Møte i Europautvalget mandag den 10. juni 2024 kl. 8.30 Møteleder: Ine Eriksen Søreide (utenriks- og forsvarskomiteens leder) Dagsorden: Klima- og miljøministeren ønsker å orientere utvalget om Klar for 55-pakken med vekt på klimaavtalen med EU og aktuelt regelverk for sirkulær økonomi. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 12. juni 2024. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 3. juni d.å. med endelig liste med omtale av rettsakter som kan bli innlemmet på EØS-komiteens møte 12. juni. Utenriksministeren ønsker å orientere om EØS-rådets møte i Brussel 28. mai, status for avtalene med EU om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat, partnerskapsavtalen med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk, status for prosessen med å knytte Norge og EUs helseberedskapssamarbeid, planleggingen i forbindelse med Norges deltakelse i EUs programmer i neste programperiode, og avtalen om e-handel innenfor rammen av WTO. Eventuelt Energi- og miljøkomiteen var innkalt til å delta. Næringskomiteen og helse- og omsorgskomiteen var invitert til å delta. Følgende representanter var til stede: Ine Eriksen Søreide, Hårek Elvenes, Ingrid Fiskaa, Nils-Ole Foshaug, Ingjerd Schie Schou, Trine Lise Sundnes, Christian Tybring-Gjedde og Dag-Inge Ulstein. Fra energi- og miljøkomiteen: Ingvild Kjerkol, Sofie Marhaug, Nikolai Astrup og Ola Elvestuen. Fra næringskomiteen: Alfred Jens Bjørlo. Fra helse- og omsorgskomiteen: Bård Hoksrud, Hadle Rasmus Bjuland og Erlend Svardal Bøe. Fra regjeringen møtte utenriksminister Espen Barth Eide og klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. Følgende embets- og tjenestemenn var til stede på møtet: Fra Utenriksdepartementet: ekspedisjonssjef Frode Andersen, avdelingsdirektør Hege Hoff, seniorrådgiver Harald Andreassen, seniorrådgiver Alex V. Winther og seniorrådgiver Jorunn Stubhaug. Fra Klima- og miljødepartementet: Fagdirektør Dag Svarstad, seniorrådgiver Siri Arntzen Bellika og seniorrådgiver Ulla Hegg. Videre var komitéråden i utenriks- og forsvarskomiteen, Vibeke Rysst-Jensen, til stede. Fra Stortingets administrasjon deltok komitéråd Anne Sofie Paus, Hanne Camilla Zimmer, Vilde Høvik Røberg, Eric Christensen og Margrethe Saxegaard. Møtelederen: Da er vi klare til å begynne, og vi begynner med klima- og miljøministeren. Sak nr. 1 Klima- og miljøministeren ønsker å orientere utvalget om Klar for 55-pakken med vekt på klimaavtalen med EU og aktuelt regelverk for sirkulær økonomi. Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Det er veldig hyggelig å få min første mulighet til å være her. Det er viktige dager for å diskutere europeisk klima- og miljøpolitikk, ikke minst gitt resultatet av det valget man akkurat har lagt bak seg. Vi ser på mange måter at vi nå legger det politiske grunnlaget for de neste fem årene med klima- og miljøpolitikk i EU. Vi er der at det ligger et omfattende og ambisiøst klimaregelverk til vurdering for innlemmelse i EØS og gjennomføring i Norge. Min forgjenger, som passende nok nå sitter ved min høyre side, var her i februar i fjor. Da redegjorde han litt for innholdet i Klar for 55-pakken. I dag har jeg tenkt å si litt mer om konsekvenser for Norge og videre prosess knyttet til innlemmelse av disse spørsmålene i tillegg. Klar for 55-pakken skal sikre at EU oppfyller sitt klimamål i 2030. Det er å kutte utslippene med 55 pst. sammenliknet med i 1990. Den består av nærmere 20 separate regelverk, så det er ikke bare jeg som er involvert i dette. Det er mange departement som er grundig involvert i dette. Men KLD, Klima- og miljødepartementet er involvert i det som er kjernen i pakken – de tre pilarene knyttet til klimakvotesystemet, innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket. Klimakvotesystemet ble etablert i 2005. Norge har deltatt siden 2008 gjennom EØS. De siste endringene ble vedtatt i mai 2023. Hovedgrepet som EU har lansert der, er økt ambisjonsnivå, raskere årlig nedtrapping av utslippene, en utvidelse av systemet til å omfatte skipsfart og ikke minst nytt separat klimakvotesystem, ETS2, for utslipp fra veitrafikk, bygninger og de delene av industrien som ikke er med i det vanlige kvotesystemet. På dette området er vi i mål. Endringene ble innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett i desember 2023, som var mulig på grunn av rask framdrift, og at vi dermed også fikk innført kvoteplikt for skipsfarten fra 2024 samtidig som våre naboland i EU. Den andre pilaren er innsatsfordelingsforordningen. Den setter et felleseuropeisk tak på utslipp fra transport, jordbruk, avfall, bygninger, deler av industrien og petroleumssektoren. Hovedgrepet innenfor innsatsfordelingsforordningen er også økt ambisjonsnivå med strammere utslippsbudsjetter for de ulike landene og i tillegg at utslippene i sum skal kuttes med 40 pst. fra 2005–2030. Det er i og for seg et økt ambisjonsnivå som regjeringen har tatt høyde for i måten vi har lagt fram Grønn bok på, hvor vi viser en retning for hvordan vi skal kutte vår andel innenfor innsatsfordelingsforordningen. Den tredje pilaren er skog- og arealbruksregelverket, som handler om hvordan en skal regne inn opptak og utslipp av klimagasser i skog og annen arealbruk, og også innenfor det området øker EU sitt ambisjonsnivå. Både innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket har en annen rettslig status enn det kvotesystemet har. De er rettet mot statene, mens kvotesystemet henvender seg til bedriftene direkte. Da er det sånn at statene selv bestemmer hvordan de skal nå sine mål. Og regelverket har i og for seg derfor mindre direkte påvirkning på det indre markedet enn kvotesystemet. De er ikke ansett som EØS-relevante, men Island og Norge har likevel valgt å delta i disse to regelverkene fram til 2030, mens Liechtenstein står utenfor. Manglende EØS-relevans gjør at de opprinnelige klimaregelverkene for innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruk har vært innlemmet i EØS-avtalens protokoll 31, om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Det reiser spørsmålet når vi jobber med dette oppdaterte regelverket om og eventuelt på hvilke vilkår endringene skal gjøres gjeldende for Norge. Vi er i dialog, sammen med Island, med Kommisjonen om innlemmelse av de to regelverkene i EØS-avtalens protokoll 31, og viktige koblinger mellom de to regelverkene gjør at de også behandles i en og samme prosess. Vi mener det er behov for tilpasninger og unntak før endringene i de to regelverkene gjøres gjeldende for oss. For å si litt om det, kan jeg starte med skog- og arealbruksregelverket. Der ligger