at vi klarer å balansere ønsket om å legge til rette for spill med hensynet til å forebygge og behandle spilleavhengighet. Derfor trenger vi en ny og forsterket innsats, og det får vi nå. Det er alvorlig, uansett hvem som rammes av spilleavhengighet, men det er kanskje spesielt alvorlig å se at pengespillignende mekanismer i dataspill kan føre til at ungdom som utsettes for det, kan ende opp med reelle pengespillproblemer senere i livet. Forskning fra England viser at det er elleve ganger så stor sannsynlighet for at ungdom som har vært igjennom disse mekanismene, som «lootbokser» og «skins gambling», senere går videre til mer tradisjonelle pengespill og utvikler avhengighetsproblemer. Bruk av virtuell valuta, som vi også diskuterer i denne saken, er med på å maskere hvor mye penger som egentlig brukes, og fører til at ungdom faktisk kan komme opp i økonomiske problemer allerede i ung alder. Jeg er derfor veldig glad for at et av forslagene det er så bred enighet om, nettopp er å vurdere å regulere og eventuelt forby det. Selv om vi i dag har et behandlingstilbud for dem som sliter med spilleavhengighet, er det åpenbart ikke godt nok. Det er ikke godt nok kjent, det er ikke god nok kapasitet, og det er for lav kompetanse for mange steder i samfunnet blant dem som skal hjelpe dem med dette. Det er også en utfordring at selv om vi har innført et forbud mot reklame, markedsføres dette i sosiale kanaler og andre mer utradisjonelle kanaler, og det trenger vi mer kunnskap om. Jeg vil til slutt nevne dem som nå jobber med å forebygge og hjelpe mennesker med spilleproblemer. De melder om økt pågang og køer for behandling. Det er derfor helt avgjørende at vi støtter aktører som Blå Kors, Spillavhengighet Norge, pårørendeorganisasjoner, Akan og andre. Vi må også sikre at vi har et godt nok kunnskapsgrunnlag, og derfor er det viktig at Spillforsk ved Universitet i Bergen får de ressursene de trenger. Jeg tar med det opp forslaget Høyre har sammen med SV og Venstre. Presidenten [13:25:30]: Representanten Turid Kristiansen har teke opp det forslaget ho refererte til. Per Olav Tyldum (Sp) [13:25:46]: Pengespill kan være uskyldig moro for mange, men vi vet at det for noen etter hvert blir svært så alvorlig. Når drømmen om en stor gevinst og et liv i luksus går over til et mareritt, rammer det ikke bare spilleren selv, men også familien, venner og lokalsamfunn. Derfor er det så viktig at vi styrker innsatsen mot spilleavhengighet. Jeg er glad for at den siste befolkningsundersøkelsen, fra 2022, viser en tilnærmet halvering av antallet såkalte problemspillere. Det viser at politikk og reguleringer virker. Senterpartiet støtter helhjertet opp om forslagene til vedtak som blir fremmet i komiteen. Vi er særlig opptatt av at hjelpetilbud skal være lett tilgjengelig for alle, uansett bakgrunn og uansett hvor vi bor. Vi er glade for at flertallet går inn for å styrke fjernbehandling og lavterskeltilbud. Digitale løsninger som SpillFRI-appen og hjelpelinjer er viktige verktøy, og slike må rustes opp enda mer, slik at ingen trenger å føle seg overlatt til seg selv. Vi må også få bedre kontroll på markedsføringen av pengespill, spesielt på sosiale medier og tilsvarende nye kanaler. I dag ser vi stadig nye former for aggressiv markedsføring som treffer unge mennesker, ofte via mobilen. Det er på tide at regjeringen får bedre oversikt, slik at vi kan treffe best mulige tiltak med mål om å beskytte de mest sårbare blant oss. Det er bekymringsfullt å se hvordan gamblingelementer i dataspill sniker seg inn, tar større og større plass og rammer de yngste spillerne. Barn og unge lærer seg uheldige vaner som dessverre kan føre til alvorlige problemer senere i livet. Derfor er vi enig i at det trengs tydelige reguleringer, kanskje til og med forbud mot enkelte mekanismer som skaper problemer. Avslutningsvis vil jeg understreke at spilleavhengighet ikke handler om dårlig moral eller svakhet. Det handler om mennesker som trenger veiledning, hjelp og støtte. Derfor er det vår plikt å sørge for nødvendige tiltak, at hjelpen finnes, og at den faktisk når fram til dem som trenger den aller mest. Silje Hjemdal (FrP) [13:28:27]: I utgangspunktet tenker jeg at forslagsstillerne har gode intensjoner, og ikke minst løfter de en veldig alvorlig avhengighetsutfordring som vi vet at mange mennesker sliter med. Som saksordføreren sa, opplever Blå Kors og andre aktører økt pågang. Det er bra at man finner denne typen aktører, men derfor er også Fremskrittspartiet helt tydelig på at vi ønsker å være med og støtte forslaget som tar opp i seg at man må sørge for en oppdatert og mer informativ oversikt over de behandlingstilbudene for spilleavhengighet som i dag finnes, og at det skal være lett å finne denne informasjonen. Det pågår nå en debatt om monopol versus lisens. Det er ingen hemmelighet hvor Fremskrittspartiet står der. Jeg skal prøve ikke å gå i fellen og gjøre dette til en sånn debatt. Samtidig har jeg et behov for å understreke at det er veldig mange modeller og veldig mange andre land som argumenterer veldig hardt for at om man skal ha flere og bedre muligheter for å beskytte mot spilleavhengighet i bredt, er en lisensmodell veien å gå, istedenfor å lukke øynene for all den aktiviteten som skjer hos utenlandske spillaktører. Den aktiviteten som er fullstendig lovlig for norske innbyggere, og som i dag skjer, lukker man på en eller annen måte øynene for. Jeg må også minne om alle prisene Norsk Tipping har mottatt for sine reklamer opp gjennom årene. De har faktisk en egen vegg dekorert hos seg der man reklamerer for livet som lottomillionær – bare for å nevne noe. Ellers viser jeg til merknadene vi har i saken. Det kan også nevnes at vi ved en rekke anledninger har deltatt i debatten om monopol og lisensordninger, og vi har også utfordret det overfor statsråden i en rekke skriftlige spørsmål som viser at dette ikke er fullt så enkelt som man gjerne tror. Sist, men ikke minst vil jeg presisere at hva gjelder spilleavhengighet eller mekanismer som er rettet mot barn, f.eks. sånt som «lootbokser» og andre ting, vil Fremskrittspartiet selvfølgelig være veldig konstruktivt i eventuelle reguleringer av det, men særskilt det som gjelder mot barn. Kathy Lie (SV) [13:31:46]: Jeg vil starte med å berømme forslagsstillerne for et godt og viktig forslag. Det er flott å se at det er stor enighet om både problemstillingen og de fleste forslagene. I starten av denne stortingsperioden vedtok vi en ny pengespillov, og selv om vi hadde noen stridigheter underveis, klarte vi også da å lande med et bredt flertall for flere viktige grep for å redusere risikoen for pengespillproblemer. Vi ser at enerettsaktørene Norsk Tipping og Norsk Rikstoto følger opp og jobber seriøst med dette. Vi ser at det virker. Når antallet spilleavhengige er halvert på få år, er det utrolig gledelig, men det er fortsatt altfor mange som sliter. Folk kan spille seg fra gård og grunn og sitte igjen som gjeldsslaver. Det kan slå negativt ut for forhold og evnen til å ta seg av barn. Det kan gi alvorlige psykiske problemer og gjøre livet umulig å leve for enkelte. Derfor er det så viktig at vi gjør det vi kan for å redusere risiko, og for å sørge for at det finnes hjelp tilgjengelig. I denne saken er det forslag som møter utfordringene fra flere ulike kanter, og det tror jeg fullt og helt på at er nødvendig. Vi må skaffe oss oversikt over hva som lager problemer for folk. Vi trenger mer kunnskap. Vi må styrke behandlingstilbudene og sørge for god og riktig informasjon om hvor folk kan få hjelp. I dag er det for vanskelig for dem som trenger det, å finne eksisterende hjelp og behandlingstilbud. I pengespilloven vedtok vi forbud mot reklame for ulovlige pengespill, og det fungerer i tradisjonelle medier, men vet vi egentlig nok om hvordan det står til i alle de sosiale mediekanalene? En annen ting som bekymrer meg og mange andre, er hvordan dataspill har utviklet seg til en gamblingarena. Det store flertallet av norske ungdommer spiller dataspill, og de siste årene har det blitt stadig vanligere med såkalte «lootbokser» i spill. Forundringspakkene med innhold som er ukjent helt til de er betalt, trigger de samme mekanismene hos spillerne som man ser i pengespill. I tillegg vet man ikke helt hva man betaler. Det er ikke bestandig så lett å holde orden på hvor mye det har kostet, når et sverd eller en kul vest til datafiguren koster 15 diamanter, eller man kan få en gullbarre for en løk og en gulrot. Det har i tillegg oppstått et marked for gambling utenfor spillet, hvor man kan kjøpe seg såkalte «skins», ofte uten at voksne omsorgspersoner aner hva som foregår. Stadig flere land har innført forbud eller regulering av «lootbokser». Forbrukerrådet, Actis og en rekke andre organisasjoner ønsker et slikt forbud i Norge også. I tillegg vil de ha et forbud mot bruk av virtuell valuta i spillene. Skal man i det hele tatt kunne kjøpe seg til fordeler, skal man vite hva det faktisk koster. Det viktigste av alt er likevel å stoppe de mekanismene som er drivere for den samme avhengighetsdansen som i pengespill, nemlig at liten innsats kan gi store gevinster, eller ingen gevinst i det hele tatt, og som driver unge, sårbare mennesker til skadelig avhengighet. Derfor er jeg glad for at det er stor grad av enighet om forslagene for å forhindre spilleavhengighet. Sofie Marhaug (R) [13:35:02]: Rødt sitter kanskje ikke i familie- og kulturkomiteen, men det betyr ikke at sakene i komiteen er oss fremmed. I denne saken har Rødt gått sammen med flere opposisjonspartier for å sikre en forsterket politikk for å hjelpe dem som sliter med spilleavhengighet. Tusen takk for samarbeidet. Vi vet at spilleavhengighet er et problem for den enkelte, for nær familie og for samfunnet. For den enkelte er det en sikker vei til økonomiske problemer, ensomhet, isolasjon og psykisk uhelse. For de rundt, familien, er det en tung bør å bære å se at noen man er glad i, går til grunne. Nær familie kan også bli stående igjen med den økonomiske byrden. De kan i verste fall miste noen de er veldig glad i til selvmord. For samfunnet er det et problem fordi den som er spilleavhengig, forsvinner ut – ut av arbeid, ut av frivilligheten, ja, ut av samfunnet. Kostnaden av ikke å gjøre noe er stor. I desember i fjor fortalte Spillavhengighet Norge om stadig nye rekorder i henvendelser. 2023 var et rekordår, og 2024 ble også det. De fortalte om unge voksne tidlig i 20-årene som ringer hjelpetelefonen. Unge mennesker som skal i gang med voksenlivet, sitter med gjeld til banken, fordi de har makset kredittkortene sine og kanskje også har gjeld til lånehaier. Det er alvorlig. Derfor er det en glede at forslaget til Rødt og de andre partiene har fått så stor oppslutning i komiteen, og at vi i dag skal vedta en forsterket politikk for å sikre at vi får enda bedre hjelpetilbud for dem som har havnet i dette uføret. Det er også gledelig at komiteen, både i merknad og i forslag, ser behovet for å peke på at stadig flere barn har havnet i klypen på gamblingbransjen. NRK har fortalt om hvordan såkalte «skins», som også forrige taler var inne på i sitt innlegg, har blitt gamblingvaluta for barn og unge på ulike nettsider. Etter først å ha brukt pengene sine på lotterimekanismer som «lootbokser», går de inn og gambler med «skins» og andre virtuelle valutaer på egne digitale gamblingrom. De eneste som tjener på dette, er spillselskapene. Vi som fellesskap mister ungdommer til en avhengighet som vi vet er et voksende samfunnsproblem. Derfor er det en klar forventning fra Rødt at regjeringen faktisk følger opp disse marsjordrene fra Stortinget. Vi venter fremdeles på kraftfulle tiltak for å hindre lotterimekanismer i spill som er rettet mot barn og unge. Allerede i slutten av 2023 varslet regjeringen selv tiltak på dette i sin egen spillstrategi, men ingenting har skjedd, så nå håper og tror Rødt at vi får fortgang i dette. Grunde Almeland (V) [13:38:13] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke de andre forslagsstillerne – jeg skal ikke takke meg selv – for å ha vært med på dette forslaget, og for at vi sammen har klart å fremme et godt forslag, som vi også har klart å få flertall for. Det er jeg glad for, for det er en naturlig oppfølging av de vedtakene dette stortinget har gjort tidligere i perioden med pengespilloven, som flere har nevnt, at man nå følger opp med å se på disse problemstillingene spesielt, og også se på hva som fungerer, og hva som eventuelt mangler, fra den runden vi hadde på pengespilloven for noen år siden. Jeg er glad for at også regjeringspartiet og det tidligere regjeringspartiet erkjenner at det her trengs å gjøres mye, og at de også støtter en rekke av disse forslagene. Jeg håper og tror at man fortsatt vil ta dem som har utfordringer med pengespill, på det største alvor, og sørge for at de som trenger hjelp, får hjelp. Det er tross alt veldig viktig. Så vil jeg gi oppmerksomhet til ett forslag spesielt, og det er det som går på lotterimekanismer i dataspill. Det gjør jeg litt for å trekke opp historikken i dette. Som en som spiller mye dataspill selv, kan jeg si at det på ingen måte er en ny problemstilling vi her står overfor – det er nettopp derfor Stortinget og tidligere regjeringer har pekt på disse utfordringene over tid – men vi har trengt kunnskap om det. Derfor varslet man bl.a. i den forrige dataspillstrategien at man ville sette i gang en del av den typen kunnskapsinnhenting. Jeg registrerte også at man i den nåværende dataspillstrategien har fulgt det opp og sagt at man ønsker en form for regulering. Jeg er klar over at dette i stor grad er barne- og familieministerens område, men jeg håper likevel kulturministeren kan si noe om framdriften på dette området, rett og slett fordi hun har det koordinerende ansvaret for dataspillfeltet, som ansvarlig statsråd for den strategien det gjelder. Da er det viktig å si at det er en del lavthengende frukter her som det går an å gjøre noe med ganske kjapt, bl.a. det å stille krav om at man skal synliggjøre pengebruken, altså at man ikke kan gjemme pengebruk bak såkalt virtuell valuta for at det skal være vanskelig å se hva ting faktisk koster i et spill. Det er en ganske lavthengende frukt, som vi ser flere andre land høster gode erfaringer med, og det er heller ikke veldig krevende for de firmaene og dataspillbedriftene som eier spillene, å gjøre endringer i dette. Det er også en rekke andre ting her som selvsagt krever gode vurderinger, men nå har vi hatt god tid på å gjøre de vurderingene. Derfor er jeg utålmodig, og jeg er glad for at Stortinget faktisk vil vedta at det skal gjøres en regulering her. Så håper jeg som sagt statsråden kan si noe om når Stortinget kan forvente at den kommer til oss. Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:41:32]: I Norge har vi en enerettsmodell. Det betyr at vi setter hensynet til sårbare spillere først. Vi jobber kontinuerlig med at færre skal oppleve spilleproblemer. Vi har de siste årene sett en utvikling i retning av at stadig flere spiller hos norske spilltilbydere heller enn hos utenlandske spillselskap. Den siste befolkningsundersøkelsen viser dessuten en tilnærmet halvering av antallet problemspillere fra forrige undersøkelse i 2019. Selv om senere undersøkelser Norsk Tipping har fått gjennomført, viser noe høyere tall, er vi likevel på rett vei. Det betyr ikke at dagens situasjon er uten utfordringer, og det er fortsatt for mange som sliter med, eller er i risikosonen for å utvikle, spilleproblemer. Å sørge for en oppdatert og informativ oversikt over tilgjengelige behandlingstilbud er viktig og nødvendig for å ivareta dem som berøres både direkte og indirekte av spilleproblemer. Økt kompetanse om spilleavhengighet og tilgang til behandling uavhengig av hvor i landet en måtte bo, er også viktig. Dette er gode forslag fra komiteens flertall. Markedsføring på sosiale medier er betraktet som en treffsikker og effektiv måte for de utenlandske spillselskapene å nå nye spillere på. Lotteritilsynet fører tilsyn med ulovlig markedsføring og har i 2024 stoppet flere influensere fra å markedsføre ulovlig pengespill på strømmetjenester og i sosiale medier. Tilsynet er likevel klart på at det er utfordrende å måle hvor mye av denne typen markedsføring nordmenn blir utsatt for. Jeg er derfor enig med komiteens flertall i at vi trenger mer kunnskap om bruk av disse plattformene til markedsføring av pengespill. Vi ser en økning av unge menn med spilleproblemer. Den samme tendensen ser vi i Sverige. Årsakene til denne utviklingen er sammensatt, men jeg tror at de mange innslagene av pengespill-lignende elementer i dataspill kan være én medvirkende årsak. Derfor har jeg forståelse for at komitéflertallet ønsker et regelverk for lotterimekanismer, såkalte «lootbokser», i dataspill. Jeg har bedt Lotteri- og stiftelsestilsynet, i samarbeid med Medietilsynet og Forbrukertilsynet, om å se på hvilket nasjonalt handlingsrom vi har. Som jeg skrev i mitt brev til komiteen, har vi noe begrenset mulighet til å regulere dette fra Norge. Jeg registrerer at komiteen er enig i at det er mest hensiktsmessig å følge opp arbeidet med et regelverk fra EØS-området. Jeg er glad for at representantene har satt søkelys på hvordan vi kan begrense spilleavhengighet. Jeg deler komiteens ønske om å begrense omfanget av spilleproblemer til et minimum og kan forsikre at vi i regjeringen vil prioritere arbeidet med dette i tiden framover. Presidenten [13:44:21]: Fleire har ikke bedt om ordet til sak nr. 12. Sak nr. 13 [13:44:28] Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Endringar i kulturlova (føremål, armlengd og kommunal planlegging) (Innst. 156 L (2024–2025), jf. Prop. 6 L (2024–2025)) Presidenten [13:44:37]: Etter ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemar av regjeringa. Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemar av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt. Kathy Lie (SV) [13:45:09] (ordfører for saken): Familie og kulturkomiteen har behandlet regjeringens forslag om endringer i kulturloven, og jeg vil starte med å takke komiteen for godt arbeid. Dagens kulturlov peker på myndighetenes ansvar på alle forvaltningsnivåer for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomheter i hele landet. Den gangen kulturloven ble vedtatt, var det et mål at den skulle være enkel og ikke legge detaljerte føringer for bevilgninger eller prioriteringer av kulturfeltet på de forskjellige forvaltningsnivåene. I Meld. St. 8 for 2018–2019, Kulturens kraft, kom det fram at loven i liten grad har fungert som styringsverktøy, og derfor i liten grad hadde hatt innvirkning på kulturpolitikken lokalt og regionalt. Det ble derfor igangsatt et arbeid med endringer i loven for å styrke den som styringsverktøy for å tydeliggjøre oppgave- og ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene og reflektere nasjonale mål for kulturpolitikken. Det fremmes tre forslag til endringer i kulturloven: Det foreslås å forankre ansvaret myndighetene har på kulturfeltet i infrastrukturkravet jamfør Grunnloven § 100 sjette ledd, det vil si plikten myndighetene har for å legge til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Dette ble anbefalt av ytringsfrihetskommisjonen, som konkluderte med at ytringsfriheten er godt beskyttet for kunstnere i Norge, men at frihet fra rettslig forfølgelse ikke er nok. Man må også sikre reell ytringsmulighet for kunstnere. Videre foreslås det å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand både i lovens formål og i en egen rettsregel. Dette er et viktig prinsipp som stadig oftere løftes fram som avgjørende for kunstnerisk frihet, at kunstfaglige avgjørelser fattes på bakgrunn av kunstnerlig og kunstfaglig skjønn, uavhengig av politiske myndigheter. Den tredje endringen handler om fylkeskommunal og kommunal planlegging på kulturfeltet. Kommuner og fylker blir pålagt å utarbeide en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, som skal danne grunnlag for planarbeidet. Kommuner og fylker pålegges også å fastsette overordnede mål og strategier for kulturfeltet, og det foreslås at kravet kan oppfylles gjennom samfunnsdelen i kommuneplanen. De foreslåtte lovendringene har i hovedsak blitt godt mottatt. Lovfesting av armlengdeprinsippet har vært etterspurt av kunstnerne, og de aller fleste er fornøyd med at dette kommer nå. Flere høringsinstanser har likevel uttrykt bekymring for at kunstfaglige avgjørelser fattes av de samme personene i lang tid, og at dette kan føre til en sementering av en kulturpolitisk retning. SV har derfor fremmet forslag om at regjeringen skal komme tilbake med forslag til hvordan tidsperioden personer kan inneha kompetansen til å fatte kunstfaglige beslutninger, kan avgrenses. Flere høringsinstanser uttrykte bekymring for at sektorplaner kunne bli for generelle, og mente det var behov for at kommunene utarbeidet egne kulturplaner. Det vises bl.a. til en rapport fra Telemarksforskning, hvor det framkommer at kommuner som har egne kulturplaner, bruker mer penger på kultur. SV er enig i at kommuneøkonomien er vesentlig, men mener likevel at egne kulturplaner i kommunene er et viktig verktøy og foreslår at regjeringen skal fremme forslag om dette. Jeg tar med dette opp SVs forslag. Presidenten [13:48:14]: Representanten Kathy Lie har teke opp dei forslaga ho refererte til. Torstein Tvedt Solberg (A) [13:48:22]: Jeg er veldig glad for at vi nå får en forsterket kulturlov. Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid om saken. Altfor ofte hører jeg i debatter at kultur ikke er lovpålagt. Det skjer oftere og oftere i debatter som handler om kutt i kulturbudsjettet i kommuner og fylker, og de debattene er det dessverre mange av rundt omkring i landet nå. Det kuttes dramatisk i kulturbudsjettet i Høyre- og Fremskrittsparti-styrte kommuner og fylker over hele landet. Sånn sett er jeg pessimistisk på kulturens vegne om det er disse partiene som skal styre statsbudsjettet etter valget. De tar også feil, for vi har en kulturlov, og nå blir den bedre. Vi har ikke fremmet denne lovendringen for å unngå høyresidens kutt i kulturen, men fordi vi med denne regjeringen vil prioritere kulturpolitikken sterkere. Vi mener kulturen skal være tilgjengelig for alle, og vi mener det trengs sterkere verktøy for å oppnå dette. De tre viktige grepene i loven er å forankre formålet i infrastrukturkravet i Grunnloven. Det tror jeg er viktig for å løfte kulturpolitikken i samfunnet vårt generelt og for ytringsfriheten spesielt. Kulturpolitikk er viktigere i urolige tider som nå. Vi trenger noe å leve for og kjempe for. Denne tydeliggjøringen er derfor viktig. Vi lovfester også armlengdes avstand. Det tenker jeg er viktig for å sikre god forvaltning av kulturmidler over hele landet. Vi har hørt svært ulike eksempler på forvaltning, og det er viktig med disse tydelige lovrammene å stramme opp dette. Jeg er også glad for at et bredt flertall i komiteen nå er med på å stramme opp § 2a etter innspill vi fikk i høringen. Den viktigste endringen jeg mener vi gjør, er at vi innfører en plikt for kommuner og fylker til å utarbeide skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov for kulturfeltet, og en plikt til både mål og strategier for dette. Jeg tror denne endringen er den som vil merkes best. Dette er viktig, som det også ble nevnt fra saksordføreren, fordi en ser at kommuner som har strategier, mål og planer for kulturen, prioriterer dette høyere. I høringen var det en del som ønsket at vi skulle ha enda strengere og mer detaljerte krav. Jeg mener det forslaget regjeringen la fram, er best på balansen mellom det lokale selvstyret og ønsket om nasjonale forventninger til kommunene og fylkene, men jeg er uansett glad for at det her er så bred enighet i Stortinget om målet. Det er bred enighet, men det er kanskje ikke overraskende at Fremskrittspartiet er imot alt. At Høyre er imot det siste jeg nevner, var litt overraskende, for oppfølgingen som kommer i paragrafen, om å stille krav og forventninger til måldokumenter, er jo på en måte en oppfølging av den kulturmeldingen Solberg-regjeringen la fram. Der fant en at loven – den gamle loven – ikke var god nok. Det Høyre gjør i dag, er bare å stemme imot vårt forslag, så jeg er litt spent på å høre om Høyres alternativ vil framkomme i denne debatten. Tage Pettersen (H) [13:51:41]: Mange vil nok si at endelig kommer loven til behandling. Den ble sendt på høring i mars i 2023, og nå – nesten to år senere – behandler vi den her på Stortinget. Jeg har lyst til å si takk til saksordføreren, som har bidratt til en både rask og god prosess etter at vi startet arbeidet her. Det er hyggelig at partiene faktisk er enige om så mye. Jeg vil si at det kanskje ikke er så merkelig, både siden prosessen har tatt litt tid, og siden mye av dette er forankret i kulturmeldingen som ble behandlet i forrige periode. Jeg tar med andre ord litt avstand fra påstanden fra representanten Tvedt Solberg om høyresiden, men det kan vi komme tilbake til. La meg si at Høyre er fornøyd med den store enigheten om det meste, men jeg har lyst til å bruke dette innlegget på de to områdene hvor vi har litt avvikende syn. Det første går på dette med armlengdes avstand. For Høyres del finner vi mange gode referanser å støtte vårt syn på, bl.a. ytringsfrihetskommisjonens anbefaling om å lovfeste prinsippet, men også veldig mange gode kommentarer og høringsinnspill i regjeringens arbeid. Derfor har jeg behov for å knytte en kommentar til SVs forslag om å tidsbegrense hvor lenge personer med relevant fagkompetanse kan få treffe avgjørelser om tildeling av kulturmidler. Intensjonen bak kan nok være god, men dette vil være helt umulig å gjennomføre i mindre administrasjoner, og uansett vil det skape mye ekstra byråkrati og kreve penger som i stedet kunne gått til kulturaktivitet. Når det gjelder forslaget om at kommuner og fylker skal ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, skiller Høyre lag med flertallet, som Tvedt Solberg var inne på. Vi ser at det er mange høringsinstanser som støtter dette forslaget, og det er også noen av dem som har lyst til å gå enda lenger og ønsker seg et lovpålegg om en kulturplan. Høyre er av den oppfatning at staten de siste årene har gitt kommunal sektor en rekke pålegg, føringer og oppgaver som ikke er finansiert tilstrekkelig, og det er også kommunenes påstand. Kombinert med en trangere kommuneøkonomi bidrar det til at gapet mellom oppgaver og finansiering er økende for veldig mange kommuner. Videre dokumenterer KS på en god måte arbeidet kommunal sektor allerede gjør på kulturfeltet. De viser bl.a. til at: «kommunesektoren bidrar med langt mer enn det som er strengt lovpålagte oppgaver på kulturfeltet. Dette skjer til tross for at tilgjengelige ressurser ikke gjør det mulig å oppfylle alle lovkrav. Dette viser at kommunesektoren over tid velger å prioritere kultur.» Av den grunn ser altså ikke Høyre behov for å pålegge kommunal sektor nye oppgaver gjennom dette konkrete forslaget til lovregulering. Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:54:47]: Kultur er noe jeg mener altfor mange tar for gitt – hvor viktig den er for et lands identitet, tradisjon og historie, og med det for dets forsvars- og beredskapsvilje, men også som kommentar til og påvirker av selve samfunnsutviklingen, der særlig kunsten bidrar. Kultur er ekstremt viktig for hver og en av oss som identitetsbygger og for underholdning, atspredelse, læring og fellesskapsfølelse. Ikke minst er kultur viktig i samspillet med folk rundt oss, nært oss og lokalt på så utrolig mange plan, og det beskrives med rette som limet i samfunnet vårt. Det er derfor avgjørende at kunsten og kulturen får gode vilkår til å blomstre, og for oss i Senterpartiet er det ekstra viktig at den blomstrer over hele landet. Kultur må være tilgjengelig, ikke bare i fine ord, men i alle folks hverdag. Derfor er vi veldig glad for at infrastrukturkravet i Grunnloven nå blir styrket i kulturloven. Det betyr at styresmaktene har en klar plikt til å legge til rette for en bred kulturell infrastruktur som sikrer et åpent og opplyst offentlig ordskifte – og da reell ytringsfrihet i hele landet. Vi i Senterpartiet er i det hele tatt svært glad for at vi i regjering fikk muligheten til å jobbe fram en styrking i kulturloven, og det lovforslaget blir vedtatt i dag. Det vet vi at alle de som ikke tar kulturen for gitt, de som brenner for den og jobber for den, også er glad for. Derfor er dette en dag som er verdt å feire, og jeg gliser, og det ser jeg at andre i salen gjør også. Jeg er særlig fornøyd med at lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand nå kommer på plass. Det sikrer at kunstneriske og kulturfaglige avgjørelser blir tatt uten politisk overstyring. Dette har kulturfeltet selv ønsket seg lenge for å få en klar og trygg lovhjemlet ramme som gir kunsten frihet til å være modig og uavhengig – og med det styrke demokratiet vårt. Det som har vært litt krevende å få landet i jobben med å styrke kulturloven, er graden av forpliktelse loven skal legge på det kommunale selvstyret med tanke på planverk. Vi i Senterpartiet mener at det man har konkludert med, er en god og balansert løsning der det naturlig vil bli fokusert mer på god kulturplanlegging i alle kommunene våre framover, noe som er veldig bra, samtidig som den ivaretar et viktig prinsipp for oss, nemlig kommunenes mulighet til å ha nok handlingsrom til å gjøre det som er best for dem. Vi i Senterpartiet mener at alle de endringene vi nå gjør i kulturloven, er helt nødvendige for å sikre at kulturloven fungerer mye bedre etter hensikten. I dag sørger altså Stortinget for at kunsten forblir fri, at ytringsfriheten og demokratiet vårt styrkes, og at kulturens rolle i kommunene – og da i samfunnet – blir enda tydeligere. Silje Hjemdal (FrP) [13:57:58]: Mye godt har vært sagt om intensjonene. Så er det vel ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet ikke nødvendigvis alltid er helt enig i veien dit. Også for oss står selvsagt ytringsfriheten som en helt uvurderlig grunnverdi i vårt demokrati, men fra det og til hva som ligger i reell ytringsmulighet for kunstnere, er for oss litt mer uklart. Derfor er det en begrunnelse for hvorfor vi ikke er enige med det store flertallet av de andre partiene om en del av formuleringene de velger å gå for i dag. For Fremskrittspartiet er det også viktig å understreke at det ikke er en politisk oppgave å legge seg opp i enkeltavgjørelser som er skjønnsmessige, men det er helt klart en politisk oppgave å ramme inn hva som skal være det, og hvordan skjønnsmessige avgjørelser skal tas. Derfor er vi veldig skeptiske til noen av formuleringene som har vært her, noe vi også påpeker i våre merknader. Det vi kanskje i aller størst grad er skeptiske til i denne saken, og i de merknadene som flere av de andre partiene har skrevet her, er nettopp det å pålegge kommuner nye oppgaver som ikke er strengt nødvendige. Det er allerede sprengt kapasitet mange steder, i hvert fall hva gjelder økonomien. Nettopp derfor mener Fremskrittspartiet det er uheldig å innføre enda strengere krav, all den tid det finnes en rekke lovkrav og retningslinjer for hvordan deler av de kulturelle virksomhetene skal drives. Jeg vil bare kort kommentere at vi deler noen av bekymringene SV understreker i sin merknad, hva gjelder hvor lenge personer skal få lov til å sitte med ansvar for disse tildelingene, men vi støtter ikke forslaget, nettopp fordi vi vet at det er noen andre problemstillinger knyttet til det. Likevel: Større transparens hadde ikke vært feil, og det er absolutt en debatt som er verdt å ta. Så ønsker jeg å ta opp Fremskrittspartiets forslag, som går på at NRK skal legge ut minst 50 pst. i gjennomsnitt for de siste tre årene av det frie programbudsjettet for TV til eksterne produsenter. Presidenten [14:01:01]: Representanten Silje Hjemdal har teke opp det forslaget ho refererte til. Grunde Almeland (V) [14:01:13] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke statsråden og regjeringen for en god lovproposisjon, som Venstre støtter i sin helhet, dog med noen påpekninger og innvendinger, som jeg skal komme tilbake til. Jeg er først og fremst glad for å se at man i forbindelse med behandlingen av denne lovproposisjonen i stor grad er enige om ordbruk og tanken om hva kulturen skal være, og hvilken plass den skal ha i samfunnet, noe vi også hadde et bredt flertall for da kulturmeldingen ble behandlet i sin tid. Det kan sikkert være greit for kultursektoren å se at det fortsatt er et politisk flertall på Stortinget som både tror på og ivaretar de prinsippene i praktisk politikk. Jeg er derfor også glad for at vi nå får lovfestet prinsippet om armlengdes avstand, og at vi får fulgt opp ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger på en god måte. Når det gjelder forslaget til ny § 4 nytt andre ledd, har Venstre valgt å støtte det. Det er fordi vi mener dette i stor grad er et viktig virkemiddel for også å sette lokalpolitikere fra alle politiske partier i stand til å gjøre gode vurderinger av hva slags politiske prioriteringer som skal gjøres på kulturfeltet. Det er krevende å være deltidspolitiker eller «fritidspolitiker» og ikke ha en fullstendig oversikt over hvilke tilbud som finnes i kommunen sin, og derfor av og til oppleve at man må gjøre en del politiske vedtak i blinde, noe som får konsekvenser man kanskje bruker mye tid på å omgjøre i etterkant. Jeg mener dette er en godt balansert lovtekst som ivaretar behovet også lokalpolitikerne har, samtidig som det anerkjenner den utfordringen veldig mange kommuner står i, når det gjelder mange oppgaver og en krevende økonomi. Jeg har all mulig sympati for det bl.a. Tage Pettersen målbærer på vegne av kommunene, men jeg vil samtidig si at flertallet understreker det veldig tydelig i denne innstillingen. Det er også grunnen til at man har landet på dette kompromisset og ikke går inn for et krav om kulturplan. Tiden renner ut, så jeg vil bare kort si at Venstre ikke støtter SVs forslag, hovedsakelig fordi vi mener det er mer inngripende enn det som er formålstjenlig, bl.a. på grunn av det man har vært borti tidligere: Hvis man stadig skal skifte ut dem som fordeler penger, er det med på å øke kostnadene veldig mye på et felt hvor jeg helt oppriktig mener at man må se mer kritisk på hvordan pengebruken er, altså pengebruken til å behandle søknader, sammenliknet med hvor mye penger som går ut. Da kan man ikke samtidig stille denne typen krav. Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:04:34]: Dette er det mange som har ventet på. Jeg er glad for at forslaget til endringer i kulturloven har fått støtte fra et flertall i komiteen. Endringene vil styrke loven og gjøre den til et mer praktisk verktøy for lokal, regional og nasjonal kulturpolitikk. Det uttalte formålet med kulturloven da den ble vedtatt i 2007, var å gi kultursektoren større tyngde og klarere status som offentlig ansvarsområde. Intensjonen var god, men loven har ikke fungert som forutsatt. Kultur omtales fortsatt ofte som en ikke lovpålagt oppgave når kommunenes prioriteringer diskuteres. Det har derfor vært nødvendig å styrke loven. Det har vært nødvendig å gjøre den til et bedre kulturpolitisk verktøy. Det har vært nødvendig å markere sammenhengen mellom kunst, kultur og det offentlige ordskiftet. Forslaget følger opp konkrete anbefalinger fra ytringsfrihetskommisjonen. Forslaget kan også ses i sammenheng med regjeringens arbeid med en nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale, som vil bli lagt fram etter sommeren. For ja, kunst og kultur er ytringsfrihet. Dette kommer nå tydelig fram i forslaget til en revidert formålsbestemmelse. En formålsbestemmelse utløser ikke i seg selv plikter eller rettigheter, men den vil være en kraftig påminnelse om at kultur ikke er tidtrøyte, tom underholdning eller en luksus vi kun kan koste på oss i gode tider. Det er samhold og identitet, og det er en investering i samfunnet. Lovforslaget bidrar videre til å sikre den frie kunsten og frie ytringer på kulturfeltet ved å lovfeste armlengdeprinsippet. Armlengdes avstand til konkrete kunst- og kulturfaglige vurderinger er en forutsetning for legitimitet og tillit, både til kulturpolitiske beslutninger og til kunstnere, kulturarbeidere og institusjoner som mottar offentlige midler. I verden rundt oss ser vi at den kunstneriske friheten ofte blir utfordret når konfliktlinjene i samfunnet blir skarpere. Det er derfor viktig å trygge armlengdeprinsippet i gode tider. Dette er en forsikring for framtiden. Det er imidlertid også et poeng å få fram at det faktisk er legitimt med overordnet politisk styring. Det er et klart politisk ansvar å sørge for at bevilgninger og andre kulturpolitiske virkemidler blir forvaltet i samsvar med Stortingets vedtak og gjeldende politiske mål. Regjeringen har også foreslått en bestemmelse om kommunal planlegging. Den vil sikre at kulturfeltet er på like fot med andre sektorer når fylkeskommuner og kommuner diskuterer prioriteringer og satsinger. De endringene jeg har gått igjennom, vil bidra til å gjøre loven til det den har vært ment å være hele tiden, nemlig et godt kulturpolitisk styringsverktøy. Presidenten [14:07:30]: Det vert replikkordskifte. Tage Pettersen (H) [14:07:40]: La meg først få lov til å gratulere statsråden med dagen og behandlingen av saken. Vi er 100 pst. enige om både armlengdes avstand og styrking av formålsbestemmelsen, noe vi begge har argumentert godt for. Siden også kommunalministeren sitter i salen, har jeg lyst å utfordre statsråden litt på KS’ uttalelse, som er ganske tydelig på at når det gjelder den kommunale planleggingen, vil dette forslaget være med på å undergrave muligheten for å inkludere kulturfeltet som en del av den helhetlige kommunale planleggingen, som de skriver. Sagt på en annen måte: Mange kommuner bryter allerede i dag en rekke lover vi har pålagt dem, og hvis vi velger å pålegge dem én oppgave til, har de én lov til de kan velge å bryte. Hva tror statsråden er den materielle forskjellen for kommunene, som allerede opplever en økonomisk hverdag som gjør at de må bryte mange lover nesten hver eneste dag? Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:08:41]: Jeg vil gjengjelde gratulasjonen til representanten Tage Pettersen. Vi har begge vært lokalpolitikere og kjenner den kommunalpolitiske hverdagen ganske godt på kroppen. Derfor har det vært viktig for oss å legge opp til at kommunene nå skal vurdere nødvendighet med tanke på hva slags innhold og omfang en slik oversikt skal ha. Derfor har man også gått vekk fra at man skal ha en egen plan. Jeg registrerer at KS, etter at lovforslaget ble lagt fram, har sagt at den nye kulturloven tydeliggjør kulturens plass, og er veldig glade for det. De mener også at den tydeliggjør kulturens plass i nettopp en kommunal samfunnsutvikling. De mener de vil ha et stort handlingsrom med den nye kulturloven, så jeg oppfatter at også KS er fornøyd med dagen i dag, når vi endelig skal få en ny kulturlov. Tage Pettersen (H) [14:09:35]: Takk for svaret. Jeg håper at de aller fleste er enige med oss i at det vi i dag skal vedta, er viktig med tanke på kulturens plass. Jeg går videre til en annen høringsuttalelse fra statsrådens eget hjemfylke. Én ting er hvilke lover man eventuelt skal velge å bryte, men Vestland fylkeskommune skriver i sin høringsuttalelse at det arbeidet vi her pålegger dem, vil medføre at ressurser må omprioriteres fra tilskudd til kulturfeltet til arbeid med analyse. Ser statsråden at det vi her pålegger dem – med de samme rammene – kan bety at mindre penger kommer ut i den spisse enden av kulturfeltet, altså der den møter publikum? Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:10:20]: Her tror jeg at representanten Tage Pettersen muligens legger noe i deres høringsuttalelse som jeg kanskje ikke ser like tydelig. Denne regjeringen har vært opptatt av å styrke kulturfeltet, og det har vi gjort bl.a. ved å lage en ny ordning med regionale kulturfond som fylkeskommunene skal forvalte. Det betyr ikke at de kan flytte forvaltningen, altså bruke pengene på analyser. De skal fortsatt dele pengene ut til kulturinstitusjoner. Jeg oppfatter at Vestland fylkeskommune har svært god kompetanse på både forvaltning, analyse og tilskuddsutbetalinger til de institusjonene som finnes. Jeg oppfatter de fleste høringsinstansene som svært positive til lovforslaget, men det har vært litt uenighet om hvor vi skal legge oss når det gjelder krav, og om man skal si «må», «kunne» eller «bør». Jeg tror vi har landet på en fin måte med det lovforslaget Stortinget kommer til å vedta i dag. Presidenten [14:11:23]: Replikkordskiftet er avslutta. Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 13. Sak nr. 14 [14:11:32] Interpellasjon fra representanten Mudassar Kapur til kommunal- og distriktsministeren: «Statsminister Jonas Gahr Støre la 6. februar fram regjeringens politiske prioriteringer. Statsministeren pekte på byene som et område der regjeringen vil gjøre en ekstra innsats. For å skape bedre vilkår for storbyene og deres innbyggere kreves det en systematisk innsats fra flere statsråder og fra flere forvaltningsnivåer. Innenfor kommunal- og distriktsministerens portefølje er det spesielt boligpolitikk, kommuneøkonomi, områdesatsinger og levekårsutfordringer som er aktuelle politikkområder. Hvilke konkrete forslag, inkludert forslag til lovendringer, vil statsråden fremme som Stortinget kan behandle før sommeren, og som vil bidra til flere boliger og styrke byenes arbeid med levekårsutfordringer?» Mudassar Kapur (H) [14:12:36]: Bakgrunnen for en slik interpellasjon og behovet for den er at selv om statsråden på en god måte, vil jeg si, har invitert flere kommuner, fylkeskommuner og bransjeaktører inn til samtaler og kaffekopper, er det fortsatt slik at hvis vi skal få vedtatt politikk i landet, er det her i denne salen det bør og skal skje. Kommunalministeren har mange områder i sin portefølje som er avgjørende for storbyenes utvikling og innbyggernes tjenestetilbud. Selv om mange utfordringer er felles for kommuner over hele landet, står storbyene overfor noen særegne utfordringer. Derfor vil det også kreve målrettede tiltak. Dette gjelder særlig presset på boligmarkedet, de økende levekårsutfordringene og en kommuneøkonomi under alvorlig press. På alle disse områdene har vi i Høyre fremmet en rekke forslag, og for det meste har det blitt svart ut med å melde om flere utredninger og ikke minst meldinger uten så veldig mye konkret innhold – dessverre. Når statsministeren nå har utpekt byene som et prioritert område, er det gledelig, og derfor har vi også høye forventninger til handling fra regjeringen. Først vil jeg trekke fram boligmarkedet. Man må faktisk tilbake til 1946 for å finne like lav byggeaktivitet som det var i 2024. Samtidig har prisene skutt i været, og det rammer særlig unge i pressområdene. Regjeringen la riktignok fram en boligmelding, det skal de ha, etter tre år, men den kom altfor sent og inneholdt få konkrete tiltak. Så har man hatt dette målet om å bygge 130 000 boliger, som ble lansert nå nylig, og som i etterkant har vist seg ikke å være et mål om å bygge 130 000 boliger, men om å gi igangsettingstillatelser til å bygge 130 000 boliger. Det er en ganske heftig rygging på eget løfte om boligbygging. Jeg må si at det er stor forskjell på å ha nøkkelferdige hus folk kan flytte inn i, og å ha gitt tillatelser på papiret. Det hadde vært veldig fint om regjeringen faktisk kunne begynt å si det som det er, i denne saken, i hvert fall. Vi i Høyre har foreslått flere konkrete tiltak på boligsiden. Hadde de vært stemt for av regjeringspartiene og SV, hadde vi faktisk fått satt i gang en del riktige og viktige tiltak i fireårsperioden, men ved at man har stemt nei, nei og atter nei, til å forenkle plan- og bygningsloven, til å lansere nye typer boligmodeller, til å stramme inn på kommunenes adgang til å sende mangelbrev på mangelbrev, uten å gjøre noe mer konkret og samlet, kombinert med en rekke andre tiltak, er det dessverre slik at – og det er ikke nødvendigvis denne statsrådens skyld, men vi er på fjerde boligminister på fjerde året – det for boligmarkedet er fire tapte år. La meg videre gå over til kommuneøkonomien. Den er også under sterkt press. Vi så alle sammen den pressekonferansen som ble holdt den dagen statsbudsjettet ble lagt fram, om at det skulle bli det største løftet for Kommune-Norge på 15 år. I løpet av noen få uker satt man i krisemøter fordi det visstnok viste seg å være det verste på 40 år. Så har man lagt på en del milliarder i etterkant – ikke fordi man har funnet ut at man skal hjelpe kommunene, men man har funnet ut at man rett og slett ikke hadde gjort en god nok jobb, og man må drive med å reparere budsjettet. Grunnen til at jeg tar opp disse tingene, er at de i sum bidrar til at man har en stor utfordring på boligmarkedet, som i seg selv blir en forskjellsmaskin, kombinert med at man får f.eks. en kommuneøkonomi i Oslo som blir svært anstrengt. Når vi da vet at levekårsutfordringene er særlig store i byene, blir det en vanskelig situasjon for de aller største byene, i dette tilfellet spesielt Oslo. Jeg hadde i går en ganske interessant interpellasjonsdebatt med statsråd Brenna, hvor vi bl.a. var innom dette med levekår og integrering. Grunnen til at det er like relevant i dag, er at et av områdene statsråd Stenseng har særlig ansvar for, er områdesatsinger, og der er det også behov for både forsterkning og utvikling av dem. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke konkrete forslag, inkludert forslag til lovendringer, vil statsråden fremme, som Stortinget kan behandle før sommeren, og som vil bidra til flere boliger og bidra til å styrke byenes arbeid med levekårsutfordringer? Statsråd Kjersti Stenseng [14:17:33]: Denne regjeringen satser på byene våre, og det er i byene levekårsutfordringene er størst. Barn og unge i utsatte byområder skal ha den samme muligheten til å leve et godt liv, utvikle seg og oppnå sosial mobilitet som unger ellers som bor i andre kommuner. Det viktigste vi gjør for å bidra til folks levekår, er inkludering, utdanning, et godt arbeidsliv, fordeling gjennom økonomisk politikk, innsats for gode oppvekstsvilkår og tiltak for å styrke deltakelse, forebygge utenforskap og bedre nærmiljø. Regjeringens politikk for byer og levekår inneholder både universelle tiltak for å motvirke økonomiske forskjeller og fremme velferd, som økt barnetrygd og billigere barnehage, og en målrettet innsats mot enkelte byområder. I denne regjeringsperioden har vi forsterket og utvidet områdesatsingen fra fire til fjorten byer, og med budsjettøkninger til avtaler på 93,4 mill. kr. Vi ser også på hvordan vi kan forbedre områdesatsingene. Vi har en rekke målrettede satsinger på de andre statsrådenes områder, som økt bemanning i barnehager i levekårsutsatte områder, satsing på bibliotek og så videre. Et godt boligtilbud er også avgjørende for folks levekår. Representanten Kapur har merket seg at jeg gjentatte ganger har sagt at regjeringens mål er å få satt i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030. Som en del av dette arbeidet har vi viktig lovarbeid på gang, og det håper jeg å få lagt fram for Stortinget så snart som mulig. Jeg merker meg at mange er opptatt av arbeidet med lovendringer som handler om grunneierfinansiering av infrastruktur og utbyggingsavtaler. Det har høy prioritet hos meg og er særlig viktig for boligbygging i de største byene. Byggenæringen er klar på at de trenger forutsigbarhet. Kommunene trenger også bedre verktøy for å vurdere behovet for offentlig infrastruktur for et større område som skal bygges ut, og å sikre finansiering for denne infrastrukturen. Dette er endringer som skal bidra til mer effektiv gjennomføring av kommunale arealplaner og å gjennomføre boligbygging raskere. Det er et komplisert lovarbeid som seks kommunalministere før meg har jobbet med. Tre av dem var fra Høyre. Jeg tar sikte på, og det er mitt mål, å fremme en lovproposisjon for Stortinget denne vårsesjonen. Regjeringen er opptatt av at flere skal få mulighet til å eie sin egen bolig. Det vet vi at gir forutsigbarhet, stabilitet og gode boforhold, og det bidrar til at boligmassen vår blir godt vedlikeholdt. Ulike former for boligkjøpsmodeller har blitt mer aktuelle de siste årene, og de kan tilbys av både private og kommunale aktører. Mitt departement er i sluttfasen med et lovarbeid som skal legge til rette for at tilbydere av boligkjøpsmodeller kan eie flere boliger i ett og samme boligselskap for å tilby leie til eie og deleie. Formålet med forslaget er å tilpasse borettslagsloven og eierseksjonsloven slik at lovene ikke setter unødvendige hinder for tilbydere av boligkjøpsmodeller. Samtidig – og det er viktig – skal forslaget bidra til å ramme inn modeller og dermed bedre forbrukertryggheten. Jeg tar sikte på, og det er mitt mål, å fremme endringene for Stortinget i denne vårsesjonen. Denne regjeringen har også en historisk satsing på Husbanken. Utlånsrammen er økt med 13 mrd. kr siden vi kom i regjering. Den største låneordningen er startlån. Det er lån for å hjelpe dem som har vanskeligheter med å komme seg inn på boligmarkedet, til nettopp det. Antall husstander med utbetaling er høyest i de største byene, så dette er politikk som er viktig for å hjelpe folk inn på boligmarkedet. For å hjelpe flere til å kunne eie sin egen bolig har vi gitt kommunene mulighet til å gi startlån til personer som er noe bedre stilt enn dem som har fått det før. Husbanken har i 2024 og 2025 tildelt kommunene 2,5 mrd. kr til denne forsøksordningen. Det er et viktig tiltak i pressområder, der terskelen for å komme inn på boligmarkedet er ekstra høy. Derfor har de største beløpene i forsøksordningen gått til byene. Mudassar Kapur (H) [14:22:34]: Jeg vil takke statsråden for svaret og ikke minst for en del konkretisering rundt boligpolitiske spørsmål, som jeg synes var interessant å få med seg. Det blir spennende å se hva som kommer utover. Det er veldig bra at statsråden nå bekrefter at det som var villedende markedsføring fra statsministeren, om at det skulle bygges boliger, nå egentlig er bekreftet fra denne talerstolen at handler om igangsetting. Det håper jeg Arbeiderpartiet vil bidra til å oppklare ute blant befolkningen også, så ofte det er mulighet til det. La meg gå videre til en annen del av interpellasjonen, som handler om levekår og derigjennom kommunenes økonomi. Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, opplever Kommune-Norge den verste økonomiske krisen siden 1980-tallet. For tre og et halvt år siden kom Støre-regjeringen til dekket bord. Frie inntekter hadde økt stort, og det var rekordfå kommuner på ROBEK-listen. Det sto følgende i deres egne budsjettdokumenter: «Det har vært høy vekst i kommunesektorens inntekter over flere år, og den økonomiske situasjonen i sektoren var god ved inngangen til 2022.» Nå er virkelighetsbildet noe annet. Antallet kommuner i ROBEK har nesten doblet seg det siste året, noe som viser en dramatisk forverring av kommuneøkonomien under dagens regjering. Det at man hadde lyst til å ta fra noen få store kommuner og gi til mange små, har egentlig ikke hjulpet noen. De som har fått et nedtrekk, må kutte kraftig, mens de som har fått spredt dette tynt utover, har ikke fått løst sine strukturelle utfordringer. Når det gjelder levekår, ser vi fra byer som Halden, Sarpsborg og Fredrikstad, som selvfølgelig er glade for å få litt mer penger, at de peker på at inntektssystemet på ingen måte svarer på de levekårsutfordringene de egentlig sliter med, hvor det trengs nye grep. Det var derfor Høyre stemte for å sende inntektssystemet tilbake igjen og få gjort et bedre arbeid, bl.a. på levekår. En direkte konsekvens av inntektssystemet er at vi har en situasjon hvor norske kommuner må gjøre kraftige kutt og veldig harde prioriteringer fordi regjeringen på den ene siden har lagt fram et inntektssystem som ikke svarer på morgendagens utfordringer. Samtidig er det en jojobudsjettering hvor man først sier at det kommer så og så mye penger, og så skal det repareres og repareres og repareres. Alt er i det blå når det gjelder hva som kommer i revidert budsjett. Jeg har derfor lyst til å utfordre statsråden, særlig når hun snakker om levekår og at det har mye å gjøre med kommunenes inntekter: Vil statsråden komme tilbake til Stortinget under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett med konkrete løsninger på de særlige utfordringene inntektssystemet skaper for storbyene og deres evne til å levere gode tjenester til sine innbyggere, og ikke minst gjøre noe med utenforskap og dem som lever i særlig levekårsutsatte områder? Statsråd Kjersti Stenseng [14:25:46]: Kommuneøkonomien og kommunenes handlingsrom til å gi innbyggerne gode tjenester er helt avgjørende. Kapur var inne på en del tall på hva som er krevende for kommunene, hva Høyre har gjort, og hva denne regjeringen har gjort. Jeg er ikke helt enig i Kapurs framstilling av hvem det egentlig er som prioriterer kommunene. Denne regjeringen overtok høsten 2021, og vi ga en ganske stor ekstrabevilgning inn i kommunerammen gjennom budsjetthøsten etter at vi hadde tatt over. Det er helt riktig at prisveksten har vært veldig høy, og da min forgjenger la fram kommuneproposisjonen for 2024, var det andre tall som lå til grunn, enn det som viste seg å være realiteten. Det har vært en aktivitetsvekst, og med den følger det en kostnadsvekst. Den har vært høy, og er varig. Kombinert med skatteinntekter som har vært midlertidige, og som nå svikter, ser vi at resultatet for 2024 er veldig krevende for mange kommuner. Til endringen i inntektssystemet: Jeg vet at Oslo er misfornøyd med å ha mistet skatteinntekter gjennom det nye inntektssystemet. Målet med systemet er å overføre penger, eller omfordele penger, fra de skattesterke kommunene til de mer skattesvake kommunene, slik at vi sikrer mest mulig likeverdige tjenester over hele landet. Det er altså ikke en overføring fra de store byene til distriktskommunene. Kommuner som Drammen, Trondheim og Tromsø kom bedre ut med det nye inntektssystemet, og flertallet av dem som kom dårligere ut, er distriktskommuner med under 5 000 innbyggere. Det er viktig å si at vi i nysalderingen la på fem ekstra milliarder bare for inneværende år. Hva som kommer i revidert budsjett og kommuneproposisjonen, skal jeg ikke forskuttere her. Jeg har hatt nær dialog med ikke minst KS om utfordringene i kommunesektoren, ser på tallene og vet at tryggheten for innbyggerne og det å kunne satse på både byene våre og de mindre kommunene gjennom levekårsutfordringene, det fordrer en god kommuneøkonomi. Jeg skal gjøre det jeg kan for at kommunene skal få et nødvendig handlingsrom, og så er vi enige om at vi samtidig må gi kommunene økt handlefrihet til å bruke sine ressurser best mulig. Mudassar Kapur (H) [14:28:47]: Jeg vil starte med å gi ros til statsråden, og det skal jeg love ikke er en klam omfavnelse, den er helt reell, for når statsråden her snakker ærlig om utfordringene i Kommune-Norge, er det en helt annen tone enn det vi har hørt fra kommunalministre fra Senterpartiet. Der har det vært sånn at hvis man har stilt spørsmål ved kommuneøkonomien, eller tallgrunnlaget, har det nesten blitt sett på som en fornærmelse. Hvis man har snakket om de store byene, har det blitt sett på som et angrep på distriktene. Det at vi nå har en statsråd som i det minste anerkjenner problemstillingen – og så kan en være uenig om det politiske – er i hvert fall en bedre start på forsøk nummer fire fra Støre når det gjelder antall kommunalministre enn det vi har sett tidligere. Jeg vil allikevel bare rette opp i én ting fra statsråden. De skatteinntektene man kaller midlertidig høye, er nok ikke så midlertidige. Nå har Kommune-Norge egentlig i ganske mange år opplevd at skatteinngangen har vært høyere enn forventet, og så hadde den et ekstra stort hopp da regjeringen varslet økt skatt på utbytte. Da var det mange som tok ut utbytte. Så falt skatteinntektene, for så å klatre litt. Nå ser vi egentlig et paradigmeskifte, og det må jo alle partiene følge med på framover. Vi ser nå at skatteinngangen til kommunene ser ut til å bli varig lav framover. En av årsakene til det kan være at det rett og slett er mindre verdiskaping ute i samfunnet – og dermed mindre skatteinngang. Dette skal ikke være en skattedebatt. Vi er først og fremst ute etter hvordan vi kan sørge for å jobbe bedre for en kommuneøkonomi som kan løse utfordringene i levekårsutsatte områder. Jeg håper at statsråden vil komme tilbake i forbindelse med revidert budsjett og i det minste si at det kanskje er på tide å ta en fot i bakken, ta en pustepause og se gjennom om det faktisk er så lurt å straffe f.eks. Oslo så hardt som man har gjort, og at det har fått en del utilsiktede konsekvenser man kanskje ikke hadde regnet med, når man nå ser realitetene. For Oslo får dette enorme kuttet på toppen av de rene makroøkonomiske endringene som hele Kommune-Norge opplever. Der er min appell til statsråden – ikke noe krav i denne omgang – å tenke på at det ikke er for sent å snu, men at man bruker revidert budsjett til det man bruker revidert budsjett til, eller egentlig skal bruke det til, og det er ikke å ta masse påplussinger, men også kanskje gjøre noen omprioriteringer, og tenke godt gjennom det. Kanskje går det også an å se på mange av de forslagene Høyre fremmet i forbindelse med inntektssystembehandlingen, se på om det er noen av tiltakene der man kan se nærmere på. Vi håper på et positivt svar på det, eller i det minste en positiv tilnærming. Statsråd Kjersti Stenseng [14:32:02]: Jeg er glad i debatter, både om kommuneøkonomi og kommunenes rammer og om boligbygging. Begge deler er viktig for å leve et godt liv, ikke minst i Oslo, som representanten Kapur er mest opptatt av nå, naturlig nok. Når det gjelder kommuneøkonomi, vil jeg bare understreke at jeg som kommunalminister på ingen måte er ute etter at vi skal straffe enkelte kommuner. Det viktigste er at vi har et inntektssystem som i størst mulig grad omfordeler inntekter på en slik måte at alle, både i store byer og i mindre kommuner, skal kunne leve et godt liv. Det er også opp til kommunene hvordan de bruker sine penger, hvordan de prioriterer: Skal de kutte i eiendomsskatten? Skal de øke kommunale avgifter? Skal de sette av penger på fond? Det handlingsrommet skal kommunene selv ha, og ofte er det politiske prioriteringer, som også synliggjør forskjeller mellom politiske parti. Inntektssystemet er nytt og har ennå ikke fått virke lenge, og jeg tenker at ingen av oss skal ha noen kjepphester. Hvis det er ting her vi ser ikke fungerer etter intensjonen, er det rom for å endre innretninger, men jeg kommer ikke til å stå her i dag og love at jeg kommer tilbake med noen konkrete endringer i det. Inntektssystemet ble vedtatt her i Stortinget. Jeg må nok også presisere at ja, Oslo mistet noen hundre millioner i skatteinntekter med omleggingen til det nye inntektssystemet, men det er også slik at denne regjeringen har gjort den kaka større. Når det kom penger i nysalderingen, både for 2024 og for 2025, betydde det også ca. 600 mill. kr ekstra til Oslo. Så én ting er omfordelingen, som noen kommer dårlig og noen kommer bedre ut av, noe annet er summen, og denne regjeringen har prioritert kommunene i hvert budsjett, og det har vi også tenkt å gjøre i kommuneproposisjonen, som vi skal legge fram til våren. Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen. Sak nr. 15 [14:34:14] Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mudassar Kapur, Sandra Bruflot, Anne Kristine Linnestad og Charlotte Spurkeland om en gjennomgang av kommunesektorens oppgaver og tilskudd (Innst. 163 S (2024–2025), jf. Dokument 8:38 S (2024–2025)) Presidenten [14:34:34]: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen. Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter. Sverre Myrli (A) [14:35:08] (komiteens leder og ordfører for saken): Aller først vil jeg gi ros til de andre partiene på Stortinget og til min forgjenger i kommunal- og forvaltningskomiteen, Lene Vågslid, som tok initiativ til et møte her på Stortinget tidligere i år for alle partiene og for KS, kommunesektorens interesseorganisasjon, for å se nærmere på de problemstillingene som tas opp i forslaget i dag. Mens jeg er i gang med å gi ros, vil jeg også gi ros til Mudassar Kapur, som jeg synes har gått inn i dette arbeidet på en veldig konstruktiv måte – og jeg får legge til også de andre partiene i kommunalkomiteen. Jeg vil også rose kommunalministeren, som med én gang gikk inn i dette arbeidet med åpent sinn, og som – som vi hørte i den forrige debatten – har helt klare målsettinger og stor arbeidskapasitet innenfor det fagfeltet hun har ansvaret for. Det temaet vi diskuterer nå, må nemlig gås inn i, og det må jobbes grundig og seriøst med det. Det finnes ingen enkle løsninger på det temaet vi nå diskuterer. I hele etterkrigstida har vi bygd ut velferdssamfunnet vårt – ja, jeg vil nesten si at vi har bygd ut velferdssamfunnet vårt enormt i hele etterkrigstida. Det er et helt annet tjenestetilbud rundt i kommunene våre, og for så vidt også i staten, i hele velferdssamfunnet, enn det var tidligere. Poenget er at kommunene har spilt og spiller en helt sentral rolle i det arbeidet, i den utviklingen og i de tjenestene som nå leveres til innbyggerne. Kanskje kan vi si at kommunene er de som spiller den aller viktigste rollen i velferdssamfunnet vårt i dag. Vi er i den situasjonen at storting og regjering, sentrale myndigheter, vedtar nye reformer, ønsker å bygge ut velferden og har bygd ut samfunnet stein på stein. Det har vært stor enighet på mange av områdene, andre områder har vært mer politisk omdiskutert, men felles har vært at tjenestetilbudet er kraftig bygd ut. Da kommer vi i den – skal vi kalle det – spenningen med at det er ønskelig fra staten å bygge ut tjenestetilbudet, og så skal kommunene levere det. Da oppstår problemstillingen: I hvor stor grad skal sentrale myndigheter detaljstyre kommunene, og hva skal kommunene ha frihet til å bestemme selv? Derfor er det gledelig at det nå er bred enighet om å se nærmere på hele den komplekse problemstillingen. Mudassar Kapur (H) [14:38:29]: Denne saken har et forslag fra Høyre, og jeg tar allerede nå i starten opp forslaget Høyre står bak. Det er fordi jeg først og fremst kommer til å bruke tiden min på å snakke om det vi har blitt enige om. Grunnen til det er at dette er en sak som kanskje ikke opptar veldig mange innbyggere i deres hverdag, men det er en sak som allikevel angår deres hverdag i stor grad, fordi veldig mye av det vi vedtar her i Stortinget, skal ofte til slutt leveres ute i en kommune. Vi vet at norske kommuner står overfor store oppgaver i årene som kommer. Det er behov for å gå igjennom en ganske stor omstilling. Det er behov for å sørge for at vi får tak i riktige kompetansemiljøer og kompetansepersoner til f.eks. å møte eldrebølgen. Det handler om at vi må sørge for at flere fullfører skolen, og at vi får skapt flere jobber. Vi har snakket om kommuneøkonomi, men det er ingenting som styrker kommuneøkonomien som nettopp verdiskaping gjennom arbeid. For å ta dette videre: Hvis kommunene skal løse de oppgavene de står overfor, er det særlig to akser vi må jobbe langs. Den ene handler om at kommunene selvfølgelig må ha det økonomiske handlingsrommet til å løse sine oppgaver. Det skal jeg ikke snakke så mye om nå; vi har snakket om det før og kommer sikkert til å snakke om det igjen. Den andre aksen, som dette forslaget handler om, er at de også må ha et politisk handlingsrom. Da er det to ting som må skje nå framover: Det statlige styringstrykket må ned, og den lokale handlefriheten må opp. Jeg er veldig glad for, og jeg har lyst til å berømme – og det har jeg også gjort i merknadene i denne saken – at Arbeiderpartiet gjennom tidligere komitéleder for komiteen, Lene Vågslid, tok et veldig godt initiativ til å invitere alle partiene til en dialog. Samtidig har vi i Høyre vært opptatt av at vi måtte unngå at vi på Stortinget satte oss ned i noe som utad kunne oppfattes som et lite «gruppeseminar», og at vi kom ut med en eller annen løsning vi mente var riktig for Kommune-Norge. Derfor er det viktig å få denne typen ting satt i system. Det er viktig at det er basert på en grundig utredning, at det er basert på en faglig tilnærming, og at det også er basert på noe vi nå er på vei til å få til i denne salen: et bredt flertall her i Stortinget, slik at kommunene kan vite at uavhengig av hvem som styrer dette landet, vil de lange linjene for det arbeidet de gjør, som ofte har et generasjonsperspektiv, være ivaretatt. Jeg vil både takke for støtten rundt forslaget og også takke for initiativet som kom i sin tid, og samarbeidet i forbindelse med denne saken. Presidenten [14:41:32]: Representanten Mudassar Kapur har tatt opp det forslaget han refererte til. Heidi Greni (Sp) [14:41:56]: Over tid har trykket på kommunene økt. Presset kommuner og fylkeskommuner er under på grunn av detaljerte lovkrav, forskrifter og rettledere, handler om at summen av dette over tid har blitt altfor mye. Senterpartiet mener at detaljstyringen av kommunene ikke kan fortsette. Det vil ikke være mulig å skaffe nok og rett kompetanse hvis kommunene ikke får større frihet til å prioritere. Mangel på folk og folk med rett kompetanse er det kommunene sliter aller mest med i dag. Vi kan ikke pålegge dem rigide og firkantede normer når det ikke finnes folk til å fylle normene – verken i Norge eller i Norden. Vi i Senterpartiet mener også det er et problem at statsforvalteren stadig oftere underkjenner kommunenes plan for å oppfylle enkeltvedtak. Vi vil høyne terskelen for innsigelser fra staten. Vi må ha tillit til og tro på at kommunene selv kan løse oppgavene sine, og ikke ha stadig mer statlig overstyring. Da Senterpartiet satt i regjering, gjennomførte vi flere tiltak for å gi kommunene større handlingsrom, bl.a. i Prop. 107 L for 2023–2024, der vi presiserte at kommuner kun kan bli pålagt nye oppgaver gjennom lov eller forskrift. Det ble slutt på at kommunene ble pålagt oppgaver gjennom rundskriv e.l. Det ble også gjort endringer i statlige planretningslinjer for areal, der en åpnet for mer differensiering av arealforvaltningen med tydelig utgangspunkt i hvordan kommunene faktisk ser ut. Vi endret også oppdragsbrevet til statsforvalterne, slik at rettlederrollen ble framhevet. Hensikten med det var at statsforvalterne må bli flinkere til å hjelpe til og dele kunnskap. Mange kommuner opplever i dag at statsforvalteren kommer helt på slutten av en planprosess og skaper merarbeid. Statsforvalteren skal nå bistå kommunene med å dele kunnskap og delta tidlig i planprosessen. Det blir også en plikt til befaring om en av partene krever det, og det punktet er viktig. Statlige etater og statsforvalteren må være på bakken og snakke med dem det angår, sammen med kommunen – ikke sitte på et kontor langt unna og underkjenne kommunens prioritering. De vedtakene som får flertall i saken, og som vi støtter, må følges opp. Det er ikke et arbeid statsråden kan putte i en skuff. Min teori er at uansett hvem som sitter i regjering, er det ikke kommunalministeren det står på. Det er gjerne fagdepartementer som setter ned foten og ikke vil slippe opp på sitt område. De andre departementene må få tydelig beskjed om at de har en jobb å gjøre med å redusere detaljstyringen som i praksis føres overfor kommunene i dag. Til slutt vil jeg ta opp det forlaget Senterpartiet fremmer sammen med Fremskrittspartiet. Presidenten [14:44:54]: Representanten Heidi Greni har tatt opp det forslaget hun refererte til. Himanshu Gulati (FrP) [14:45:09]: Skal innbyggerne få tilgang på gode kommunale tjenester, må alle kommuner settes i stand til å levere tilpassede tjenester av god kvalitet. Når kommuner ikke evner å prioritere primæroppgavene, er det nødvendig å ta i bruk øremerkede tilskudd, f.eks. innenfor eldreomsorg, der dette er nødvendig, slik at våre eldre får et godt tilbud som bidrar til mer valgfrihet og god omsorg. Fremskrittspartiet ønsker en større likebehandling av innbyggerne, uavhengig av hvor i landet de bor. Derfor vil vi ha statlig finansiering av kjerneoppgaver som helse, omsorg og undervisning, slik at disse tjenestene blir likeverdige over hele landet. En god eldreomsorg skal ikke være avhengig av kommunens økonomi. Derfor mener Fremskrittspartiet at det er en statlig oppgave å finansiere eldreomsorgen. Vi ønsker å flytte finansieringsansvaret vekk fra kommunene og over til staten, slik at kommunene fratas muligheten til å nedprioritere dette viktige området når økonomien ikke strekker til. Fremskrittspartiet ønsker mer valgfrihet i alle offentlig finansierte velferdsgoder. Derfor mener vi at staten gjennom stykkprisfinansiering skal ta kostnaden for at innbyggeren skal kunne velge leverandør. Fremskrittspartiet ser at bemanningsnormer i noen tilfeller kan være uheldig. Det kan bidra til at helheten i tjenestene forsvinner, og at man derfor er mer opptatt av å følge opp normene selv der en kunne fått høyere kvalitet ved å benytte ressursene annerledes. Fremskrittspartiet mener det er viktig med en gjennomgang av kommunenes byråkrati og rapporteringsregime med henblikk på å redusere nettopp disse tingene. Derfor vil Fremskrittspartiet subsidiært støtte komiteens tilråding II, som er fremmet av Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet. Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:47:14]: Kommunale tenester er grunnfjellet i velferdsstaten, og dei betyr mykje for livet til folk. Vi er mange som har sett på Team Pølsa på NRK den siste tida. I programmet kjem vi tett på ungdomar som er avhengige av hjelp frå andre for å kunne ta ut sitt potensial og leve eit sjølvstendig liv. I programmet blir det så tydeleg kva god assistanse har å seie for meistring og følelsen av å ha verdi for andre, anten funksjonshindringa er psykisk eller fysisk. Det er sterkt når ein av deltakarane i etterkant står fram i Dagsrevyen og seier at kontrasten mellom tida i Team Pølsa og kvardagen heime i kommunen er svært stor. Forventingsgap og styringstrykk er tekniske ord brukte av KS. Eg meiner at vi ikkje bør møte gjengen i Team Pølsa med dei orda. Det handlar om gode kommunale tenester og fullfinansiering av desse, så alle kan få eit godt liv utan tvang og isolasjon, og slik at kommunane kan bli gode arbeidsgjevarar og byggje kompetanse over tid. SV meiner dei lovpålagde oppgåvene Stortinget vedtek, treng finansiering, ikkje fjerning. I høyringa peika Likestillingsombodet på at det samfunnsøkonomisk lønar seg å gje god hjelp til meistring, men ofte er det slik at kommunane har kostnader, medan staten hankar inn innsparingane som kjem av at funksjonshindra får rett og god hjelp, så dei kan leve eit aktivt og sjølvstendig liv, der dei også kan vere ute i løna arbeid og betale skatt. SV er også klar over demografiutviklinga og behovet for omstilling og det å få meir ut av ressursane. Difor støttar vi vedtaksforslag I, om å opne for fleire forsøk etter frikommuneprinsippet. Likevel: Når høgresida dei siste dagane har snakka om store skattekutt til dei rikaste og kutt i velferd og offentleg sektor, trur eg ikkje tida er inne for ein gjennomgang for å fjerne innbyggjarane sine lovbestemte rettar og fjerne alle øyremerkte midlar, sjølv om endringa sjølvsagt kan føre til betre disponering av midlane. Diskusjonen om korleis ein skal løyse utfordringane på ein smart måte, ynskjer vi velkomen, og eg viser til at det arbeidet statsråden har gjort greie for, allereie skjer, i dialog med KS og i budsjettprosessane. Tobias Drevland Lund (R) [14:50:06]: Nesten alt rundt oss handler om lokalpolitikk – om bussen og ferjene går, om elevene på videregående skole kvalifiserer seg til enten videre utdanning eller for å ta fagbrev, om barna våre får en god skolegang, om de eldre blir tatt vare på. Alt dette handler om kommunene og fylkene våre. Det siste året har det vært fokusert mer og mer på det såkalte styringstrykket fra staten mot kommunesektoren. Det stemmer at det er en hel del forskrifter og lovkrav kommunene må oppfylle, og det er et betimelig spørsmål om styringstrykket over tid har blitt for stort. Det trengs det en skikkelig, åpen og ærlig debatt om, men jeg mener også at vi skal spørre oss selv om vi skal gå med på premisset enkelte legger til grunn, om at vi skal akseptere at kommunesektoren – og ikke minst innbyggerne i landets kommuner – skal måtte finne seg i kutt, svekkede tjenester og dårligere kommuneøkonomi i årene framover. Da sier Rødt klart og tydelig nei. Vi må løse mange oppgaver annerledes, men det må gjøres på en måte som ikke svekker tjenestene eller de ansattes arbeidsvilkår, og som gjør at kommunene fortsatt skal greie seg tålig greit økonomisk. Det er igangsatt et arbeid fra KS, fra Stortinget og fra regjeringen som er viktig inn i den debatten vi nå har i gang. Statsråden har også varslet at hun i kommuneproposisjonen for 2026 vil orientere Stortinget om status for Kommune-Norge og om regjeringens arbeid for en bærekraftig kommunesektor som er i stand til å levere gode tjenester til innbyggerne også i framtiden. Det arbeidet ser Rødt fram til. Den aller største utfordringen i Kommune-Norge er mangel på penger og mangel på folk. Hvis vi skal sørge for å ha nok arbeidskraft og nok folk ute i kommunene, er det også viktig at vi setter kommunene i stand til å tilby gode tjenester i hele landet vårt. Da må det være barnehager til ungene. Da må det være eldreomsorg til de eldre. Da må vi kunne sørge for at helsefagarbeidere, de som skal jobbe i barnehagene, og de som skal jobbe i skolene, også har gode tjenestetilbud ute i kommunene. Derfor foreslo Rødt å styrke kommuneøkonomien med 15 mrd. kr mer enn det regjeringen kom med, i vårt alternative statsbudsjett for 2025. Derfor kommer vi til å fortsette å kjempe for enda bedre kommuneøkonomi, slik at folk skal kunne bo og leve godt i hele landet vårt. Derfor er det viktig at ethvert vedtak og ethvert godt tiltak fra denne salen fullfinansieres ute i kommunene. Vi må derfor anerkjenne kommunesektorens utfordringer og ta dem på alvor, men disse utfordringene må løses på en helt annen måte enn å legge til rette for kutt, nedskjæringer og sentralisering. Helt til slutt vil jeg klargjøre og redegjøre for at Rødt kommer til å stemme imot tilrådingen. Vi kommer til å gå mot forslag nr. 1, men vi kommer til å stemme for forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Presidenten [14:53:07]: Det tas da en pause i debatten i sak nr. 15, og det ringes til votering. Votering Presidenten [15:00:12]: Stortinget går da til votering. Vi starter med å votere over sakene på gårsdagens kart, dagsorden nr. 58. Sak nr. 1 var redegjørelse. Votering i sak nr. 2, debattert 17. mars 2025 Innstilling fra næringskomiteen om Samtykke til ratifikasjon av avtale om handel og økonomisk partnerskap mellom EFTA-statene og India av 10. mars 2024 (Innst. 139 S (2024–2025), jf. Prop. 35 S (2024–2025)) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: Stortinget samtykker i ratifikasjon av avtale om handel og økonomisk partnerskap mellom EFTA-statene og India av 10. mars 2024. Votering: Komiteens innstilling ble enstemmig vedtatt. Votering i sak nr. 3, debattert 17. mars 2025 Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statens interesser i selskaper – 2023 (Innst. 158 S (2024–2025), jf. Dokument 3:2 (2024–2025)) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: Dokument 3:2 (2024–2025) – Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statens interesser i selskaper – 2023 – vedlegges protokollen. Votering: Komiteens innstilling ble enstemmig vedtatt. Presidenten: Sakene nr. 4–7 var interpellasjoner. Votering i sak nr. 8, debattert 17. mars 2025 Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Trygghet, fellesskap og verdighet. Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I – en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling (Innst. 155 S (2024–2025), jf. Meld. St. 5 (2024–2025)) Presidenten: Under debatten er det satt frem 38 forslag. Det er forslag nr. 1, fra Sandra Bruflot på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus forslagene nr. 2 og 3, fra Sandra Bruflot på vegne av Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt forslag nr. 4, fra Sandra Bruflot på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Pasientfokus forslag nr. 5, fra Kjersti Toppe på vegne av Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus forslag nr. 6, fra Sandra Bruflot på vegne av Høyre og Rødt forslag nr. 7, fra Bård Hoksrud på vegne av Fremskrittspartiet, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus forslagene nr. 8 og 9, fra Kjersti Toppe på vegne av Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti forslagene nr. 10 og 11, fra Marian Hussein på vegne av Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus forslag nr. 12, fra Kjersti Toppe på vegne av Senterpartiet, Rødt og Pasientfokus forslagene nr. 13 og 14, fra Sandra Bruflot på vegne av Høyre forslagene nr. 15–19, fra Bård Hoksrud på vegne av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus forslagene nr. 20–24, fra Marian Hussein på vegne av Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus forslag nr. 25, fra Kjersti Toppe på vegne Senterpartiet og Kristelig Folkeparti forslagene nr. 26–28, fra Bård Hoksrud på vegne av Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti forslag nr. 29, fra Bård Hoksrud på vegne av Fremskrittspartiet forslagene nr. 30–38, fra Olaug Vervik Bollestad på vegne av Kristelig Folkeparti Det voteres over forslagene nr. 30, 32 og 36–38, fra Kristelig Folkeparti. Forslag nr. 30 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å innføre et fritidskort på 2 500 kroner for alle barn mellom 6 og 18 år.» Forslag nr. 32 lyder: «Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om endring i alkoholloven for slik å redusere maksimal skjenketid fra kl. 03:00 til kl. 02:00.» Forslag nr. 36 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendringer som sikrer at kommunale salgs- og skjenkegebyrer settes til minimum en prosent av alkoholomsetningen i kommunen.» Forslag nr. 37 lyder: «Stortinget ber regjeringen redusere bruken av legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og i stedet satse på medikamentfri behandling som hovedstrategi for rus-avhengige.» Forslag nr. 38 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan skolehelsetjenesten kan brukes i det forebyggende arbeidet og i undervisning for barn og unge når det gjelder rusmidler og alkohol, i tillegg til en plan for å styrke det frivillige organisasjonsarbeidet som drives av aktører som MOT og Av-og-til.» Votering: Forslagene fra Kristelig Folkeparti ble med 101 mot 2 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.01.38) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 31, 33 og 34, fra Kristelig Folkeparti. Forslag nr. 31 lyder: «Stortinget ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg for å vurdere de store samfunnsmessige kostnadene ved alkohol for samfunn, arbeidsliv og enkeltpersoner og deres familier.» Forslag nr. 33 lyder: «Stortinget ber regjeringen i enda større grad tilrettelegge for behandlingstilbud for hele familier med alkoholproblemer.» Forslag nr. 34 lyder: «Stortinget ber regjeringen sørge for at alle gravide får god informasjon om skaden alkoholinntak under svangerskap kan påføre barnet, herunder sikre at absolutt alle gravide informeres om dette på svangerskapskontroll.» Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Votering: Forslagene fra Kristelig Folkeparti ble med 99 mot 3 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.01.58) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 35, fra Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen sikre at gravide med rusavhengighet får tettere oppfølging, og sørge for at det er nok plasser til å dekke behovet for behandling og oppfølging av disse kvinnene og barna deres.» Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Kristelig Folkeparti ble med 95 mot 8 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.02.16) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 29, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak som sikrer likebehandling av offentlige, private og ideelle aktører innen rusomsorgen.» Votering: Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 91 mot 12 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.02.33) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 26 og 27, fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Forslag nr. 26 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til avvikling av prøveprosjektet med heroinassistert behandling.» Forslag nr. 27 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til hvordan pasienter med psykisk sykdom og rusutfordringer kan få nødvendig hjelp, herunder tvungen behandling, når de ikke er i stand til å stå juridisk ansvarlig for lovbrudd i samfunnet på grunn av sin juridiske utilregnelighet.» Votering: Forslagene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ble med 90 mot 13 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.02.51) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 28, fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen intensivere innsatsen mot kriminelle aktører som importerer stadig sterkere og farligere rusmidler, og sikre at dette arbeidet sees i sammenheng med forskningen på forebygging og behandling av overdoser for å redusere overdosedødsfall. Dette arbeidet må integreres i en nasjonal handlingsplan mot overdoser for å redusere overdosedødsfall.» Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ble med 89 mot 14 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.03.11) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 25, fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme en ny nasjonal alkoholstrategi for Stortinget, som beskriver hvordan de alkoholpolitiske målene om reduksjon i alkoholforbruket skal oppnås frem mot 2030.» Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ble med 82 mot 21 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.03.30) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 20 og 21, fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus. Forslag nr. 20 lyder: «Stortinget ber regjeringen etablere en offentlig spesialistgodkjenning innen psykisk helse, rus og avhengighet for sosialfaglige yrkesgrupper.» Forslag nr. 21 lyder: «Stortinget ber regjeringen øke behandlingskapasiteten for rusavhengige, slik at de er sikret umiddelbar helsehjelp og ikke må vente på nødvendig behandling.» Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Votering: Forslagene fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus ble med 87 mot 16 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.03.50) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 22–24, fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus. Forslag nr. 22 lyder: «Stortinget ber regjeringen styrke rusomsorgen, herunder kapasiteten og kompetansen knyttet til behandling, rehabilitering og ettervern.» Forslag nr. 23 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en utredning om hvorvidt det vil være formålstjenlig at fastleger og/eller spesialisthelsetjenesten har adgang til å skrive ut flere preparater til personer med en alvorlig ruslidelse, for å sikre bedre hjelp på veien mot rusfrihet og et bedre liv.» Forslag nr. 24 lyder: «Stortinget ber regjeringen sikre at skadereduserende tiltak likestilles med rusforebyggende tiltak i tilskuddsordningene for frivillige organisasjoner på rusfeltet.» Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Votering: Forslagene fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus ble med 82 mot 21 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.04.11) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 15, 17 og 19, fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus. Forslag nr. 15 lyder: «Stortinget ber regjeringen legge frem konkrete mål og tidsrammer for å sikre nulltoleranse for rusmidler i barnevernsinstitusjoner, slik at de ikke blir arenaer for rekruttering av sårbare unge til rus.» Forslag nr. 17 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om innføringen av langtidsvirkende naltrekson mot opioidavhengighet i Norge.» Forslag nr. 19 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en løsning hvor ideelle og private rusbehandlingsinstitusjoner som tilbyr integrert ettervern, får fullfinansiert dette.» Votering: Forslagene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus ble med 88 mot 14 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.04.30) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 16 og 18, fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus. Forslag nr. 16 lyder: «Stortinget ber regjeringen sørge for at det offentlige ikke bygger opp konkurrerende tiltak innen tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB) når ideelle og private leverandører har avtale om drift.» Forslag nr. 18 lyder: «Stortinget ber regjeringen senke terskelen for tilgang til medikamentfrie behandlings- og rehabiliteringstilbud for personer med rusmiddellidelser, herunder avrusning, døgnbehandling og helhetlige oppfølgingsløp med ettervern.» Venstre har varslet støtte til forslagene. Votering: Forslagene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus ble med 84 mot 19 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.04.52) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 13 og 14, fra Høyre. Forslag nr. 13 lyder: «Stortinget ber regjeringen innføre krav om pårørende med erfaringskompetanse på systemnivå for å fremme pårørendeinvolvering og familiestøtte i helse- og omsorgstjenesten.»» Forslag nr. 14 lyder: «Stortinget ber regjeringen sørge for systematisk brukerinvolvering i utvikling og implementering av tiltakene i Meld. St. 5 (2024–2025) Trygghet, fellesskap og verdighet.» Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Votering: Forslagene fra Høyre ble med 75 mot 28 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.05.11) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 12, fra Senterpartiet, Rødt og Pasientfokus. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen sørge for stabilitet og langsiktighet for ideelle aktører på helsefeltet og sikre at alle helseforetak gjennomfører egne anbudsrunder reservert for ideelle aktører fremover.» Votering: Forslaget fra Senterpartiet, Rødt og Pasientfokus ble med 79 mot 24 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.05.29) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 10, fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen fjerne egenandel hos fastlege og legevakt for rusavhengige.» Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus ble med 86 mot 17 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.05.49) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 11, fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen gi ideelle behandlingstilbud for rusavhengige stabile og langsiktige rammevilkår, slik at rusavhengige selv kan velge hvilket tilbud de ønsker å delta på.» Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus ble med 81 mot 22 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.06.09) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 9, fra Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen styrke arbeidslivets kjennskap til det kunnskapsbaserte arbeidet som Akan står for, og sikre implementeringen av tiltak rettet mot arbeidslivet i den gjeldende nasjonale alkoholstrategien.» Votering: Forslaget fra Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti ble med 77 mot 25 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.06.25) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 8, fra Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen styrke samarbeidet mellom arbeidslivets parter for å styrke bevisstheten rundt alkohol i arbeidslivet og verdien av alkoholfrie arenaer.» Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti ble med 77 mot 26 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.06.43) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 7, fra Fremskrittspartiet, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en strategi for å identifisere rus- og alkoholbruk blant gravide og tiltak for å forebygge og redusere risikoen for at barn fødes med skader på grunn av mors rus- og alkoholbruk.» Senterpartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Fremskrittspartiet, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus ble med 60 mot 43 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.07.04) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 6, fra Høyre og Rødt. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen foreslå endringer i brukerromsloven og -forskriften som tar sikte på å gjøre det lettere for kommuner å opprette brukerrom og tilbud med brukerromsfunksjoner.» Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Høyre og Rødt ble med 70 mot 33 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.07.22) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 5, fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å forbedre og videreutvikle rehabiliteringsdelen av LAR.» Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus ble med 70 mot 33 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.07.43) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 4, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Pasientfokus. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen legge til rette for at også private og ideelle aktører kan bidra til å drifte brukerrom eller tilbud med brukerromsfunksjoner.» Venstre har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Pasientfokus ble med 62 mot 40 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.08.03) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 2 og 3, fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber regjeringen utrede et helhetlig system for monitorering av rusmiddelsituasjonen i Norge og innføre beredskapstenkning på rusmiddelområdet.» Forslag nr. 3 lyder: «Stortinget ber regjeringen opprette en nasjonal rusmiddelanalysetjeneste.» Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Votering: Forslagene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt ble med 60 mot 42 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.08.21) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 1, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om gjeninnføring av fritt behandlingsvalg innenfor rus og psykiatri.» Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus ble med 61 mot 42 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.08.41) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: I Stortinget ber regjeringen sørge for at Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, de regionale helseforetakene og helseforetakene utnytter mulighetsrommet for å identifisere personer med ubehandlet kronisk hepatitt C, slik at de får tilgang til behandling og smittefaren reduseres. II Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om hvordan apotekene bedre kan benyttes for å gjøre nalokson mer tilgjengelig for personer med risiko for opioidoverdose i hele landet. III Stortinget ber regjeringen forskriftsfeste rett til refusjon av reiseutgifter for barn som er pårørende, på lik linje med dekning av reiseutgifter for barn av pasienter med livstruende sykdom, som en del av en helhetlig og effektiv finansiering av familiearbeid. IV Stortinget ber regjeringen styrke innsatsen overfor mennesker med ROP-lidelser ved å etablere tverrfaglige behandlingsplasser for denne gruppen i alle helseregioner. V Stortinget ber regjeringen sikre, gjennom tydelige føringer til alle helseregioner, at rusproblemer alene ikke kan være en grunn for avslag til behandling i psykisk helsevern. Dette gjelder også for barn. VI Stortinget ber regjeringen gå gjennom og revidere nasjonale retningslinjer og veiledere for ADHD-utredning, medisiner og rusbruk. VII Stortinget ber regjeringen prioritere økt satsing på arbeid, sosial inkludering og ettervern som en integrert del av rusbehandlingen, for å styrke mulighetene for varig bedring og sosial deltakelse for personer som har gjennomgått rusbehandling. VIII Meld. St. 5 (2024–2025) – Trygghet, fellesskap og verdighet. Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del 1 – en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling – vedlegges protokollen. Presidenten: Samtlige partier har sluttet seg til forslagene i tilrådningen. Votering: Komiteens innstilling ble enstemmig vedtatt. Presidenten: Stortinget går da til votering over sakene nr. 1–13 samt sak nr. 18 på dagens kart. Votering i sakene nr. 1–3, debattert 18. mars 2025 Presidenten: Sakene nr. 1–3 er andre gangs behandling av lover og gjelder lovvedtakene 34, 35 og 36. Det foreligger ingen forslag til anmerkning. Stortingets lovvedtak er dermed godkjent ved andre gangs behandling og blir å sende Kongen i overensstemmelse med Grunnloven. Votering i sak nr. 4, debattert 18. mars 2025 Innstilling fra valgkomiteen om valg av nytt medlem til Stortingets parlamentarikerdelegasjonen til EFTA og EØS (Innst. 165 S (2024–2025)) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: Som nytt medlem av Stortingets parlamentarikerdelegasjon til EFTA og EØS velges: Kari Elisabeth Kaski. Votering: Komiteens innstilling ble enstemmig vedtatt. Votering i sak nr. 5, debattert 18. mars 2025 Innstilling fra Stortingets presidentskap om valg til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) (Innst. 166 S (2024–2025)) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: I Som medlemmer av Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste for tidsrommet 1. juli 2025 til 30. juni 2029 velges Kristin Krohn Devold, Jan Arild Ellingsen, Olav Lysne og Geir Sunde Haugland. II Som nestleder for Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste for tidsrommet 1. juli 2025 til 30. juni 2029 velges Kristin Krohn Devold. III Som leder av Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste med tiltredelse straks og frem til 30. juni 2027 velges Grete Faremo. Votering: Komiteens innstilling ble enstemmig vedtatt. Votering i sak nr. 6, debattert 18. mars 2025 Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grete Wold, Kari Elisabeth Kaski og Kathy Lie om at penger til barna skal gå til barna (Innst. 159 S (2024–2025), jf. Dokument 8:36 S (2024–2025)) Presidenten: Under debatten har Grete Wold satt frem sju forslag på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Forslag nr. 1 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en lovfestet grense for hvor mye av offentlige tilskudd til barnehage og foreldrebetaling i barnehagen som kan brukes på kostnader til fast eiendom, herunder husleie.» Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til et lovfestet krav om at overskudd fra salg av barnehageeiendom som har mottatt offentlige tilskudd til eiendom, skal tilfalle framtidige husleieutgifter i barnehagen.» Forslag nr. 3 lyder: «Stortinget ber regjeringen kartlegge salgssummer fra kjøp og salg av barnehagebygg og komme tilbake til Stortinget på egnet måte innen juni 2025.» Forslag nr. 4 lyder: «Stortinget ber regjeringen kartlegge utviklingen av leieprisene for privateide barnehager siden 2018 og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.» Forslag nr. 5 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendringer som sørger for at kommunene i større grad får rett til å styre det helhetlige barnehagetilbudet i den enkelte kommune, for å forhindre at det utelukkende er kommunale barnehager som må legges ned ved fallende fødselstall i kommunene.» Forslag nr. 6 lyder: «Stortinget ber regjeringen utrede en modell for kommunal forkjøpsrett av barnehagebygg som sikrer at kommuner får rettighet til å kjøpe tilbake barnehagebygg som på ulikt vis er offentlig finansiert, enten gjennom tilskudd, offentlige støtteordninger som lån i Husbanken eller ved at barnehagene har fått tilgang på gratis eller svært redusert tomtepris ved bygging av barnehagen.» Forslag nr. 7 lyder: «Stortinget ber regjeringen følge opp Velferdstjenesteutvalgets utredning (NOU 2020:13) og vurdere om gevinster fra salg av barnehageeiendommer er å anse som ulovlig offentlig støtte til en kommersiell eiendomsvirksomhet snarere enn til en ikke-økonomisk barnehagevirksomhet, og undersøke om lovverket åpner for å kreve eventuell ulovlig statsstøtte tilbakeført, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.» Det voteres alternativt mellom disse forslagene og komiteens innstilling. Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: Dokument 8:36 S (2024–2025) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grete Wold, Kari Elisabeth Kaski og Kathy Lie om at penger til barna skal gå til barna – vedtas ikke. Voteringstavlene viste at 81 representanter hadde stemt for komiteens innstilling og 19 representanter hadde stemt for forslagene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt. (Voteringsutskrift kl. 15.10.39) Presidenten: Vi tar voteringen på nytt. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslagene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt ble innstillingen vedtatt med 86 mot 16 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.11.31) Presidenten: Sakene nr. 7–9 var interpellasjoner. Votering i sak nr. 10, debattert 18. mars 2025 Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Silje Hjemdal og Erlend Wiborg om samværsrett (Innst. 154 S (2024–2025), jf. Dokument 8:15 S (2024–2025)) Presidenten: Under debatten har Turid Kristensen satt frem et forslag på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen utrede en form for «helseanmerkning» eller lignende løsninger i saker der noen er dømt for alvorlig vold og overgrep mot barn, blant annet med mål om å beskytte barn som ved domsavsigelsen ennå ikke er født.» Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ble med 62 mot 41 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.12.06) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: I Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det i saker om samvær kan sikres at barnevernet, domstolene og sakkyndige alltid innhenter og får tilgang til all relevant informasjon som omhandler vold og overgrep mot barn og unge, om det bør innføres en varslingsplikt for påtalemyndigheten, samt om andre enn foreldre, f.eks. barnevernet, kan gis søksmålskompetanse for å styrke barns rettssikkerhet i spørsmål om barnefordeling og samvær. II Stortinget ber regjeringen sikre at barn og unges rett til beskyttelse mot vold og overgrep styrkes i ny barnelov, samt sørge for en gjennomgang av, og ved behov foreslå nødvendige endringer i annet relevant lovverk, slik at personer dømt for overgrep mot barn normalt ikke skal ha samvær med egne barn. III Stortinget ber regjeringen gjennomføre en undersøkelse av hvordan norske domstoler innhenter, benytter og vurderer opplysninger om vold og andre overgrep i foreldretvistsaker, etter modell av arbeidet i Sverige. Votering: Komiteens innstilling ble enstemmig vedtatt. Videre var innstilt: IV Stortinget ber regjeringen utrede endringer i rettshjelploven som vil gi private parter rett til fri rettshjelp fra og med undersøkelsesfasen i barnevernet i samværssaker og i tvangssaker som går for Barneverns- og helsenemnda. Presidenten: Bak innstillingen står Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre. Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti har varslet støtte til innstillingen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har varslet at de vil stemme imot. Votering: Komiteens innstilling ble vedtatt med 56 mot 44 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.12.38) Votering i sak nr. 11, debattert 18. mars 2025 Innstilling frå familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grunde Almeland, Emma Lind og Abid Raja om å lette hverdagen for enslige forsørgere (Innst. 157 S (2024–2025), jf. Dokument 8:18 S (2024–2025)) Presidenten: Under debatten er det satt frem 14 forslag. Det er forslagene nr. 1 og 2, fra Kathy Lie på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Venstre forslag nr. 3, fra Kathy Lie på vegne av Sosialistisk Venstreparti forslagene nr. 4–13, fra Grunde Almeland på vegne av Venstre forslag nr. 14, fra Sofie Marhaug på vegne av Rødt Det voteres over forslag nr. 14, fra Rødt. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen utrede hvordan man kan utvikle flere avlastningstilbud for aleneforeldre etter modell fra Rødhette og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.» Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Rødt ble med 69 mot 34 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.13.36) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 7, 9 og 12, fra Venstre. Forslag nr. 7 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å heve eller oppheve inntektsgrensen for rett til stønad til barnetilsyn for enslig mor eller far.» Forslag nr. 9 lyder: «Stortinget ber regjeringen om å fjerne egenkapitalkravet i utlånsforskriften for førstegangsetablerere.» Forslag nr. 12 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre strømstøtteordningen og innrette Norgespris slik at det etableres et lavere innslagspunkt i strømpris for støtte til enslige forsørgere enn for flerinntektshusholdninger.» Votering: Forslagene fra Venstre ble med 97 mot 6 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.13.52) Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 4–6, 8, 10, 11 og 13, fra Venstre. Forslag nr. 4 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gjeninnføre et eget skattefradrag for enslige forsørgere.» Forslag nr. 5 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å heve de veiledende satsene for sosialhjelp generelt og for enslige forsørgere spesielt.» Forslag nr. 6 lyder: «Stortinget ber regjeringen etablere en tilskuddsordning for etablering og drift av avlastningstilbud for enslige forsørgere i regi av ideelle aktører, tilsvarende tilbudet Rødhette i Oslo.» Forslag nr. 8 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om utvidet ramme for Husbankens startlånsordning og øremerke økningen til søkere som er enslige forsørgere.» Forslag nr. 10 lyder: «Stortinget ber regjeringen sikre at kommunale garantiordninger eller boligfinansieringsordninger inngår som en del av egenkapitalkravet i utlånsforskriften og ansees som et supplement til boligens verdi ved beregning av maksimal belåningsgrad.» Forslag nr. 11 lyder: «Stortinget ber regjeringen utrede, og eventuelt foreslå, ulike modeller for rabattordninger i statlige kunst- og kulturinstitusjoner for enslige forsørgere og/eller familier med én forsørger.» Forslag nr. 13 lyder: «Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025 fremme forslag om å innføre en egen inntektsgrense for fri rettshjelp for enslige forsørgere som er vesentlig høyere enn den eksisterende grensen for alle enslige.» Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Votering: Forslagene fra Venstre ble med 96 mot 7 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.14.10) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 3, fra Sosialistisk Venstreparti. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen utrede og eventuelt foreslå ulike modeller for rabattordninger i statlige kunst- og kulturinstitusjoner for alle barn.» Rødt har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti ble med 87 mot 15 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.14.27) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: Dokument 8:18 (2024–2025) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grunde Almeland, Emma Lind og Abid Raja om å lette hverdagen for enslige forsørgere – vert ikkje vedteke. Presidenten: Det voteres alternativt mellom innstillingen og forslagene nr. 1 og 2, fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre. Forslag nr. 1 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å øke tilskuddet til reduserte billettpriser på kollektivtransport under ordningen med tilskudd til byområder (byvekstavtaler mv.), slik at kommunale eller fylkeskommunale kollektivselskap kan innføre eller heve aldersgrensen for gratis reiser for barn og utrede mulige rabattordninger for enslige forsørgere.» Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om gratis enkeltbilletter for barn på jernbanestrekninger som ikke inngår i områder med takstsamarbeid.» Rødt og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslagene fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre ble innstillingen vedtatt med 83 mot 20 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.15.02) Votering i sak nr. 12, debattert 18. mars 2025 Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Turid Kristensen, Tage Pettersen, Grunde Almeland, Kjell Ingolf Ropstad, Une Bastholm, Irene Ojala og Hege Bae Nyholt om en forsterket politikk for å forhindre spilleavhengighet (Innst. 152 S (2024–2025), jf. Dokument 8:13 S (2024–2025)) Presidenten: Under debatten har Turid Kristensen satt frem et forslag på vegne av Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å etablere et felles registreringssystem for pengespill for enerettsaktørene og andre relevante aktører for å bedre mulighetene for å forebygge pengespillproblemer og spilleavhengighet på tvers av aktørene. Utredningen må omfatte en vurdering av hvordan personvernet kan sikres ved en eventuell innføring av et felles registreringssystem.» Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti har varslet støtte til forslaget. Votering: Forslaget fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre ble med 58 mot 45 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.15.37) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak: I Stortinget ber regjeringen sørge for en oppdatert og mer informativ oversikt over tilgjengelige behandlingstilbud for spilleavhengighet samt sørge for at denne informasjonen er lett tilgjengelig og gjøres godt kjent. Votering: Komiteens innstilling ble enstemmig vedtatt. Videre var innstilt: II Stortinget ber regjeringen sørge for mer kunnskap om bruk av sosiale medier og andre mer utradisjonelle kanaler for reklame og markedsføring av pengespill, for å kunne vurdere tiltak mot uheldig påvirkning i slike kanaler. III Stortinget ber regjeringen sørge for at kapasiteten innen fjernbehandlingstilbud og andre digitale, spesialiserte lavterskeltilbud for spilleavhengige økes, og at tilbudene gjøres tilgjengelige for alle – uavhengig av hvor de bor. IV Stortinget ber regjeringen legge til rette for kompetanseheving om spilleavhengighet. V Stortinget ber regjeringen innføre et regelverk for, og eventuelt vurdere et forbud mot, lotterimekanismer (lootbokser) i dataspill i Norge, samt vurdere å innføre regulering av, eventuelt forbud mot, bruk av virtuell valuta og skins gambling i dataspill. Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme imot. Votering: Komiteens innstilling ble vedtatt med 86 mot 12 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.16.02) Votering i sak nr. 13, debattert 18. mars 2025 Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Endringar i kulturlova (føremål, armlengd og kommunal planlegging) (Innst. 156 L (2024–2025), jf. Prop. 6 L (2024–2025)) Presidenten: Under debatten er det satt frem tre forslag. Det er forslag nr. 1, fra Silje Hjemdal på vegne av Fremskrittspartiet forslagene nr. 2 og 3, fra Kathy Lie på vegne av Sosialistisk Venstreparti Det voteres over forslagene nr. 2 og 3, fra Sosialistisk Venstreparti. Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om en avgrensning av tidsperioden personer med relevant fagkompetanse kan treffe avgjørelser om tildeling av kulturmidler basert på kunstnerlig eller kulturfaglig skjønn.» Forslag nr. 3 lyder: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at kommunene skal utarbeide en egen kulturplan som viser mål og strategi for kommunal utvikling på kulturfeltet.» Rødt og Miljøpartiet De Grønne har varslet støtte til forslagene. Votering: Forslagene fra Sosialistisk Venstreparti ble med 88 mot 15 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.16.36) Presidenten: Det voteres over forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen foreta følgende endring i Vedtekter for Norsk rikskringkasting AS, slik at § 36 blir lydende: NRK skal legge ut minst 50 pst. i gjennomsnitt for de siste tre årene av det frie programbudsjettet for TV til eksterne produsenter.» Votering: Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 90 mot 12 stemmer ikke vedtatt. (Voteringsutskrift kl. 15.16.50) Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende vedtak til lov om endringar i kulturlova (føremål, armlengd og kommunal planlegging) I I lov 29. juni 2007 nr. 89 om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd skal det gjerast følgjande endringar: § 1 skal lyde: § 1 Føremål Lova skal leggja til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte gjennom å fastleggja offentlege styresmakters ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd i tråd med prinsippet om armlengds avstand, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk. Ny § 2 a skal lyde: § 2 a Avstand til politiske styresmakter Avgjerder som i hovudsak skal baserast på kunstnarleg eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar med relevant fagkompetanse. Politiske styresmakter kan ikkje overprøva eller instruera om innhaldet i slike avgjerder. Dette er ikkje til hinder for overordna styring gjennom økonomiske og juridiske rammer og generelle mål. Første leddet gjeld ikkje a. avgjerder basert på kulturmiljøfagleg skjønn, inkludert avgjerder om tildeling av tilskot til tiltak knytte til kulturmiljø, eller til ivaretaking av tradisjonshandverk når tilskotet har samanheng med slike tiltak b. ved behandling av klage etter forvaltningslova § 28 andre leddet. § 4 nytt andre ledd skal lyde: Fylkeskommunen og kommunen skal ha ei skriftleg oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet og fastsetja overordna mål og strategiar for dette feltet i arbeidet med planar etter plan- og bygningslova kapittel 8 og 11. Måla og strategiane bør vera eigna til å møta dei utfordringane som går fram i den skriftlege oversikta. II Lova gjeld frå den tida Kongen fastset. Kongen kan fastsetja at dei ulike føresegnene skal ta til å gjelde til ulik tid. Presidenten: Det voteres over I § 4 nytt andre ledd. Høyre og Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme imot. Votering: Komiteens innstilling ble vedtatt med 68 mot 34 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.17.15) Presidenten: Det voteres over resten av I samt II. Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme imot. Votering: Komiteens innstilling ble vedtatt med 86 mot 12 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.17.32) Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven i sin helhet. Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme imot. Votering: Lovens overskrift og loven i sin helhet ble vedtatt med 88 mot 12 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 15.17.50) Presidenten: Lovvedtaket vil bli satt opp til andre gangs behandling i et senere møte i Stortinget. Sak nr. 18 [15:18:06] Referat 1. (221) Statsministerens kontor melder at 1. lov om endringer i trossamfunnsloven (aktivitets- og antallskrav) (Lovvedtak 32 (2024–2025)) – er sanksjonert under 14. mars 2025 2. (222) Innberetning fra valgkomiteen om endringer i de faste komiteers sammensetning (Innberetning 6 (2024–2025)) Enst.: Nr. 1 og 2 vedlegges protokollen. 3. (223) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Dag-Inge Ulstein, Olaug Vervik Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad om en uførereform som gir personer med gradert uføretrygd større muligheter på arbeidsmarkedet (Dokument 8:122 S (2024–2025)) Enst.: Sendes arbeids- og sosialkomiteen. 4. (224) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Lars Haltbrekken og Andreas Sjalg Unneland om stans av dumping av gruveavfall i sjø (Dokument 8:125 S (2024–2025)) 5. (225) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Lars Haltbrekken, Ingrid Fiskaa, Kirsti Bergstø, Torgeir Knag Fylkesnes og Andreas Sjalg Unneland om et krafttak for kraft (Dokument 8:126 S (2024–2025)) Enst.: Nr. 4 og 5 sendes energi- og miljøkomiteen. 6. (226) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kathy Lie, Grete Wold, Marian Hussein, Ingrid Fiskaa og Birgit Oline Kjerstad om en helhetlig bibliotekpolitikk og et bibliotekløft for hele landet (Dokument 8:115 S (2024–2025)) 7. (227) Representantforslag fra stortingsrepresentantene fra Dag-Inge Ulstein, Olaug Vervik Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad om en 16-årsgrense for sosiale medier med krav om innlogging med BankID eller tilsvarende løsninger (Dokument 8:121 S (2024–2025)) Enst.: Nr. 6 og 7 sendes familie- og kulturkomiteen. 8. (228) Lov om digital operasjonell motstandsdyktighet i finanssektoren, lov om endringer i hvitvaskingsloven (gjennomføring av forordning (EU) 2023/1113) og samtykke til godkjenning av to beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2022/2554, direktiv (EU) 2022/2556 og forordning (EU) 2023/1113 (Prop. 54 LS (2024–2025)) Enst.: Sendes finanskomiteen, unntatt C, som sendes finanskomiteen, som forelegger sitt utkast til innstilling for utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse før innstilling avgis. 9. (229) Lov om kryptoeiendeler (kryptoeiendelsloven) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 41/2025 av 20. februar 2025 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2023/1114 (Prop. 55 LS (2024–2025)) Enst.: Sendes finanskomiteen, unntatt B, som sendes finanskomiteen, som forelegger sitt utkast til innstilling for utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse før innstilling avgis. 10. (230) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Roy Steffensen og Hans Andreas Limi om å åpne opp for at Statens pensjonsfond utland (SPU) kan investere i våpenprodusenter som produserer komponenter til kjernevåpen (Dokument 8:116 S (2024–2025)) 11. (231) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Roy Steffensen og Hans Andreas Limi om å tillate Den nordiske investeringsbank å finansiere virksomheter som produserer våpen og ammunisjon (Dokument 8:117 S (2024–2025)) Enst.: Nr. 10 og 11 sendes finanskomiteen. 12. (232) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad, Dag-Inge Ulstein og Olaug Vervik Bollestad om å opprette en egen spesialisering i palliativ medisin (Dokument 8:119 S (2024–2025)) 13. (233) Representantforslag frå stortingsrepresentantane Kjersti Toppe og Siv Mossleth om å styrke den akuttmedisinske beredskapen utanfor sjukehus, inkludert legevakt og ambulanse (Dokument 8:127 S (2024–2025)) 14. (234) Representantforslag frå stortingsrepresentantane Kjersti Toppe og Siv Mossleth om å greie ut alternativ til helseføretaksmodellen (Dokument 8:128 S (2024–2025)) Enst.: Nr. 12–14 sendes helse- og omsorgskomiteen. 15. (235) Endringar i naturskadeforsikringslova m.m. (ansvarsgrense og tilsyn med Norsk naturskadepool) (Prop. 53 L (2024–2025)) 16. (236) Årsrapport for 2024 fra Stortingets utvalg for rettferdsvederlag (Dokument 14 (2024–2025)) 17. (237) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mari Holm Lønseth, Mahmoud Farahmand, Aleksander Stokkebø og Ingunn Foss om å forsterke arbeidet mot økonomisk kriminalitet (Dokument 8:129 S (2024–2025)) 18. (238) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mari Holm Lønseth, Ingunn Foss og Sandra Bruflot om å styrke ofrenes stilling og øke bruken av omvendt voldsalarm (Dokument 8:130 S (2024–2025)) Enst.: Nr. 15–18 sendes justiskomiteen. 19. (239) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trond Helleland og Mudassar Kapur om økt åpenhet rundt bidrag i form av direkte kandidatstøtte og i form av naturalytelser (Dokument 8:118 L (2024–2025)) Enst.: Sendes kommunal- og forvaltningskomiteen. 20. (240) Riksrevisjonens undersøkelse av kapasiteten i strømnettet (Dokument 3:7 (2024–2025)) Enst.: Sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen. 21. (241) Noregs fiskeriavtalar for 2025 og fisket etter avtalane i 2023 og 2024 (Meld. St. 12 (2024–2025)) Enst.: Sendes næringskomiteen. 22. (242) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Frank Edvard Sve, Morten Stordalen, Helge André Njåstad, Silje Hjemdal, Roy Steffensen, Dagfinn Henrik Olsen og Bengt Rune Strifeldt om statlig overtakelse av fylkeskommunale ferjesamband (Dokument 8:120 S (2024–2025)) 23. (243) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mona Fagerås og Lars Haltbrekken om å styrke togberedskapen i Norge (Dokument 8:123 S (2024–2025)) Enst.: Nr. 22 og 23 sendes transport- og kommunikasjonskomiteen. 24. (244) Fagfolk for en ny tid - med høyere yrkesfaglig utdanning (Meld. St. 11 (2024–2025)) Enst.: Sendes utdannings- og forskningskomiteen. 25. (245) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Hans Andreas Limi og Morten Wold om styrking av norsk forsvarsindustri (Dokument 8:124 S (2024–2025)) Enst.: Sendes utenriks- og forsvarskomiteen. Sak nr. 15 fortsatte [15:19:37] Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mudassar Kapur, Sandra Bruflot, Anne Kristine Linnestad og Charlotte Spurkeland om en gjennomgang av kommunesektorens oppgaver og tilskudd (Innst. 163 S (2024–2025), jf. Dokument 8:38 S (2024–2025)) Presidenten [15:19:37]: Neste taler er Alfred Jens Bjørlo, fra Venstre. Alfred Jens Bjørlo (V) [15:20:01]: Venstre sit ikkje i kommunal- og forvaltningskomiteen, men vi kjem til å støtte tilrådinga i denne saka. Det er ikkje fordi vi trur at det grunnleggjande sett kjem til å føre til ein revolusjon og ei løysing av den reelle krisa som no er rundt om i heile Kommune-Noreg, men fordi det, i påvente av at vi tek den grundige, heilt nødvendige og overordna debatten om korleis vi skal rigge Kommune-Noreg for framtida – ein debatt veldig få parti i denne salen ser ut til å vere villige til å ta – i alle fall ikkje kan skade at vi tar endå ein runde med gjennomgang av kommunesektorens oppgåver, ein gjennomgang av korleis vi kan gjere ting betre enn i dag innanfor nøyaktig den same strukturen som i dag, og ein gjennomgang av korleis vi kan få endå fleire pilotforsøk med nye måtar å løyse oppgåver på etter forsøks- og frikommuneprinsippet. Det er i alle fall betre å prøve litt til enn ikkje å prøve noko i det heile tatt. Likevel: Om det vi kjem til å vedta i denne saka, monnar for å få ein kommunesektor som er sterk nok, robust nok, og som har musklar nok til å gjere det som er nødvendig for å løyse oppgåvene i framtida, vil eg setje store spørsmålsteikn ved. I store delar av Noreg, ikkje minst i dei delane av Noreg der utfordringane med å få tak i kompetanse og få løyst oppgåvene er størst – f.eks. i Nord-Noreg og i Innlandet – har vi grunnleggjande sett nøyaktig den same kommunestrukturen vi har hatt i 60 år, og tida har gått frå han. Vi har no bak oss fire år med ei regjering som faktisk har klart å svekkje finansieringsgrunnlaget og handlekrafta til dei nye og større kommunane vi har fått i andre delar av landet, som følgje av det som i alle fall var ei halvvegs kommunereform, som den førre regjeringa utførte. Gjennom det skapte ein faktisk større og sterkare kommunar ein del stader i landet, rigga i tråd med dagens bu- og arbeidsmarknadsregionar og klare for å løyse oppgåvene. Dei har denne regjeringa vald å underminere finansieringa av. Dette er å pirke i fasaden – vi legg endå eit strøk med maling over fasaden. No må vi snart begynne å gjere noko med grunnmuren for å gjere han robust nok for framtida, for å sikre eit reelt kommunalt sjølvstyre i framtida. Statsråd Kjersti Stenseng [15:23:18]: Det er ingen tvil om at situasjonen i Kommune-Norge er krevende, både når det gjelder økonomi, og når det gjelder tilgang på arbeidskraft. Kommunesektoren må gjennom store omstillinger i årene som kommer, og det må staten legge til rette for. Jeg er derfor glad for dette representantforslaget, for det setter saken på dagsordenen. Jeg er også veldig glad for den enigheten vi opplever i salen her, om både utfordringsbildet og behovet for omstilling. Jeg skal gjøre mitt for at dette blir mer enn bare en gjennomgang og en utredning. Å lytte til kommunene er viktig for den jobben vi skal i gang med. Rett før jeg kom til Stortinget i dag, var jeg i møte med KS og fikk presentert hva deres medlemmer mener om styringstrykket fra staten. Jeg fikk også diskutert viktige problemstillinger med KS-lederen. Som følge av Stortingets behandling av kommuneproposisjonen for 2023 inviterte daværende kommunal- og distriktsminister, på vegne av regjeringen, kommuner og fylkeskommuner til å søke om forsøk. Vi mottok en rekke søknader som Kommunal- og distriktsdepartementet vurderte, i samarbeid med de berørte departementer, og tolv søknader ble valgt ut til å gå videre i forsøksordningen, med sikte på å etablere konkrete forsøk. Nå er fire av dem godkjent. Det gjelder forsøk med unntak fra opplæringsloven. For de resterende pågår det nå et arbeid lokalt med å konkretisere forsøkene fram mot endelig søknad, i dialog med departementene. Vi skal evaluere vårt arbeid med forsøksordningen, og jeg vil understreke at forsøksregelverket gjelder uavhengig av denne ordningen. Kommuner og fylkeskommuner kan når som helst søke om forsøk dersom de har konkrete ideer. Når det gjelder forslaget til vedtak i denne saken, vil jeg selvfølgelig komme tilbake til oppfølgingen av det som eventuelt blir vedtatt i denne sal, men jeg tar uansett sikte på å orientere Stortinget i kommuneproposisjonen i mai om status for Kommune-Norge og om regjeringens arbeid for at kommunesektoren skal kunne omstille seg, få større handlefrihet og kunne levere gode tjenester også i framtiden. Jeg ser fram til å sette i gang med det arbeidet og håper på godt samarbeid med våre gode stortingsrepresentanter. Presidenten [15:25:51]: Det blir replikkordskifte. Mudassar Kapur (H) [15:26:07]: Jeg noterer meg at statsråden kommer til å sette i gang et bredt og godt arbeid på dette og ikke minst vil holde Stortinget involvert på egnet måte, som vi også har bedt om i forslaget. Jeg må allikevel spørre statsråden om noe, ikke fordi jeg lurer på det, men jeg vil ikke at det skal være et etterlatt inntrykk – som representanten fra SV prøvde å skape gjennom en form for mistenkeliggjøring av hele forslaget – av at dette er en snikinnføring av et prosjekt som medfører at innbyggerne kommer til å få svekkede tjenester og rett og slett kommer dårligere ut av dette. Det er statsråden som tar med seg bestillingen fra Stortinget, og så langt har jeg ikke hørt statsråden, fra Stortingets talerstol, advare mot dette forslaget. Jeg vil bare be statsråden forsikre Stortinget om at dette forslaget først og fremst handler om en bred gjennomgang, og at forslaget behandles slik det er lagt fram, og ikke langs den mistenkeliggjøringsaksen som ble dratt opp av SV. Statsråd Kjersti Stenseng [15:27:10]: Jeg er enig i det som tverrpolitisk har blitt sagt i denne salen om at det er behov for å lette på statens styringstrykk overfor kommunene. Målet vårt er på ingen måte at vi skal gi innbyggerne våre dårligere tjenester – tvert imot. Vi må sette våre kommuner i stand til å utføre tjenester og bruke sine fagfolk og sine