Norge an til å få et bokført underskudd på skogkreditter på om lag 34 millioner tonn for perioden 2021–2025. Det er et stort underskudd, som riktignok reduseres en god del hvis vi får tilgang på en kompensasjonsmekanisme dersom EU når sine mål samlet. Det er viktig at det er for første halvdel av perioden, altså fram til 2025. Det er ikke mulig på noe fornuftig vis å gjøre opp dette underskuddet innenlands. Målet kan dermed oppfylles bl.a. ved å kjøpe overskudd fra andre land, men den muligheten er i praksis begrenset, og vi ser at det er mange andre land som også sliter med å nå sine mål og dermed ikke har noe overskudd å selge. Dermed er det en reell risiko for at Norge ikke vil klare å oppfylle sine forpliktelser i henhold til regelverket. Vi arbeider med å undersøke mulighetene for tilpasninger fra unntak fra skogregelverkets første periode. Der pågår det arbeidet langs to ulike spor. For det første har vi dialog med Kommisjonen, der vi fremmer mulige løsninger for å håndtere Norges gap, og der er det bare å si tydelig at signalene fra Kommisjonen har vært at det vil være svært vanskelig å gi Norge tilpasninger som går lenger enn det EU-statene fikk da regelverket ble utformet. For det andre har vi nær dialog med EU-land som også er i underskudd, og vi utforsker muligheten for å gå samlet til Kommisjonen og foreslå systemendringer som kan gjelde alle. Hvis Norge blir stående med et underskudd i skog- og arealbrukssektoren, vil hele underskuddet bli overført til innsatsfordelingsforordningen, og uten tilpasninger kan vi ende opp med en i praksis uhåndterlig situasjon der vi ikke klarer å oppfylle forpliktelsene våre. I det oppdaterte skogregelverket er det samtidig viktig å understreke at EU har endret regnemetode. Det tyder på at det blir lettere for oss å oppnå forpliktelsene våre i andre periode, fra 2026–2030, og som også gjør det viktig for oss å se de to periodene i sammenheng. Vi har også enkelte innvendinger mot innsatsfordelingsforordningen, slik som den foreligger. Det stammer bl.a. fra at deler av utslippene fra skipsfart skal være med i innsatsfordelingsforordningen og kvotesystemet samtidig. Det kan gjøre det dyrere for Norge å oppfylle Parisavtalen, fordi en kan måtte gjøre ekstra kutt i innsatsfordelingsforordningen for å gjøre opp for utslippsøkninger som allerede er håndtert gjennom kvotesystemet. I så fall må vi betale to ganger for samme utslippsreduksjon. Derfor ønsker vi å ta kvotepliktig skipsfart ut av vår forpliktelse under innsatsfordelingsforordningen. Endringene i både innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket har store konsekvenser for Norge. Vi mener det er nødvendig med en grundig prosess for å ivareta norske interesser. Kommisjonen har så langt ikke vist imøtekommenhet når det gjelder de bekymringene som Norge har hatt. De peker på at situasjonen ikke er unik for Norge, og at EFTA-statene ikke kan delta i regelverket på bedre vilkår enn det som gjelder for EU-landene. Det opprinnelige klimaregelverket for perioden 2021–2030 er, som nevnt, innlemmet i protokoll 31. Det betyr at vi ikke er rettslig forpliktet til å ta inn endringene for Klar for 55-pakken, men vi vil fremdeles være folkerettslig forpliktet til å følge det opprinnelige regelverket som allerede er innlemmet i protokoll 31. Så vil regjeringen ta stilling til om vi skal delta i EUs oppdaterte regelverk når vi har kommet noe lenger i arbeidet med å utforske mulighetene for tilpasninger. Om vi ikke aksepterer endringene i regelverket, er det ikke sikkert at Kommisjonen vil insistere på at Norge fremdeles skal følge det opprinnelige regelverket. På den annen side kan vi ikke ta for gitt at Kommisjonen vil akseptere at vi ikke deltar på samme måte. Oppsummert: Det er usikkert hva som vil skje hvis vi ikke finner noen gode løsninger på de bekymringene jeg nå har gått gjennom, og at Norge ikke aksepterer å innlemme de siste regelverksendringene i protokoll 31. Jeg får understreke at målet vårt selvfølgelig er at vi skal finne gode tilpasninger og løsninger, og at regjeringen, som vi har uttalt tidligere, også ønsker å fortsette klimasamarbeidet med EU også etter 2030. Den andre siden av klimapolitikken handler om sirkulær økonomi. På den ene siden skal vi kutte utslipp, på den andre siden skal vi legge til rette for produksjon og forbruk med varig lavt klimafotavtrykk. Å omstille til sirkulær økonomi er helt avgjørende for at vi skal klare å få til det på en fornuftig måte i praksis, og det er også en forutsetning for å redusere annen forurensing og tap av natur. Der har EU en handlingsplan for sirkulær økonomi fra 2020. Den slår tydelig fast at ressursforbruket i EUs økonomi må holdes innenfor globale tålegrenser, noe det ikke gjør i dag. EU lager dermed omfattende regelverk på mange områder for at man skal klare å komme dit. De trykker på alle knappene samtidig, fra tilbuds- og etterspørselssiden i økonomien til å koble den digitale revolusjonen på den grønne, til at forbrukerrettigheter skal styrkes og ikke minst at det stilles nye krav til grønne offentlige anskaffelser. Etter fire år med handlingsplan begynner vi å se et byggverk som tar form innenfor sirkulær økonomi. EU utformer et betydelig styrket harmonisert felles europeisk regelverk for sirkularitet, hvor de skjerper bærekraftskravene. De sikrer at de gjennomsyrer hele økonomien, og de sikrer at de operasjonaliseres i praksis. Med det er målsettingen på mange måter at det indre marked skal bli en mer effektivt fungerende motor for omstilling til sirkulær økonomi. Det største nye grepet i EUs handlingsplan for sirkulær økonomi for 2020 er et forsterket produktrammeverk. Det er i tråd med norsk politikk – senest redegjort for i regjeringens handlingsplan for sirkulær økonomi. Vi er i full gang med å forberede denne omstillingen, men vi har ikke noe motstykke i norsk lovgivning til produktregelverket som nå utvikles i EU. Derfor har vi foreslått en ny lov om bærekraftige produkter, som nå ligger til behandling i Stortinget. Den skal sette Norge i stand til å kunne innføre minst like høye bærekraftstandarder som resten av Europa på en effektiv måte. Den nye loven er nødvendig for gjennomføring av bl.a. batteriforordningen, som er viktig i Norges batteristrategi, en omfattende forordning om emballasje og en ny forordning for kjøretøy som skal sikre at de blir mer sirkulære. Vi forventer også nye krav til elektriske og elektroniske produkter og for tekstiler, og dette er brede og omfattende reguleringer som vi mener er av stor betydning for det grønne skiftet. EU har også vedtatt viktige forbud mot å tilsette mikroplast i produkter og stoffblandinger som kosmetikk, plantevernmidler og kunstgressbaner. Kommisjonen har også foreslått regler for å forebygge tap av plastpellets til miljøet. Alt dette er viktige grep som er i tråd med regjeringens plastpolitikk. Den største enkeltstående reformen er økodesignforordningen. Økodesign betyr at produkter skal utformes for et lavest mulig klima- og miljøfotavtrykk i hele sitt livsløp. Økodesignforordningen vil gjelde alle produkter unntatt mat og medisiner i et overordnet regelverk som skal utfylles med spesifikke forordninger for utpekte produktgrupper. Man har gjort noen prioriteringer. Denne lista er lang, så man kan jo diskutere hvor mye man egentlig har prioritert. I første omgang prioriteres jern, stål, aluminium, tekstiler – bl.a. klær og fottøy, møbler inkludert madrasser, dekk, vaskemidler, maling, smøremidler, kjemikalier, energirelaterte produkter, IKT-produkter og andre elektroniske produkter – med andre ord det er mange områder som får nye regelverk. Det viser noe av kompleksiteten i sirkulær økonomi, hvor man målrettet må gå inn i ulike produktkategorier. Det kommer krav til disse produktene etter en 16-punktsliste over produktegenskaper som kvalitet og varighet, reparerbarhet, ressurseffektivitet, klimafotavtrykk og avfallsgenerering. Økodesignforordningen er nylig vedtatt i EU. Vi vil så snart som mulig fremme forslag om å gjennomføre økodesignforordningen i den nye loven om bærekraftige produkter og verdikjeder. Og jeg vet at energi- og miljøkomiteen er opptatt av at man skal ha rask framdrift på det området. Dagens produktregelverk på miljøområdet handler i stor grad om å unngå helse- og miljøskader fra kjemikalier i produkter. Og økodesignforordningen tar omvendt utgangspunkt. Alle produkter som selges i det indre markedet, skal oppfylle minimumskrav til bærekraft. Produkter som ikke tilfredsstiller økodesignkravene, kan ikke selges i det indre markedet. Skal det fungere, må kontrollen med produkter inn i EU styrkes. EU er derfor også i gang med å bygge opp et nytt system for grensekontroll med produkter. Parallelt med at EU skjerper kravene til produktenes egenskaper, skjerper de også løpende kravene til forurensing og avfall. Revidert avløpsdirektiv får f.eks. et større virkeområde, strengere rensekrav og krav om energinøytralitet. Revidert industriutslippsdirektiv setter bl.a. krav til ressursutnyttelse og energieffektivitet. Virksomhetene må nå framover lage planer for hvordan de skal bidra til en bærekraftig, sirkulær og klimanøytral økonomi innen 2050. Rammedirektivet om avfall har gjennomgått flere revisjoner. Senest i juli 2023 ble det foreslått bindende mål for reduksjon av matavfall og obligatorisk innføring av utvidet produsentansvar for tekstiler. Samtidig innfører økodesignforordningen et nytt forbud mot å destruere usolgte klær og sko til forbrukere – i første omgang rettet mot de største markedsaktørene. Tekstil er også en prioritert produktgruppe for framtidige økodesignkrav under økodesignforordningen som man jobber konkret med. Så noen ord om miljøgifter. Giftfrie verdikjeder er en forutsetning for at man skal oppnå en sirkulær økonomi for produkter. Bruken av mange miljøgifter og andre helse- og miljøfaglige kjemikalier er regulert i EU og EØS gjennom det generelle kjemikalieregelverket REACH og i produktspesifikke regelverk for leketøy, elektroniske og elektriske produkter, batterier, kjøretøy og emballasje. Samtidig gjenstår det arbeid med å fase ut stoffer og stoffgrupper som ennå ikke er regulert, bl.a. gjennom ytterligere styrking av felleseuropeisk regelverk. Her har Norge gjentatte ganger understreket viktigheten av å revidere REACH for å få på plass nye forbud og få mer kunnskap om plastpolymerer, altså byggestoffene i plast, på markedet i Europa. Dette ser vi har vært krevende å få gjennomslag for, men blir en viktig sak også framover for Norge å løfte når ny kommisjon er på plass. Avslutningsvis er det i og for seg en del som ikke er helt sikkert, gitt hvordan EU-parlamentet blir sammensatt og hvilken politikk den nye Kommisjonen vil føre, men jeg tror vi kan legge til grunn at hovedretningen på den omstillingen som Europa skal igjennom, kommer til å ligge fast. Veldig mye av det rammeverket som man trenger for å få til denne omstillingen, enten det er å kutte utslipp eller bidra til mer sirkulær økonomi, ligger nå på plass. Og så handler de neste årene om implementering, å følge dette opp innenfor ulike sektorer innenfor ulike produkttyper. For Norge blir det avgjørende å klare å følge det arbeidet på en god måte og sørge for at vi også har de samme konkurransebetingelsene som våre naboland. Møtelederen: Da er det åpent for spørsmål og kommentarer. – Vi begynner med Ola Elvestuen. Ola Elvestuen (V): Jeg vil tilbake til klimaavtalen med EU. Jeg må bare si at forventningene herfra er at vi får denne saken raskt til Stortinget, hvor vi også går inn for 55 pst. utslippskutt sammen med EU. Spørsmålet mitt er, for det var litt uklart: Kan vi være trygge på at vi slutter oss til 55 pst. reduksjon etter protokoll 31? Jeg mener det også er nødvendig, ellers bryter vi Parisavtalen, for den er også folkerettslig bindende. Vi har meldt inn til FN at vi skal kutte 55 pst. sammen med EU. Og har vi ikke den oppdateringen, gjør vi jo ikke det. Det vil også være brudd med den avtalen. Hvis vi ser på Norges anseelse og posisjon også internasjonalt innenfor dette feltet, ville det være veldig ødeleggende. Alfred Jens Bjørlo (V): Takk for ei grundig og til dels detaljert utgreiing. Eg har lyst til å løfte spørsmålet på eit litt meir overordna nivå berre for å sjå samanhengen i alle dei detaljane som er dregne fram. Det eine er oppfølging av Elvestuens spørsmål. Det er varsla ei klimamelding med oppfølging av korleis Noreg skal nå sine forpliktingar. Når kjem ho til Stortinget? Tidlegare er det vel sagt at ho kjem i løpet av 2024. Eg trur Stortinget har vedteke våren 2024. Kan du svare på når ho kjem? Det andre er om statsråden kan seie litt meir om samanhengen mellom det han no har gjort greie for og denne grøne alliansen med eit utvida klimasamarbeid som regjeringa har inngått med EU, og som ikkje er innom Stortinget for så vidt, men det blir i alle fall sagt. Det har vore nyheitsartiklar i media dei siste månadene om at regjeringa no forhandlar om ein ny arkitektur for eit breiare klimasamarbeid med EU, som ein ikkje vil gje offentleg innsyn i kva er fordi det kan skade Noregs strategiske interesser. Det gjeld artiklar i Energi og Klima i mai. Då er det Catch-22 –då kan ikkje de seie offentleg det som de forhandlar om, men