ressurser på en best mulig måte. Det er viktig at vi alle kommuniserer det til landets innbyggere. Målet er at våre innbyggere skal få likeverdige og gode tjenester også i framtiden. Roy Steffensen hadde her overtatt presidentplassen. Mudassar Kapur (H) [15:27:52]: Det neste spørsmålet dreier seg om tempoet i dette arbeidet. Det er ikke noen tvil om at KS, som også har vært på initiativsiden i denne saken, har gjort et godt stykke arbeid. De har gjort mange utredninger, og de har hatt en form for debatthefter ute i Kommune-Norge, og jeg vet at veldig mange av både Høyres ordførere og andre partiers ordførere har deltatt, ofte tverrpolitisk også, slik jeg oppfatter det. Samtidig har veldig mange partier her i Stortinget vært opptatt av at det må være tempo, og at dette ikke blir enda et opplegg som bare varer og varer, selv om vi mener at det er viktig med en bred og grundig gjennomgang. I tillegg til at det blir en løypemelding i forbindelse med kommuneproposisjonen – det synes jeg er positivt – kan statsråden si litt om hvordan man tenker å gjøre denne gjennomgangen, og tempoet for arbeidet? Statsråd Kjersti Stenseng [15:28:48]: Jeg skal komme tilbake til Stortinget og redegjøre for det på egnet måte, men mitt mål er at vi gjør begge deler. Vi skal nå sette i gang et arbeid som nødvendigvis må ta litt tid. Som det også ble sagt fra talerstolen her, trenger vi faglige vurderinger og utredninger på enkelte større områder, men jeg tror også at det er en del lavthengende frukter. Man kan f.eks. se på hvordan man i dag utfører tilsyn, man kan se på innsigelsesinstituttet – det er flere ting kommunene kanskje opplever som unødvendige krav og unødvendig rapportering. Noe tror jeg altså kan tas på kort sikt og noe på lang sikt. KS informerte meg i dag om tilbakemeldingene i debattheftet, og jeg skal sette meg grundig inn i det. Uansett tror jeg vi må gjøre begge deler, både ta de lavthengende fruktene og gjøre et litt større arbeid. Mudassar Kapur (H) [15:29:36]: En annen ting som har vært oppe i kjølvannet av denne saken, særlig når vi har vært ute og besøkt – statsråden var også innom det – er at i tillegg til styringstrykket kommer jo alt dette med innsigelser og tilsyn. Det tar mye ressurser, og bedre koordinering fra staten er i seg selv også et viktig poeng. En annen grunn til at vi i Høyre – og også flere partier på Stortinget – har vært opptatt av at man ikke skulle hoppe rett på noen kvikkfiks, selv om det må være tempo i arbeidet, er at det i tillegg til Kommune-Norge er en del andre interessegrupper som også er like viktige å høre i denne sammenheng. Det ene er selvfølgelig lokalpolitikerne i seg selv, men det handler også om næringsliv, og det handler om brukergrupper og om andre som har diverse typer rettigheter i sitt arbeid. Hvordan vil statsråden sørge for at man favner bredt nok når man gjør denne gjennomgangen, slik at man nettopp kan ivareta interessene til alle berørte? Statsråd Kjersti Stenseng [15:30:33]: Jeg skal ikke forskuttere helt hva slags innretning og form dette arbeidet vil få, for dette fordrer også et veldig godt samarbeid i regjeringen. Det er mange fagstatsråder som sitter på viktige områder her med tanke på kommunene, både på kunnskap, på helse og på andre områder. Det jeg er opptatt av, er at både brukerorganisasjonene, våre lokalpolitikere selv, KS og både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden skal involveres i det arbeidet, så mitt mål er også at vi legger opp til et arbeid der en nettopp får gode og inkluderende prosesser. Presidenten: Replikkordskiftet er da omme. De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter. Sverre Myrli (A) [15:31:24]: Det virker vel som at debatten også snart er omme. Det kanskje mest spesielle innlegget var fra representanten Alfred Bjørlo. Jeg merket meg at han beskrev arbeidet til den forrige regjeringen, som Venstre selv deler av tiden var med i, og ellers støttet, og kalte det som ble gjennomført i forrige periode, en «halvvegs kommunereform». Jeg er også litt usikker på om det Bjørlo tok opp i innlegget sitt, var veldig relevant for diskusjonen i dag, for uansett hvor mange kommuner vi skal ha, må det jo være et samspill mellom staten og kommunene – og uansett hvor mange kommuner vi har, vil det være et spenningsforhold mellom hvor mye staten skal detaljstyre kommunene, og hvor stort handlingsrom kommunene skal ha selv. Generalistkommuneutvalget pekte på mange av de utfordringene norske kommuner står overfor, eller som hele kommunesektoren står overfor. Vi har hatt utvalg og kommisjoner som har sett på personellsituasjonen i helsesektoren, og vi ser at vi i samfunnet har noen utfordringer i årene som kommer. Vi kommer til å måtte bruke mer penger på kommunene våre, mye mer penger, men hvor mye mer? Hvor mye mer tillater det økonomiske handlingsrommet i årene som kommer, å satse på kommuner og annen tjenesteproduksjon, i en tid hvor vi f.eks. skal bruke mye mer penger – veldig mye mer penger – på Forsvaret? Og har vi, som også andre har tatt opp i debatten, nok folk i årene som kommer, til å løse de utfordringene vi ønsker å løse? Får kommunene tak i riktig kompetanse? Dette er store, kompliserte utfordringer, og derfor må dette arbeidet gjøres veldig grundig, som jeg også sa i det første innlegget mitt. Velferdstjenestene er bygd ut, som jeg sa i det første innlegget mitt, og det har altså medført – i hvert fall føles det slik – stor grad av detaljstyring fra staten overfor kommunene. Vi har gitt innbyggerne våre flere rettigheter – og det er ikke snakk om å ta fra innbyggerne våre rettigheter, det ville jo være helt feil – men titusenkronersspørsmålet er: Hvordan skal vi kombinere det å gi folk rettigheter til bedre tjenestetilbud, det stadig å bygge ut tjenestetilbudet, med at det er ønskelig at kommunene får et større handlingsrom til selv å kunne bestemme hvordan de tjenestene, hvordan de rettighetene innbyggerne har, skal løses? Det er det store spørsmålet. Mudassar Kapur (H) [15:34:44]: Jeg har ikke lyst til helt å slippe representanten fra SV, for med den tiden vi lever i nå, særlig når vi har debatter i Stortinget, er det viktig å gjengi ting korrekt. Det å mistenkeliggjøre andre partier og andre representanter når man fra Stortingets talerstol åpenbart har bekreftet at det man prøver å tegne et bilde av, ikke stemmer – det holder ikke. Jeg skjønner at det er valgkampår, men i enkelte saker går det en grense. I forslaget står det svart på hvitt at «Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid med å gjennomgå kommunesektorens oppgaver, med sikte på at kommunene kan løse oppgaver mer effektivt, tiltrekke seg nødvendig kompetanse og øke det lokale handlingsrommet, slik at kommuner og fylkeskommuner får økt frihet til å prioritere» – nå må representanten fra SV høre etter – «og sikre innbyggernes rettigheter og tjenester av høy kvalitet». Jeg gjentar: «sikre innbyggernes rettigheter og tjenester av høy kvalitet». Da kan man ikke stå her og mistenkeliggjøre på den måten. Det er helt greit at SV er uenig med Høyre på et generelt grunnlag – helt i orden – i både skattepolitikken og det som måtte være, men i denne saken må man forholde seg til det forslaget som ligger på bordet. Man får enten komme med noen faglige argumenter for hvorfor man mener man ikke skal gjøre denne gjennomgangen, eller komme opp her og trekke sine tidligere utsagn, hvor man snakker usant om forslagets substansielle innhold. Det var derfor jeg brukte noen minutter på å utfordre statsråden til nettopp å bekrefte hva vi har blitt enige om. Det samme gjelder de andre partiene. Jeg mener det ikke er dekning for å si den typen ting som representanten fra SV tok opp fra talerstolen. Dette er, som jeg sa, kanskje ikke verdens største sak der ute blant innbyggerne, men i deres liv spiller dette en rolle, og det da å skape et inntrykk av noe som er det motsatte av det vi faktisk har etterstrebet i denne sakens behandling, hører ingen steder hjemme og i hvert fall ikke fra Stortingets talerstol. Jeg beklager at jeg må være så sterk i ordlyden i dag, men vi må ha en annen standard på debatten i Norge enn den vi ser i utlandet, og som SV velger å importere i forbindelse med denne saken. Alfred Jens Bjørlo (V) [15:37:16]: Her går det no føre seg fleire debattar parallelt. Mine kommentarar går til representanten Myrli, som eg synest heldt eit innlegg som beskreiv godt og presist dei store utfordringane kommunesektoren står overfor, ikkje minst det at hovudutfordringa for Kommune-Noreg på veldig mange område kjem til å vere kompetanse og personell, og at det kjem til å bli nødvendig å prioritere strammare i åra framover – sjølv om representanten Myrli og eg også er heilt einige om at kommunesektoren må tilførast fleire midlar i åra framover, rett og slett fordi oppgåvene veks, ikkje minst på helse- og omsorgsområdet. Det gjer at vi vil ha eit behov for auka ressursbruk. Eg trur likevel vi alle erkjenner at det mange plassar i landet er ein relativt stor fare for at det blir krevjande å få til ein like stor ressursvekst i statlege løyvingar som det opplevde og til dels reelle behovet tilseier, dersom tenestene og oppgåvene skal løysast på same måte som i dag, med ein demografi i rask endring og ekstremt krevjande oppgåver for mange kommunepolitikarar med å gjere strukturendringar på andre område. Dei debattane ser vi no over heile Noreg, knytte til behovet på eit overordna plan for å flytte ressursar frå færre barn og unge over til fleire eldre, der ein treng ressursane. Det er krevjande jobbar å stå i for mange store og små kommunar over heile Kommune-Noreg. Det må vi snakke ærleg om. Det må vi vere tydelege på. Vi kjem ikkje til å kunne løyse det på ein annan måte enn at vi alle må vere med og sørgje for at det er mogleg å gjere prioriteringar for å kunne løyse oppgåvene vidare framover. Ein del av jobben for å rigge Kommune-Noreg for å kunne ta dei framtidige utfordringane, anten vi snakkar om helse- og omsorgsoppgåver eller aukande utfordringar på beredskap, på klima og på kompetanse til å drive samfunnsstyring, krev også at vi tør å snakke om struktur og det å få ein heilskapleg struktur på Kommune-Noreg som gjer at vi kan få flest mogleg oppgåver ned på eit lokalt plan, og at det ikkje er avgrensa av den veldig skeivbalanserte kommunestrukturen vi no har i Noreg mellom ulike delar av landet. Ja, representanten Myrli har rett. Etter Venstres syn er vi komne eit stykke på veg med kommunereform. Vi er ikkje i mål, og det må vi tore å snakke om. Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:40:26]: Eg tenkjer at alle parti eigentleg har ein god intensjon med det ein prøver å oppnå. Når SV ikkje støttar dette forslaget, er det litt ut frå at vi no nettopp har fått kommunane si rekneskapsundersøking, og 58 pst. av kommunane har netto negativt resultat. Samtidig er det slik at det som er innanfor sjølvkostområdet, går til sjølvkost, og det ein står igjen med av kommunale tenester når ein tek ut sjølvkost, er barnehage, skule, SFO, eldreomsorg og tenester til sårbare grupper, såkalla særleg ressurskrevjande tenester. Når eg koplar saman den debatten som har vore rundt skattepolitikk dei siste dagane, tenkjer eg at det sårbare grupper treng når det gjeld rettar til tenester, ønskjer ikkje eg å endre på no. Eg trur at det som kan kome av ein slik gjennomgang, er at ein må begynne å fire på ting og eigentleg svekkje tenestetilbodet til dei aller svakaste, for i ei kommunalpolitisk verkelegheit er det ikkje den funksjonshemma ungen som treng ein BPA-assistent, som i utgangspunktet har størst makt til å sikre at ein får gode tenester. Eg får håpe at den gjennomgangen som tydelegvis blir gjort no, ikkje endar med å svekkje rettane til desse menneska. Dette er ikkje noka mistenkjeleggjering eller uthenging eller noko som helst. Det er rett og slett ein samanheng mellom budsjetta og det at kommunane står i situasjonar med store kutt. Eg har nettopp vore i ein kommune som blei samanslått og så blei oppdelt igjen. Eg trur ikkje at det automatisk blir eit mykje betre tenestetilbod om ein lagar veldig store kommunar. Det blir ofte meir byråkrati, fleire ledd og mykje tyngre prosessar rundt å skulle gjere strukturendringar. Eg trur at små og mellomstore kommunar kan vere like effektive. Det er viktig for å ha eit godt lokaldemokrati i heile landet at ein har ei god finansiering av kommunar, og det var mitt hovudpoeng. Heidi Greni (Sp) [15:43:32]: Jeg satt i kommunalkomiteen fra 2013 og utover. Da var det kommunereform som var det helt store, og det var liksom ikke spørsmål om hva spørsmålet var. Svaret var kommunereform – hva var spørsmålet? Nå er Bjørlo på akkurat det samme sporet. Vi skal løse den strukturelle utfordringen med at vi blir flere eldre i Norge og trenger flere som jobber i de yrkene, med å slå sammen kommunene. Jeg vet ikke: Blir det færre eldre hvis vi slår sammen kommuner? Blir det flere sykepleiere og lærere hvis vi slår sammen kommuner? Nei, det kommunesammenslåingene viste oss, var at kompetanseutfordringene ble mye større etter kommunesammenslåing. Det ble større avstand til tjenesten. Jobber man på et sykehjem i en liten kommune, har man en stedlig ledelse. Jobber man på det samme sykehjemmet som har blitt sentralisert inn i en større kommune, har man ikke stedlig ledelse i det hele tatt, og det blir en lite attraktiv arbeidsplass. Hvis det ikke blir det, er utfordringen at det blir sammenslått til en stor enhet med lengre avstand for brukerne, og det blir vanskelig å opprettholde bosettingen i hele kommunen. Er det noe de siste par årene har vist oss, er det vel viktigheten av at vi av beredskapshensyn har bosetting i hele landet. Vi ser allerede nå, få år etter kommunereformen, at i de kommunene der kommunehuset ble nedlagt, der arbeidsplassene ble sentralisert, er det en enorm sentralisering innad i kommunen. Skolene er nedlagt, barnehagene er sentralisert, sykehjemmet har blitt sentralisert, og det er ikke lettere for kommunene å få nok kompetanse og rett kompetanse. Det er en større utfordring for Kommune-Norge nå enn det var før kommunereformen. Altså er kommunesammenslåing i alle fall ikke svaret på disse utfordringene. Vi må ta disse problemene på alvor. Da vi hadde et felles møte med alle partier her på huset, oppfattet jeg at vi var enige om utfordringen, og at vi skulle prøve å finne et felles kompromiss for hvordan vi skulle løse den. Starter vi med en stor diskusjon om tvangssammenslåing av kommuner, kommer vi i hvert fall ikke i mål. Jeg er selvsagt enig med dem som sier at vi må styrke kommuneøkonomien. Det må vi fortsette med. Samtidig er det dessverre slik at om kommunene hadde fått alle de pengene de ba om, hadde det ikke løst utfordringene, for det er for få folk til å fylle disse jobbene – ikke bare i Norge, men også i Norden. For noen år siden hadde vi store utfordringer når det gjaldt sykepleiere. Da kunne vi få dem fra Finland. Nå er den utfordringen like stor i hele Norden. Presidenten [15:46:31]: Representanten Alfred Jens Bjørlo har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt. Alfred Jens Bjørlo (V) [15:46:40]: Det er i politikken alltid lettare å snakke om kva ein er imot, enn kva ein er for. Senterpartiet hadde ein fantastisk hyggjeleg valkamp for tre og eit halvt år sidan, for då kunne dei gå rundt og love veljarane at blei det eit raud-grønt fleirtal med Senterpartiet, skulle vi slutte med desse reformgreiene. Då var det slutt. Det skulle vi ikkje gjere noko med. Då skulle det bli fint, då. Ja, det valløftet heldt dei. Det har vore total reformpause. Det har til og med vore reverseringar. Ein har fått tilbake gamle fylkeskommunar, til og med ein gamal kommune. Er Kommune-Noreg lykkeleg? Blomstrar det utover i alt det vi no ikkje snakkar om av reform? Eg høyrer iallfall ikkje det. Det eg høyrer, er at etter tre og eit halvt år med Senterpartiet i regjering, då ingen hadde lov til å snakke om reform, er krisa rundt om i Kommune-Noreg verre enn nokosinne. Det er det i dei små, gamle kommunane som ikkje blei rørte, og i dei nye kommunane har Senterpartiet sørgt for å ta ned kommuneøkonomien slik at dei har mindre pengar enn dei skulle hatt. Presidenten [15:47:46]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15. Sak nr. 16 [15:47:53] Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i utlendingsloven (tilpasninger som følge av nye SIS-forordninger mv.) (Innst. 162 L (2024–2025), jf. Prop. 32 L (2024–2025)) Presidenten [15:48:08]: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen. Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter. Himanshu Gulati (FrP) [15:48:35]: På vegne av sakens ordfører, representanten Erling Wiborg, vil jeg gjerne si noen innledende ord om behandlingen av saken, da han dessverre ikke kunne være til stede i salen i dag. Denne saken, som har blitt lagt fram av regjeringen, er en lovproposisjon om tilpasninger i utlendingsloven for å legge til rette for at utlendinger med ulovlig opphold effektivt forlater Norge og resten av Schengen- og EU-området, samt om nødvendig hindres i å reise tilbake igjen, i etterkant av nye EU-forordninger om Schengens informasjonssystem, SIS. Jeg vil i fortsettelsen uttrykke Fremskrittspartiets syn i saken. Fremskrittspartiet støtter intensjonen bak tilpasningene som regjeringen mener skal bidra til å legge til rette for at utlendinger med ulovlig opphold effektivt forlater Norge og resten av Schengen- og EU-området, samt om nødvendig hindres i å reise tilbake. I proposisjonen blir det vist til høringssvar fra Oslo politidistrikt, Politiets utlendingsenhet og Politidirektoratet, som viste bekymringer rundt konsultasjon. For Fremskrittspartiet var det viktig å ta disse bekymringene på alvor, og derfor sendte Fremskrittspartiet i forbindelse med komitébehandlingen tre spørsmål til Justis- og beredskapsdepartementet som viste til disse bekymringene. For Fremskrittspartiet går bekymringen ut på endringen til forutgående konsultasjon, at dette vil kunne føre til forsinkelser i utvisningssaker hvor det må gjøres slik konsultasjon, og at dette vil føre til at det blir gjennomført færre og mindre effektive returer enn før. Dette er noe vi er bekymret for. I tillegg er vi bekymret for at dette vil kunne føre til flere forsvinninger enn tidligere, fordi politiet vil ha mindre kontroll på om utlendinger uten lovlig opphold forlater Norge i tråd med pålegg om tilbakevending. Svarene vi fikk fra statsråden rundt disse bekymringene, gjorde ikke at vi ble mer beroliget. Vi mener at tidligere praksis fungerte bra og bidro til en mer effektiv saksflyt enn det de nye reglene kanskje legger opp til. Vi er bekymret for at den nye saksflyten, med først et pålegg om å begi seg til den andre medlemsstatens territorium og en eventuell påfølgende forutgående konsultasjon i utvisningssakene, vil gi en langt mindre effektiv saksflyt sammenlignet med tidligere. Derfor kommer ikke Fremskrittspartiet til å støtte lovproposisjonen. Vi mener at vi må ha et system som bidrar til at flest mulig uten lovlig opphold forlater landet på en effektiv og rask måte. Kathrine Kleveland (Sp) [15:51:14]: De endringene vi kommer med i denne proposisjonen, er viktige for å sørge for rask uttransportering av utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge. Det handler om å gi utlendingsmyndighetene og politiet de verktøyene de trenger for å sørge for at utlendinger som befinner seg ulovlig i Norge, forlater landet og resten av Schengen- og EU-området, samt ved behov hindres i å komme tilbake. I lovproposisjonen beskrives det nasjonale handlingsrommet, og det legges opp til å benytte dette fullt ut. Tidligere justisminister Emilie Mehl la fram denne proposisjonen rett før jul. Da sa justisministeren: «Tilbakemeldinger fra politiet til meg har gått ut på at man har vært usikre på hvilke verktøy man har for å sikre at utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge forlater landet.» Lovforslaget vil skape klarhet i regelverket så politiet fortsatt kan sørge for effektive uttransporteringer av personer som ikke skal oppholde seg i landet. SIS-forordningen er viktig for arbeidet mot organisert kriminalitet som foregår over landegrenser. Senterpartiet er opptatt av at vi har kontroll på våre grenser, og at uttransportering av dem uten opphold skjer raskt og effektivt både i Norge og gjennom Schengen-samarbeidet. Statsråd Astri Aas-Hansen [15:53:09]: SIS-forordningen, som ble vedtatt av Stortinget i 2022, forplikter medlemsstatene til bl.a. å registrere meldinger om tredjelandsborgere som plikter å forlate Schengen-området, og meldinger