kan de seie litt om kva tema er det ein forhandlar om i den nye arkitekturen for klimasamarbeid, som det ikkje blir orientert om her i dag, og som ein ikkje kan gå i detalj om? Bakgrunnen er at bl.a. Energi og Klima ikkje får innsyn i dei posisjonsnotata som regjeringa sende til EU om denne nye arkitekturen for eit breiare klimasamarbeid i EU. Det tredje spørsmålet gjeld CBAM. Det er også ein del av heile denne pakka vi her snakkar om. CBAM er uavklart enno. No får vi eksempel på at norske bedrifter står i heilt konkrete problem overfor EU, i og med at ein må betale toll fordi ein er frå utsida og ikkje er innanfor CBAM. Det er veldig stort trykk frå næringslivet no for å få ei avklaring og kome seg inn, kome på innsida – om ikkje, blir dette ei kraftig konkurranseulempe. NHO har fått brev frå regjeringa om at dette må bedriftene finne ut sjølve ved å gå rett til Europakommisjonen. Det kan ikkje vere ei haldbar løysing på sikt. Kva kan vi vente oss av prosess vidare for avklaringar knytt til CBAM? Nikolai Astrup (H): Takk for innledningen. Jeg har også et spørsmål om CBAM. Vi kunne lese i Dagens Næringsliv i går om litt av det som Bjørlo var inne på, nemlig at norske bedrifter nå sliter med å forholde seg til dette regelverket og får heller ikke veiledning fra norske myndigheter. Mens i Sverige er myndighetene mye mer proaktive og gir bedriftene råd og veiledning om hvordan de skal forholde seg til CBAM når de eksporterer produkter fra Sverige. Det norske Finansdepartementet svarer NHO at de ikke gir råd og veiledning – slik er det med den saken. Er det en tilfredsstillende tilnærming til en konkret utfordring som norske bedrifter står overfor, eller er det mulig å gjøre det på en bedre måte? Det var et ledende spørsmål. Så opplever jeg at klima- og miljøministeren sier at vi sliter med å oppfylle våre forpliktelser, både på LULUCF og på innsatsfordelingsforordningen. Er det mulig å si noe om hvor stort det gapet er, og innebærer det i praksis at regjeringens omstillingsmål på 55 pst. fra Hurdalsplattformen også er i spill? Hvis man ikke når LULUCF og innsatsfordelingsforordningen, vil jeg anta at det er vanskelig å kutte utslippene med 55 pst. i hele økonomien her hjemme. Hvis statsråden kunne sagt litt mer om det, hadde det vært nyttig. Mitt tredje spørsmål går på hele tsunamien på økodesign og produktregelverk. Har vi kapasitet til å følge opp dette regelverket fullt ut? På hvilken måte vil regjeringen støtte norske virksomheter som må forholde seg til et helt nytt sett med regelverk som er til dels ganske omfattende? Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg vil spole litt tilbake, for jeg synes dette ble veldig detaljert, og jeg tror det egentlig bare er spesielt interesserte som får med seg dette. Jeg er for så vidt ikke en av dem, men jeg vet at folk i hverdagen opplever at ting blir dyrere, og at det er veldig irriterende med f.eks. plastkorkene på melkekartongene. Det tror jeg folk blir veldig irritert over. Det som er viktig da, er at man selger inn noe som folk flest forstår. Når folk flest ikke forstår, blir de apatiske i forholdet til politikk. Det som da er viktig å regne ut, er hva dette faktisk utgjør totalt sett med tanke på de globale utslippene av drivhusgasser. Derfor vil jeg gjerne vite det, for jeg regner med at ministeren eller embetsverket har regnet på det: Hvor mye utgjør EUs kutt, og hvor mye utgjør Norges kutt av de globale drivhusgassutslippene? Før man starter en prosess, er det helt avgjørende at man faktisk vet hva man holder på med. Og så vil jeg gjerne vite om det finnes noen avtaler innad i EU som Norge ikke har ambisjoner om å slutte seg til, hvor vi rett og slett står utenfor og er uenig med EU – at vi skal stå utenfor og ikke prøve å tilpasse oss det som EU holder på med. Møtelederen: Da er det en god bunke spørsmål til klima- og miljøministeren – vær så god. Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Til det første spørsmålet fra Ola Elvestuen om vi skal slutte oss til 55 pst. med EU, er det veldig tydelig fra regjeringen at vårt utgangspunkt er at vi skal det. Det er også grunnen til at vi allerede før vi har fått en forsterket forpliktelse under innsatsfordelingsforordningen, har lagt opp et løp i Grønn bok for hvordan vi skal følge opp den forsterkede forpliktelsen. Det er vårt klare utgangspunkt. Så er det en del tekniske detaljer som må landes til slutt – bokføringsdetaljer og slikt som EU ikke trenger å håndtere internt, men som Norge i sitt forhold til EU er nødt til å håndtere. Det er også bakgrunnen for at det finnes fleksibilitet til å kunne håndtere utslippsreduksjonene på andre måter hvis man skulle måtte det, men det er det ikke vårt utgangspunkt at vi skal. Så til representanten Bjørlo: Det er egentlig to meldinger han snakker om i samme spørsmål. Den ene er anmodningsvedtaket fra Stortinget – det har vi sagt at vi skal komme tilbake til, som vi sier er i vårsesjonen – og så er det klimameldingen med et lengre perspektiv. Det er klart at når vi har fått Grønn bok, kan klimameldinger også ha et litt mer langsiktig perspektiv, som et supplerende verktøy til den grønne boken. Der har vi sagt at vi i løpet av året skal komme tilbake til Stortinget med en klimamelding som har et utsyn mot 2035, og fram mot 2050 som en oppfølging av Klimautvalget 2050, slik at vi også har de langsiktige perspektivene med tanke på hvordan vi skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Og så må jeg innrømme at jeg ikke er 100 pst. sikker på denne nye arkitekturen for samarbeid som det vises til. Når det gjelder CBAM – og der har det vært noen diskusjoner om hva man har fått innsyn i og ikke av norske posisjoner – er vårt utgangspunkt at vi utforsker et fellessamarbeid med EU og på hvilke vilkår det eventuelt kan skje, med utgangspunkt i protokoll 31, frivillig samarbeid. Men det er ikke riktig som det blir sagt i spørsmålet, at norske virksomheter må betale toll fordi Norge ikke er en del av CBAM. Det er feil. CBAMs virkeområde er for varer produsert utenfor EU og EØS. Det har vært viktig for oss å understreke i vår kommunikasjon. Hvordan det oppleves at Finansdepartementet kommuniserer, får jeg ta til etterretning og gi tilbakemelding til Finansdepartementet om. Vi fra Klima- og miljødepartementets side, og det tror jeg også er fra Utenriksdepartementets side, er opptatt av å være tydelige på hva som er virkeområdet for CBAM og ikke. Den slik sett direkte norske konsekvensen for norske virksomheter at Norge ikke er en del av CBAM, er ikke nødvendigvis så veldig stor, for vi er en del av dette omfattende klima- og miljøsamarbeidet allerede i dag. Så til Astrup: Jeg er ikke enig i utgangspunktet om at vi sliter med å nå våre forpliktelser innenfor innsatsfordelingsforordningen, eller innenfor LULUCF. For innsatsfordelingsforordningen har vi som sagt allerede en plan for hvordan vi skal kutte 50 pst. fram mot 2030. Det står i Grønn bok helt åpent og ærlig hvordan vi har tenkt å håndtere det. For LULUCF var mitt poeng å si at vi har et stort underskudd, og det er nødt til å håndteres på en eller annen måte. Der er det mange land i EU som har tilsvarende utfordringer. Vi har allerede en fullmakt i statsbudsjettet som sier at vi kan inngå avtaler med andre land om å kjøpe eventuelle overoppfyllelser som de har klart å få tak i, og det undersøker vi aktivt muligheten for parallelt med at vi snakker med Kommisjonen om regelverket og med andre likesinnede land. Og så gjør vi grep for å sørge for at vi har kapasitet til å følge opp dette regelverket. Vi har allerede gjort grep i RNB knyttet til Miljødirektoratet, og der er vi opptatt av å sørge for at de skal ha den kapasiteten som trengs. Nesten uansett hvor mange byråkrater man hadde ansatt i årene framover, er det ingen tvil om at det er en stor mengde regelverk som kommer og må håndteres, og som nødvendigvis krever at man kanskje må prioritere noen andre oppgaver ned i en periode. Så til spørsmålet fra Tybring-Gjedde om at folk er irriterte på plastkorkene på melkekartongene. Det er jeg ikke så sikker på. Jeg tror det er ting man finner i EUs regelverk, og som folk irriterer seg mer over. Bakgrunnen for det konkret er at en av de to tingene man finner mest av på europeiske strender, er plastmelkekorker. Et veldig enkelt grep for å sørge for at de ikke skal dukke opp på europeiske strender, er å la dem henge fast på melkekartongen i stedet. Akkurat det tror jeg er ganske enkle løsninger som folk kan leve godt med. Noe jeg har diskutert med mange, og som mange irriterer seg mye mer over, er disse korte yoghurtskjeene som er helt forferdelig grusomme, hvor man må dyppe halve fingeren ned i yoghurtbegeret før man får den opp. Der har markedet vist sin innovasjonsevne ved å klare å finne opp skjeer som man kan sette sammen, som blir litt lenger, slik at man unngår å få yoghurt på fingrene. Markedet håndterer veldig mange av disse irritasjonsmomentene ved å finne bedre løsninger for oss som forbrukere. Det er jeg ganske overbevist om at de også kommer til å gjøre på dette området. Så må jeg si at inngangen til spørsmålet om at Europa står for en relativt liten del av verdens totale utslipp, eller at Norge for den saks skyld står for en liten del av verdens totale utslipp, er i og for seg riktig. Norske utslipp er 50 millioner tonn CO₂ per år, og de globale utslippene er 50 milliarder tonn CO₂ per år. Så norske utslipp som en andel av det er liten. Men det er summen av alle utslipp totalt sett som har noe å si for om vi klarer den omstillingen som vi skal gjennom i årene framover, eller ikke. Det er klart at Kina må kutte sine utslipp, USA må kutte sine utslipp og India må kutte sine utslipp – det er summen av alt som trekker i riktig retning. Da må vi samarbeide og være med og finne konkrete løsninger for at vi skal klare å få til det. Jeg opplever at noe av det EU nå er mer obs på og mer var på, er at deler av klimapolitikken fører til redusert industriell aktivitet i Europa. Det mener jeg er bra at Europa er mer obs på, og at de er mer aktive i sin industripolitikk med tanke på å finne gode løsninger som ikke bare bidrar til at klimapolitikken flytter industriarbeidsplasser ut av Europa, for det bør vi være opptatt av. Europa i sin inngang er ikke opptatt av å finne løsninger som svekker den grønne omstillingen, men som integrerer den grønne omstillingen med industripolitikken. Det synes jeg er positivt. Møtelederen: Da er det en ny runde med spørsmål, og jeg har tegnet meg selv først. Jeg er helt enig i at det sikkert er mange ting man kan irritere seg over, både plastkorker og andre ting, men jeg syns regjeringa tar ganske lett på spørsmålet om CBAM. Dette oppleves åpenbart som et problem av norsk næringsliv, og jeg syns det er ganske uholdbart at den eneste beskjeden Finansdepartementet har tilbake, er at denne typen råd gir de ikke. Situasjonen er uavklart, og det er det regjeringa selv som har bidratt til, ved at dette skulle avklares for over et år siden. Regjeringa har fortsatt ikke tatt stilling til hvordan det skal håndteres, og usikkerheten for norske bedrifter inn i et ganske krevende marked bare øker. Jeg syns også det var litt oppsiktsvekkende at klima- og miljøministeren sier at dette ikke har så store konsekvenser for norske bedrifter. Utenriksministeren sa for litt siden at det å ikke skulle være med her, vil være katastrofalt for norske bedrifter. Jeg forstår ikke helt: Hva er regjeringas linje? Og punkt to: Hva er det som er så problematisk med å få gitt en avklaring på Norges tilslutning eller ikke? Alfred Jens Bjørlo (V): Eg skal ikkje gå inn på alle irritasjonsmomenta. Eg merka meg at finansministeren var veldig, veldig irritert på desse pappsugerøyra og brukte tid på det. Det er mykje ein kan bruke tid på her i verda. Eg ville berre ta det igjen, viss det var uklart kva eg sikta til då eg snakka om ein ny arkitektur for eit breiare klimasamarbeid. Det eg snakka om, er det posisjonsnotatet som blei sendt frå den norske EU-delegasjonen til EU-kommisjonen i mars, trur eg – bygd på innspel frå ein del større norske industribedrifter og rundar i regjeringa – for å konkretisere innhaldet i den grøne alliansen og gå i forhandlingar med EU-kommisjonen om det. Eg treng ikkje noko detaljert svar på det, men poenget mitt er berre at her er det nokre prinsipielle poeng knytte til kva vi debatterer i offentlegheit i Noreg, kva vi har offentlege prosessar om, og kva som skjer på ganske tunge viktige område i litt lukka prosessar mellom Kommisjonen og regjeringa. Eg synest det er litt rart når vi først får ei orientering, at vi ikkje får ei orientering om tunge overordna strategidokument som den norske EU-delegasjonen sende over til EU-kommisjonen for å forhandle om innhaldet i ein grøn industriavtale. Det er ei forventning om at vi blir orienterte om denne typen prosessar, men det kan vere i neste møte. Ola Elvestuen (V): Takk for svar. Da tar jeg med meg at regjeringen i utgangspunktet er for 55 pst., og at vi også skal slutte oss til det med EU. Jeg mener vi må gjøre det. Dette er egentlig et spørsmål til det svaret statsråden ga, for det ble sagt at man er i kontakt med EU og bl.a. også for å se på muligheten for å kjøpe kvoter. Så