om at det skal nektes framtidig innreise og opphold. Forordningene må ses i sammenheng med EUs returdirektiv, som Norge sluttet seg til som en del av Schengen-regelverket i 2010. Det fastsetter felles regler om retur av tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på en Schengen-stats territorium. Formålet med disse regelsettene er å hindre at tredjelandsborgere oppholder seg ulovlig på noen av medlemsstatenes område, og å samordne prosessene med retur ut av Schengen og EU. Slik samordning er viktig fordi det i utgangspunktet ikke er kontroller på de indre Schengen-grensene, og den enkelte stat blir derfor sterkt påvirket av det som gjøres i de øvrige statene. Når Norge har sluttet seg til de ulike regelsystemene, er det ut fra den tanke at et samordnet regelverk tjener Norges og de andre enkeltstatenes interesser godt. Samtidig er det ikke til å unngå at et samarbeid som legger plikter på statene for å oppnå en samordnet praksis, i enkelte situasjoner vil kunne være uhensiktsmessig for den enkelte stat. I den framlagte lovproposisjonen har departementet forsøkt å svare på de de utfordringene som er tatt opp av bl.a. politiet i høringen, og vi har hatt dialog med politiet og UDI om mest mulig hensiktsmessige løsninger. Departementets mål er en saksflyt som er så effektiv som mulig innenfor rammene av det Schengen-regelverket et enstemmig storting tidligere har sluttet seg til ved behandlingen av nye SIS-forordninger. Jeg vil avslutte med å understreke at det er lagt stor vekt på å foreslå justeringer i utlendingsloven som gjør saksflyten mest mulig effektiv innenfor rammene av Schengen-reglementet i lovproposisjonen. Jeg har tro på at de justeringene som foreslås, vil avhjelpe de utfordringene utlendingsmyndighetene og politiet har pekt på. Dersom vi ser behov og mulighet for endringer i den nasjonale reguleringen, vil vi også komme tilbake til dette. Presidenten [15:55:42]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16. Sak nr. 17 [15:55:59] Interpellasjon fra representanten Alfred Jens Bjørlo til digitaliserings- og forvaltningsministeren: «Direktøren i Digitaliseringsdirektoratet skriv i Dagens Næringsliv den 12. februar: «Jeg er byråkrat med ansvar for å samordne digitaliseringen i offentlig sektor, og jeg ser på nært hold hvordan utdaterte systemer og manglende incentiver for helhetlig utvikling preger offentlige etater. Jeg ser også at staten kan få mer ut av investeringene i teknologi, men at vi i for liten grad tar ut gevinstene.» Han peikar vidare på at i privat sektor er styringa ofte meir målretta og har tøffare krav, slik at ein klarer å ta ut gevinstar av teknologi og digitalisering i eit langt større omfang. Er statsråden enig i at det er mogleg å ta ut langt større effektiviseringsgevinstar enn i dag frå digitalisering og innfasing av ny teknologi i offentleg sektor ved å styre, prioritere og samarbeide meir på tvers og stille tøffare krav til gevinstrealisering?» Alfred Jens Bjørlo (V) [15:57:07]: Bakgrunnen for at eg har reist denne interpellasjonen, er heilt korrekt ein kronikk som ein av våre mange dyktige byråkratar i dette landet, sjefen i Digitaliseringsdirektoratet, Frode Danielsen, skreiv i Dagens Næringsliv i februar, under overskrifta «Vi kan effektivisere offentlig sektor – men det krever modige ledere». Noreg har verdas største offentlege sektor målt mot storleiken og økonomien vår, og det har vi hatt råd til i ei tid med oljeinntekter og god tilgang på arbeidskraft, men vi står no framfor eit vegskilje. Vi står framfor fallande oljeinntekter, ei aldrande befolkning og ein meir pressa arbeidsmarknad. Vi veit også at vi treng å frigjere ressursar, i form av både pengar og folk, til det vi faktisk treng meir av. Det handlar om helse og omsorg, det handlar om forsvar og beredskap, og det handlar om forsking og utdanning og nye bedrifter i eit nytt næringsliv. Det er ei krevjande oppgåve, men ei av dei mest opplagde løysingane, noko vi i prinsippet alle er einige om at vi må gjere for å få dette til, er å ta i bruk potensialet som ligg i digitalisering og teknologi, det truleg kraftigaste effektiviseringsverktøyet vi har. Då er vi tilbake til det Frode Danielsen skriv i sin kronikk, og eg siterer: «Jeg ser også at staten kan få mer ut av investeringene i teknologi, men at vi i for liten grad tar ut gevinstene.» Det handlar bl.a. om at vi digitaliserer, men at vi digitaliserer stykkevis og delt. Altfor ofte er det slik at kvar etat byggjer sitt byggverk, og dermed blir dei store gevinstane borte. Det er òg noko med kulturen i privat sektor, som i finansbransjen, for å ta eitt eksempel. Der blir teknologien brukt til å effektivisere drastisk. I staten, derimot, held vi veldig mykje på gamle system og gamle vanar, den gamle organiseringa av korleis vi riggar systema. Dette er ei tapt moglegheit vi ikkje kan halde på med lenger, med dei utfordringane som står føre oss. Vi kan ikkje ha ein offentleg sektor som berre samlar på pilotprosjekt. Vi må ha ein sektor som frigjer arbeidskraft og driv fram verdiskaping. Det handlar ikkje berre om effektivitet i staten, det handlar om heile samfunnsøkonomien. Norske bedrifter brukar 20 mrd. kr i året på å handtere byråkrati – pengar som kunne vore brukt til innovasjon og vekst. Det handlar òg noko om arbeidsdelinga mellom offentleg sektor og næringslivet. Kva skal det offentlege gjere sjølv av digitalisering og effektivisering, og kva skal vi la næringslivet levere? Sjefen i Digitaliseringsdirektoratet spør rett ut i sin kronikk: Tør vi å erstatte tusenvis av hovud i det offentlege med teknologi? Eg meiner svaret er ja, viss vi gjer det rett. Det er sjølvsagt ikkje det same kva hovud det er. På ein del område treng vi fleire hovud, ikkje minst til å stå ute i tenestene. Dette bør vere mogleg å få til, men det krev vilje og leiing. Difor har eg reist denne interpellasjonen, for å utfordre statsråden på nokre konkrete poeng: Vil statsråden innføre meir forpliktande krav til gevinstrealisering i digitale prosjekt og faktisk følgje dei opp? Korleis kan vi sørgje for at dei gode løysingane blir rulla ut, og ikkje berre piloterte? Korleis kan vi leggje betre til rette for at offentleg sektor samarbeider meir med privat næringsliv, i staden for veldig ofte å ha som mål å byggje alt sjølv, byggje systema sjølve? Korleis kan vi få på plass måltal for innovasjon og insentiv for at gevinstar faktisk blir tekne ut? Vi må gå frå prat til handling. Vi har dei same måla, eg trur vi ser det same målbildet alle saman, men vi er nøydde til å få fart på dette arbeidet, med dei store utfordringane som no står føre oss, og eg ser fram til å høyre statsråden sine tankar om dette. Statsråd Karianne O. Tung [16:02:08]: Jeg har først lyst til å takke representanten Bjørlo for interpellasjonen og spørsmålet, som setter et viktig tema på dagsorden. Både Riksrevisjonen og perspektivmeldingen peker på teknologiutvikling og digitalisering som viktige drivere for omstilling og effektivisering. Likevel viser erfaringene at vi ikke alltid klarer å realisere gevinstene av digitaliseringstiltak fullt ut. Jeg er overbevist om at vi kan hente ut større gevinster gjennom mer helhetlig styring, tydelig prioritering og bedre samarbeid om digitalisering. Dette er i stor grad et politisk valg og litt av grunnen til at landet nå har en egen digitaliseringsminister. Vi investerer mye midler i offentlig digitalisering, men utnyttelsen forespeiler ikke nødvendigvis potensielle gevinster og forbedringspotensialet som ligger i det. I praksis tas de fleste gevinstene ut i form av kvalitetsforbedring og for sjelden som reduksjon av budsjetter eller færre ansatte. På den andre siden står samfunnet vårt overfor mangel på arbeidskraft, som interpellanten nevnte. Digitalisering og bruk av kunstig intelligens kan være en del av løsningen på dette, men da er vi nødt til å investere. Investeringer i nye digitaliseringstiltak kan imidlertid medføre økte driftskostnader sammenliknet med driftskostnadene for gamle systemer. En annen utfordring er at mange digitaliseringstiltak skaper gevinster på andre steder enn der investeringene gjøres. Dette svekker insentivene for å investere i samarbeidsprosjekter. OECDs landrapport fra 2024 om digitalisering i offentlig sektor i Norge påpeker nettopp dette. Kunstig intelligens kan bidra til å løse utfordringen med mangel på arbeidskraft. I regjeringens digitaliseringsstrategi sier vi at 100 pst. av offentlig sektor skal ha tatt i bruk kunstig intelligens innen 2030. Da er det viktig at gevinstene fra en sånn satsing blir tatt ut, og at vi klarer oss med de ansatte som allerede finnes, uten at kvaliteten på tjenestene blir dårligere. Vi har et godt utgangspunkt. Norge er et av de mest digitaliserte landene i verden. Vi er rangert som nummer 4 av 33 OECD-land når det gjelder offentlig sektor, men denne posisjonen kan vi ikke ta for gitt. Vi må holde tempoet oppe, samtidig som vi evner å hente ut gevinster. Derfor har regjeringen satt en tydelig retning for digitaliseringen i offentlig sektor, bl.a. gjennom å legge fram en egen digitaliseringsstrategi. Vi utvikler og vil stille krav til bruk av digitale fellesløsninger for å hente ut stordriftsfordeler og begrense doble investeringer. Vi jobber med å etablere sterkere styringskrav knyttet til gevinstuttak i digitaliseringsprosjekter. Offentlige etater må innføre systemer og rutiner for mer systematisk gevinstoppfølging, som departementene i større grad enn i dag må følge opp i etatsstyringen. Vi styrker ordningen for medfinansiering av digitaliseringstiltak i Digdir. Gjennom ordningen stilles det krav om realisering av interne gevinster i form av budsjettkutt. Vi har satt i gang et arbeid med mer langsiktig og strategisk prioritering av digitaliseringstiltak i statsbudsjettet. Det skal bidra til at midlene går til de områdene som faktisk gir størst gevinst for samfunnet vårt. Det er ingen tvil om at vi kan hente ut langt større gevinster fra digitalisering i offentlig sektor. Vi har utfordringer, men vi har også gode eksempler på hva som faktisk fungerer. Jeg er optimistisk, men jeg er også klar på at vi må stille tydelige krav til gevinstrealisering. Alfred Jens Bjørlo (V) [16:06:12]: Eg takkar for svaret. Eg synest det er eit godt utgangspunkt at eg oppfattar at vi er einige om beskrivinga av både potensialet som ligg på dette området, og – nær sagt – kva vi ikkje er gode nok på å lukkast med i dag. Det handlar i stor grad om å ta ut gevinstrealisering også i form av det som ikkje alltid er så hyggjeleg å snakke om, men at vi på nokre område også må redusere budsjett og klare oss med færre tilsette. Det er ikkje fordi vi skal ha ei nedbygging av heile statsapparatet og offentleg forvaltning, tvert imot: På mange område, det som handlar om å vere ute og gje tenester til folk, kjem vi til å trenge fleire folk i åra framover, men skal vi ha rom for det, er vi nøydde til å rydde på nokre område og slanke på andre område, der det er nødvendig. Eg høyrer statsråden seie mykje om at ein stiller tydelegare forventningar til etatane, til sektorane, om at ein skal jobbe med gevinstrealisering og får det til. Likevel er det éin ting eg saknar og ikkje høyrer, og det er: Korleis skal vi klare å gå frå å gjere dette innanfor kvar sektor og kvar etat, til reelt sett å få til utrulling av løysingar på tvers og ta ut det verkeleg store potensialet vi snakkar om, som handlar om i kva grad vi kan greie å breidde ut digitale løysingar på tvers av tidlegare silotenking, der gevinstane ikkje nødvendigvis kjem i den etaten eller den sektoren der investeringa er gjort? Korleis vi skal klare å få til det, er det eine spørsmålet eg skulle ønskje statsråden seier noko meir om. Korleis skal vi klare å få til den styringa når statsråden som sit med ansvaret for digitalisering, og direktoratet som sit med ansvaret for digitalisering, ikkje har tydelege, gode verktøy – slik eg oppfatta det – til å kunne sørgje for at desse effektane blir tekne ut på tvers? Statsråden snakkar om digitaliseringsstrategien som blei lagd fram i fjor. Den var vel og bra, og det stod mykje godt i den. Likevel: Når eg har lese statsbudsjettet for 2025, finn eg relativt svake koplingar mellom digitaliseringsstrategien og budsjettet for 2025. Eg vil òg minne om at det debattinnlegget frå digitaliseringsdirektøren eg sikta til, der han lufta sitt behov for sterkare styringssignal, er skrive etter at digitaliseringsstrategien blei lagd fram. Statsråd Karianne O. Tung [16:09:28]: La meg først knytte en kommentar til statsbudsjettet for 2025, som inneholder nye digitaliseringstiltak for 2,3 mrd. kr. Det er et taktskifte på gang når det gjelder digitalisering i Norge. Det er som følge – mener jeg – av at man nå har fått et nytt digitaliserings- og forvaltningsdepartement, som gjennom kongelig resolusjon har fått et helt tydelig oppdrag i å styrke samordningen, styringen og koordineringen av digitaliseringen i Norge, nettopp fordi den har vært for svak. Det er noe departementet nå jobber med, gjennom først å legge fram en ny digitaliseringsstrategi, med konkrete tiltak. To av de tiltakene var jeg kort inne på i mitt forrige svar også, bare for å nevne det. Det handler for det første nå om å jobbe fram et nytt system, en ny løsning, for hvordan vi skal klare å realisere langsiktige og strategiske prioriteringer av digitaliseringstiltak i staten som nettopp går på tvers, fordi vi ser at det er en utfordring når vi har digitaliseringsprosjekter som går over både flere departementer, flere sektorer og også over flere år. Der er vi nå i gang med et systematisk arbeid for å lage gode kriterier for hvordan vi skal klare å få fram de prosjektene i større grad, og det skal være prosjekter som gir størst mulig gevinst for samfunnet vårt. Jeg nevnte også at vi utreder mer pliktig bruk av fellesløsninger – at man ikke utvikler fellesløsninger hver for seg, men at man bruker dem som har blitt opprettet, og de samme. Vi ser også på mulighetene for hvordan vi kan koble kommunene på dette. Det handler om at man skal ha færrest mulig fellesløsninger, men også om at de skal gjelde for hele offentlig sektor, uavhengig av stat eller kommune. Jeg har også lyst å knytte en kommentar til det representanten tar opp særlig om digitaliseringsprosjekter som går på tvers. Det er helt kjent at det er en utfordring, og la meg bare nevne en av livshendelsene som et eksempel – den forrige digitaliseringsstrategien pekte på sju livshendelser nettopp for å sette innbyggerne i sentrum. Livshendelsen «alvorlig sykt barn» viser oss at foreldre som har alvorlig syke barn, bruker opp mot 17 timer i uken på å lete etter informasjon som er relevant for dem. Nå, gjennom bruk av kunstig intelligens, har vi redusert de 17 timene til et tastetrykk. Det betyr at gevinsten kommer for foreldrene og for barnet som er alvorlig sykt, og ikke nødvendigvis for de ulike departementene eller direktoratene. Det mener jeg også er viktig når vi diskuterer gevinstrealisering, nemlig den forbedrede kvaliteten innbyggerne i landet vårt opplever. Alfred Jens Bjørlo (V) [16:12:43]: Eg takkar igjen for svaret. Eg opplever at statsråden er rimeleg offensiv i å seie at no skal denne samordninga kome, no er det sterkare styring på tvers, no blir det nær sagt skrudd til i nettopp det vi til no har vore aller dårlegast til i Noreg, nemleg å greie å ta ut effektar på tvers og sørgje for at desse systemverknadene kjem på tvers av etatar, og at vi også stiller krav om at gevinstrealiseringa skal skje i form av at vi effektiviserer og sparar inn. Det blir spennande å sjå når vi får den neste løypemeldinga om status på digitalisering i offentleg sektor. Den kjem vel no på vårparten, i mai/juni. Den førre, som vi fekk for eit år sidan, var ikkje spesielt oppløftande når det gjeld retninga og tempoet vi går i, men etter det eg har høyrt i dag, ventar eg iallfall i spenning og forventing på det som kjem til våren. Eg håpar statsråden òg opplever det som ei støtte i sitt arbeid at det trykket og det maset kjem til å fortsetje å kome frå Stortinget, iallfall frå Venstre si side. Eg kunne tenkje meg å stille eit spørsmål til om eit tema vi ikkje har vore mykje innom i denne runden til no, og det går på det potensialet som ligg både i å få til ein betre og meir effektiv offentleg sektor, i å få ny digital næringsutvikling i Noreg og i å bli betre på å jobbe med innovative offentlege anskaffingar. Vi veit at kanskje berre 1–3 pst. av offentlege anskaffingar i Noreg er såkalla innovative anskaffingar. Vi veit at det er stor frustrasjon i mange gründermiljø og teknologimiljø i Noreg rundt at det er krevjande å kome inn i offentleg sektor som nystarta bedrifter. Vi veit også at andre land vi likar å samanlikne oss med, eksempelvis Finland, no har sett krav om at – så vidt eg veit – 10 pst. av offentlege innkjøp skal vere innovative anskaffingar, nettopp for å setje trykk på at dette er eit område som er viktig både for å få fart på omstilling av offentleg sektor og for å skape ny næringsutvikling på nye område. Eg vil høyre om statsråden er einig med meg i at vi også er nøydde til å få opp tempoet på bruk av innovative offentlege anskaffingar. Det er eit område der vi dessverre ser det har blitt kutta under denne regjeringa, i postar som StartOff-programmet, LUP-programmet og på andre område. Korleis tenkjer statsråden at vi skal greie å snu den trenden og få fart på området med innovative offentlege anskaffingar, for å nå dei måla vi har snakka om i denne interpellasjonsdebatten? Statsråd Karianne O. Tung [16:15:55]: Jeg har tre punkter. For det første er jeg helt enig med interpellanten i at vi står overfor store utfordringer i årene som kommer når det gjelder mangel på arbeidskraft. Vi skal gjennom større omstillinger av næringslivet og ikke minst få klimagassutslippene ned og ta vare på naturen. Teknologi er et uovertruffent virkemiddel for å hjelpe oss med de store omstillingene. Særlig når vi vet at vi mangler folk, er jeg nysgjerrig på hvordan vi kan utrede hvordan teknologien kan være personellbesparende når vi ser på digitaliseringstiltak i offentlig sektor, for vi vet at vi ikke kommer til å få tak i de folkene vi trenger i årene framover. Da bør vi kanskje vurdere – som helsepersonellkommisjonen gjorde – om det også bør være kriterier for å være personellbesparende når vi skal ta i bruk ny teknologi. For det andre har jeg lyst til å si at det handler om mer enn selve teknologien og om mer enn digitaliseringen, for like viktig når man skal lykkes med digitaliseringstiltak og -prosjekter, er det at man også evner å tenke omorganisering og omstilling i virksomheten. Når man tar i bruk kunstig intelligens som et verktøy i f.eks. saksbehandling, betyr det at folk må jobbe annerledes enn det man har gjort, og da hjelper det ikke med teknologien alene hvis man verken har kompetanse eller forståelse for at det krever en ny arbeidsflyt. Det er like viktig at teknologien må følges av utvikling av både tjenesteproduksjon og kompetanse når man skal ta den i bruk, for å evne å ta ut gevinster, enten det er i form av penger, arbeidstimer eller færre folk. For det tredje – til det siste interpellanten tar opp om innovative anskaffelser – er det næringsministeren som har ansvaret for selve det regelverket. Som forvaltningsminister er jeg selvfølgelig særlig opptatt av at forvaltningen først og fremst skal levere gode offentlige tjenester, men der man kan bidra til å utvikle norsk næringsliv, heier jeg skikkelig. Vi ser det på mange områder, særlig innenfor helseteknologi, hvor Norge nå har et gryende gründermiljø og oppstartsmiljø og ikke minst et potensial for skalering. Jeg mener at mange kunder, enten det er sykehus eller helse- og omsorgssentre, må evne å ha to tanker i hodet samtidig: sørge for gode offentlige tjenester, men ikke minst for at man får et sterkt næringsliv og et helseteknologinæringsliv. Derfor har jeg gitt beskjed om at jeg ønsker å se på en alternativ løsning til StartOff-programmet. Det var på mange måter godt, men traff ikke perfekt. Jeg mener StartOff-programmet var en god inngang til det offentlige gjennom innovative anskaffelser, men vi må vri om litt for å få det til å bli en større suksess. Til slutt: Vi har også sagt i digitaliseringsstrategien at vi ønsker å utvikle flere såkalte DSOP-samarbeid, altså digitalt samarbeid mellom offentlig og privat sektor, for vi ser at det er en suksess og noe vi kan gjøre mye mer av. Presidenten [16:18:54]: Debatten i sak nr. 17 er da avsluttet. Dermed er dagens kart ferdig debattert. Ber noen om ordet før møtet heves? – Møtet er hevet. Møtet hevet kl. 16.19.