nevnte statsråden at det også var åpning for dette i statsbudsjettet. Det det vel er åpning for i statsbudsjettet, er artikkel 6 under Parisavtalen. Jeg håper ikke det er det man går inn i, for det vil bryte helt med hele EUs tenkning, for å si det slik. Nikolai Astrup (H): Jeg vil også følge opp med tanke på CBAM. Er det mulig å si noe mer om når vi får en avklaring på om vi skal slutte oss til eller ikke – litt mer presist? Dette stilte jeg også spørsmål om i Europautvalget i april i fjor. Da var det nært forestående med en avklaring. Man kunne tenke seg at «nært forestående» kanskje er innenfor et år eller halvannet år. Det hadde det vært interessant å høre mer om Så stilte jeg spørsmål om man kunne si noe mer om dette gapet. Jeg oppfattet klima- og miljøministerens første innlegg som nettopp en redegjørelse om at det kom til å bli veldig krevende å innfri forpliktelsene under LULUCF og innsatsfordelingsforordningen, at man ønsket å få til tilpasninger – det hadde vært vanskelig – og at overskuddskvoter var vanskelig tilgjengelig, for det er ikke så mange andre som har kuttet noe særlig mer enn det de skal, og derfor er det ikke så mye tilgjengelig. Men så oppfattet jeg svaret på mitt spørsmål når det gjelder om det går an å kvantifisere hvor stort det gapet er, og om det betyr at Hurdalsplattformens omstillingsmål er i fare, som at nei, dette var ikke noe problem, for det ligger i Grønn bok og her er det bare å kjøpe kvoter. Jeg oppfatter at det første innlegget som var en redegjørelse om hvor vondt og vanskelig det er, og svaret på mitt spørsmål om at dette går fint, ikke henger helt sammen. Kan klima- og miljøministeren utbrodere det litt? Det er mulig jeg har misforstått siden det er mandag morgen, i så fall beklager jeg. Møtelederen: Det skal nok gå fint. Da er det klima- og miljøministerens tur igjen – vær så god. Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Til spørsmålene om CBAM: Her tror jeg vi må skille mellom to forskjellige ting. Det er CBAM som regelverk og dets virkeområde for virksomheter og for verden utenfor EØS og EU, og for CBAMs virkeområde for Norge direkte. Jeg mener at CBAM er et steg i riktig retning fordi EU har en svært ambisiøs klimapolitikk, men som har noen nedsider ved seg fordi det skaper noen utfordringer knyttet til å drive med industriell produksjon i Europa. Derfor mener jeg det er bra at EU har kommet med CBAM, og jeg mener også det er bra at Norge utforsker muligheten for å ha frivillig samarbeid om CBAM. Men konsekvensen for Norge som et EØS-land i relasjon med EU når CBAM innføres, er ikke så veldig stor, fordi i selve CBAM-regelverket er varer produsert i EØS-området allerede unntatt. Derfor er det ikke nødvendigvis så krevende for norske virksomheter i deres relasjon med det europeiske markedet og med det indre markedet at CBAM kommer uten at Norge har avklart om Norge spesifikt skal delta eller ikke. For verdens del er det viktig at man sørger for at CBAM-regelverket henger sammen på en god måte, og at det får et størst mulig virkeområde. Det er også bakgrunnen for at vi jobber konkret med å sørge for at vi avklarer det så raskt som mulig. Når det kommer, får Finansdepartementet og finansministeren som konstitusjonelt ansvarlig for prosessen knyttet til CBAM, komme tilbake og svare konkret på det. Så merker jeg meg det som sies fra Bjørlo om en forventning om å ha gode diskusjoner her. Det er jeg i og for seg helt enig i, og det er også bakgrunnen for at vi er her i utgangspunktet og forsøker å svare godt på spørsmål, og det skal vi i tillegg fortsette å gjøre på våre områder i fortsettelsen. Så får jeg legge til at jeg synes det er veldig bra at vi har fått et utvidet rammeverk, en grønn allianse, med Europa. Veldig mange av de mulighetene som finnes i det grønne skiftet og i den grønne omstillingen framover, og som denne regjeringen ønsker å gripe med tanke på at vi skal skape jobber og kutte utslipp, ligger innenfor vår videreutvikling som energinasjon og i å videreutvikle vår rolle i det europeiske energimarkedet på områder som gjelder f.eks. karbonfangst og -lagring, hydrogen og havvind – at vi har rammeverk og diskusjoner for å diskutere det godt med Kommisjonen, synes jeg er veldig bra. Jeg tror også oppriktig at det at norske myndigheter har vært på i de spørsmålene, har bidratt til at det har skjedd veldig mye de siste par årene, f.eks. på karbonfangst og -lagring, eller i og for seg på hydrogen, hvor man ser at Kommisjonen har en helt annen rolle og holdning nå til de spørsmålene enn de hadde for relativt kort tid siden. Og så kan jeg bare avkrefte at det var artikkel 6-kvotene jeg snakket om i stad. Vi har en fullmakt på 3 mrd. kr knyttet til kjøp av utslippsenheter og skogkreditter fra andre EU-land. Det er den vi i så fall bruker. Det er i tillegg egentlig litt til oppfølging av svaret på spørsmålet fra Astrup. Jeg hadde egentlig et litt todelt svar – jeg prøvde meg i hvert fall på det, og så kan det være at det var uklart fra min side. Innenfor innsatsfordelingsforordningen har vi en tydelig plan for hvordan vi skal klare å kutte 50 pst. fram mot 2030, mens innenfor LULUCF, eller skog- og havbruk, er det en større utfordring. Det er fordi 34 millioner tonn i underskudd, som vi egentlig ble kjent med veldig kort tid før underskuddet skal gjøres opp, er krevende å håndtere. Det vil være krevende selv om kompensasjonsmekanismen trår inn og det reduseres til rundt 16 millioner tonn, for det er mye utslipp det er snakk om. Det er også bakgrunnen for at vi jobber langs begge sporene – se hvilke land som eventuelt kan ha et overskudd, men også hvilke land som har de samme utfordringene som oss, og som vi ser flere land har, Frankrike og Finland bl.a.: Kan vi ha felles posisjoner knyttet til det, og hvilke tilpasninger kan man eventuelt være med og diskutere i det regelverket framover? Møtelederen: Da er det en veldig kort replikk fra Bjørlo, og så avslutter vi denne runden. Alfred Jens Bjørlo (V): Veldig kort, for å prøve å oppklare om CBAM har konsekvensar eller ikkje. Det som kjem fram i DN-reportasjen som Astrup òg sikta til, var at industribedrifter opplever at når Noreg kjem med i CBAM, får ikkje norske selskap tilgang til EU-databasen der ein skal registrere utslepp og opphavsland. Dermed får ein ikkje på plass nødvendig dokumentasjon på at varene er kompatible med CBAM. Då seier eksempelvis Spilka i Ålesund at det er berre ein måte å handtere det på. Det er å betale avgifter til tollmyndigheitene i EU for å få varene inn, elles slepp dei ikkje inn. Det er mogeleg det formelt ikkje er toll, men det er i alle fall pengar som bedrifter betaler til tollmyndigheitene i EU. Det viser at det er nokre problem det må ryddast i. Utenriksminister Espen Barth Eide: Bare en kort kommentar fra min side også på det siste. Som klima- og miljøministeren helt riktig sier, betaler man ETS-kvoter for varer produsert i Norge, så CBAM vil alltid være null. Det som er riktig er at for innsatsfaktorer som kommer utenfra, må det registreres. Man er i en prøveperiode – ingen betaler noe i dag. Det er ingen CBAM som pålegges noen noe sted i Europa. Man er i en prøveperiode, og så skal dette systemet settes i drift i 2026. Som jeg bl.a. har sagt før, er det viktig at vi har dette avklart i tide til det. Jeg skjønner for så vidt at bedriftene vil begynne å øve seg på hvordan dette skal rapporteres, men det er altså ingen avgift som pålegges verken i 2024 eller 2025. Ingen i Ålesund taper en eneste krone nå, men jeg skjønner at bedriftene gjerne vil være med i prøveperioden. Og bare for å oppklare det: Alle som er innenfor ETS, altså alle EØS-landene, er unntatt fra CBAM, men det store spørsmålet er hva som skjer i Norge hvis Norge ikke er med i CBAM, og Europa er det. Da vil vi fort bli overlesset med billige asiatiske varer med høy utslippsprofil, som altså vil utkonkurrere norsk industri. Derfor er NHO og LO knalltydelige på at de ønsker at vi skal bli med, og det er et synspunkt som mange i regjeringen deler. Og for å si det sånn, tror jeg at dette avklarer vi etter hvert, men jeg skal være forsiktig med å si når etter hvert er. Videre har jeg lyst til bare å understreke at det er også noen sider ved dette som må utredes ordentlig, for vi er altså ikke med i EUs tollunion. Dette er ikke en toll, men likevel har det toll-liknende effekter på land vi har frihandelsavtale med. Så jeg vil ikke bagatellisere at det også er en del utfordringer siden vi har inngått frihandelsavtaler, dvs. avtaler om varer man da må pålegge en avgift som man ikke visste om da man inngikk frihandelsavtale. Det er WTO-spørsmål og sånt, som er en konsekvens av at Norge har valgt å være nesten, men ikke helt med i EU og ikke med i tollunionen. Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: La meg bare legge til, til det siste som utenriksministeren sa: EU har lagt et rammeverk som de mener skal være i tråd med WTO-forpliktelsene, og det er bra. Men noe av det detaljerte regelverket som skal sikre at det er i tråd med WTO, er ikke lagt fram ennå. Så det er ikke alt vi heller vet knyttet til hvordan det endelige regelverket blir utformet til slutt. Møtelederen: Da avslutter vi den bolken, og klima- og miljøministeren kan få lov til å forlate åstedet hvis han vil det – men han må så gjerne bli. Det samme gjelder for energi- og miljøkomiteen. Hvis dere har lyst til å bli, så gjør gjerne det. Hvis ikke, kan dere også forlate rommet stille, og så går vi videre til neste punkt på dagsordenen. Sak nr. 2 Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 12. juni 2024. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 3. juni d.å. med endelig liste med omtale av rettsakter som kan bli innlemmet på EØS-komiteens møte 12. juni. Møtelederen: Er det noen som har noe til rettsaktene? Ingrid Fiskaa (SV): Det gjeld dei to forordningane om verdipapirisering. Eg har ikkje eigentleg noko spørsmål, men vil berre seia at det er ikkje noko SV kan støtta. – Så er det sagt. Sofie Marhaug (R): Jeg vil legge til at det same gjelder fra Rødts side. Møtelederen: Da vil det bli protokollført. Er det andre kommentarer til rettsaktene? Det er det ikke, og vi går til neste sak. Sak nr. 3 Utenriksministeren ønsker å orientere om EØS-rådets møte i Brussel 28. mai, status for avtalene med EU om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat, partnerskapsavtalen med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk, status for prosessen med å knytte Norge til EUs helseberedskapssamarbeid, planleggingen i forbindelse med Norges deltakelse i EUs programmer i neste programperiode, og avtalen om e-handel innenfor rammen av WTO. Utenriksminister Espen Barth Eide: Med lederens samtykke vil jeg bruke halvannet minutt på Europavalget, som nettopp ble holdt, bare en liten oppsummering fra Utenriksdepartementets side. Vi har jobbet intenst med det gjennom natten, og jeg vil bare dra noen hovedtrekk. Det er blitt sterkt slått opp at ytre høyre har gått kraftig fram. Det er 720 mandater i Europaparlamentet. Det er utvidet fra 705 til 720 på grunn av endringer i befolkningen. Så har de to definerte ytre høyre gruppene gått fram, men dog ikke med mer enn 13 mandater av de 720, og det er en del nye udefinerte partier, hvor man nok regner med at flere kommer til å ende på ytre høyre, som kommer i tillegg til det. Så det er en framgang for ytre høyre, og det er en tilbakegang for grønne og liberale i Europaparlamentet. Blant annet er det et helt nytt spansk parti som rett og slett heter Se Acabó La Fiesta, eller Festen er over, som fikk et par mandater, og vi regner med at de ligger godt ut til høyre. Så det skjer litt av hvert. Hovedbildet er at de tre som på en måte har utgjort hovedtyngden bak von der Leyens kommisjon, altså de borgerlig konservative, EPP, har gått fram med åtte. Sosialdemokratene er på stedet hvil, som en klar nr. 2. Og de liberale har gått noe tilbake, men har fortsatt et klart flertall til sammen. De har gått fra 59 til 56 pst. av parlamentet. Legger man til de grønne, blir det flertallet i sentrum – bredt definert – enda større. Så risikoen for at ytre høyre på en måte overtar makten i EU, er voldsomt overdrevet, etter vår mening, og vi har prøvd å ta det inntrykket litt ned. Mitt relativt trygge stalltips er at von der Leyen etter noen måneder med tilsynelatende mye diskusjon, kommer til å forme en ny kommisjon, som ikke ser helt annerledes ut enn den vi har sett nå. Og når det gjelder spekulasjonene om hva det betyr for klima- og miljøpolitikken, opplever jeg at klimapolitikken og utslippskuttene er ganske trygt forankret. Der er det meste vedtatt, og det er bred enighet i alle de partiene som utgjør flertall. Spørsmålet er litt større når det gjelder deler av natur- og miljøpolitikken, som har vært utfordret mer. Der blir det ikke minst viktig å se hvor EPP lander. Om de i de sakene ser lenger mot høyre eller mot sentrum. Tradisjonen de siste årene har vært at man har valgt, når man har kunnet, å samarbeid inn mot sentrum. Samlet sett er ikke EU så forandret, men i enkeltland – og særlig i enkeltland som betyr mye for oss, altså Frankrike, Tyskland og Østerrike spesielt – har det vært en betydelig bevegelse mot ytre høyre, altså partier til høyre for de vanlige konservative partiene. Det er absolutt noe å merke seg i nasjonal politikk, kanskje vel så mye som i europeisk politikk. Polen og Ungarn, som jo har vært lengst ut å kjøre i populistisk anti-EU-landskap, har beveget seg i motsatt retning. I Polen har Tusks parti, som vant valget i oktober, blitt styrket i Europaparlamentet. Det er ganske bemerkelsesverdig og viktig. Og Orbáns parti i Ungarn har gjort sitt dårligste valg på mange, mange år i Europaparlamentet til fordel for mer moderate utgaver av ungarere. Så det er ikke noe entydig bilde, og som flere har påpekt: I Norden gikk Sannfinnene kraftig tilbake, og det var ingen framgang for f.eks. Danmarksdemokraterne og Sverigedemokraterna. Bildet av at ytre høyre virkelig tar over, må definitivt nyanseres. Da skal jeg ta de sakene jeg hadde forberedt. Det er egentlig fem ting: Jeg vil først si noen ord om EØS-rådsmøtet som ble holdt i Brussel 28. mai, og samtalene jeg hadde med Europakommisjonens visepresident, Maros Sefcovic. Så vil jeg si litt om hvor vi står med avtalepakken om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat og veien videre. Et tredje tema er den nye partnerskapsavtalen med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk, som ble undertegnet i Brussel av forsvarsministeren, meg selv og Borrell, EUs sjef for External Action Service. Så vil jeg si litt om hvor regjeringen står i arbeidet med å knytte Norge til EUs helseberedskapssamarbeid. Og for det femte vil jeg gi en orientering om Norges deltakelse i EUs programmer i neste programperiode. Og jeg vil gjerne si litt om avtalen om e-handel, som ventelig vil komme på plass innenfor rammen av WTO i løpet av denne eller neste måned. Først til EØS-rådsmøtet: EØS-avtalen er som kjent 30 år, og det ble markert med kake og stor jubel i Brussel i forbindelse med rådsmøtet. EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked. Det er et samarbeidsprosjekt som har stått for vekst og utvikling i Europa i 30 år, og vi har fått god uttelling for vår deltakelse der, slik bl.a. Eldring-utvalget veldig klart slår fast. EØS-avtalen handler som kjent ikke bare om økonomisk samarbeid. Det er et også et verdifellesskap med et felles sett av regler. Det var viktig allerede da avtalen ble framforhandlet for 30 år siden. På 1990-tallet var vi i en periode hvor verden åpnet seg opp for mer handel. Globaliseringen var på frammarsj, det var optimisme, det var tro på ny tid. I dag, i en mye mer geopolitisk krevende tid, hvor det multilaterale handelssystemet er under sterkt press og proteksjonismen vokser fram i mange regioner, er det verdigrunnlaget vi deler med våre europeiske nærmeste samarbeidsland, enda viktigere enn for 30 år siden. På vårt møte for to uker siden poengterte EU-siden at Europa trenger en ny retning for å styrke sin konkurransekraft og ikke minst legge til rette for det grønne skiftet, og at det da kan forenes med økonomisk vekst i Europa. En utfordring rundt det grønne skiftet, som EU var tydelig på, var at det må være rettferdig og inkluderende. Tiltakene som omstillingen krever, må ikke resultere i nye sosiale skillelinjer i Europa, og det kan godt være at det valget vi nettopp har sett, understreker det enda sterkere. For vår del understreket jeg at vi må tenke nytt og samarbeide for å nå felles mål. Vi må bruke ressursene på en mer fornuftig måte og få på plass virkemidler som stimulerer til å investere i grønne løsninger. Vi må ha mindre pisk og mer gulrot for å omstille industrien til å investere i grønne løsninger. I forkant av EØS-rådets møte hadde jeg også møte med Kommisjonens visepresident, Sefcovic. Vi hadde et godt og konstruktivt møte, der det fra begge parter ble understreket at Norge og EU har et godt samarbeid på en rekke felt, også utover EØS. Vi var begge enige om at arbeidet med å redusere etterslepet hadde gitt resultater – de hadde lagt merke til det siste halvårets innsats der – men også enige om at det fremdeles er et godt stykke å gå. Mitt inntrykk er at EU-siden nøye vil følge framdriften i dette arbeidet i tiden framover. Sefcovic påpekte også at medlemslandene ser etter en bedre balanse hva angår offensive og defensive interesser i forholdet mellom Norge og EU, og det er mitt klare inntrykk, som nevnt tidligere i denne forsamling, at EU i større grad gjør koblinger mellom ulike saksfelt for å få det de oppfatter som bedre balanse. Jeg har holdt utvalget orientert om avtalepakken om EØS-midler og handel med sjømat etter hvert som prosessen har beveget seg framover. Jeg vil kort oppsummere hvor vi står nå som det nærmer seg siste møtedag i vårsesjonen. På norsk side har vi lenge vært klar til å undertegne avtalene. På EU-siden har prosessen imidlertid trukket ut. EUs medlemsland må godkjenne avtalene og fatte rådsvedtak som gir grønt lys for undertegning og såkalt midlertidig anvendelse av avtalene mens vi venter på Europaparlamentets formelle ratifisering. Vi er jo kjent med at et medlemsland har stilt detaljerte spørsmål ved noen av bestemmelsene om EØS-midlene. Kommisjonen og det belgiske formannskapet jobber iherdig med å kvittere ut disse spørsmålene og håper å få på plass enighet før 1. juli, når neste formannskap tar over. Så fort rådsvedtaket foreligger på EUs side vil avtalene kunne undertegnes. Deretter vil regjeringen forelegge avtalene for Stortinget i en samtykkeproposisjon. Vi hadde lenge håpet at vi hadde rukket å fremme en proposisjon i tide til at Stortinget kunne ta stilling til avtalene før sommerferien. Det er nå ikke mulig. Dersom avtalene undertegnes i løpet av sommeren, er planen å fremme proposisjonen for Stortinget i august, slik at stortingsbehandlingen kan skje så raskt som mulig i høstsesjonen. Det er klart uheldig at prosessen har trukket ut – noe altså vi ikke har bidratt til. Norsk fiskerinæring risikerer å tape markedsandeler ved at tollfrie kvoter ikke åpnes før avtalen om markedsadgang er på plass. Det blir i tillegg vanskeligere å utnytte EØS-midlene godt. Gapet mellom gammel og ny periode innebærer fare for tap av kontinuitet og kompetanse for både mottakerland, norske programpartnere og FMO, Financial Mechanism Office, i Brussel. Vi ser nærmere på hvordan vi kan minimere de negative effektene av et eventuelt gap. For det tredje: I forbindelse med møtene i Brussel den 28. mai undertegnet forsvarsministeren og jeg en partnerskapsavtale med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi har allerede et nært og mangesidig samarbeid med EU på dette området, som har vokst fram skritt for skritt gjennom mange år og under mange ulike regjeringer. Denne avtalen gir oss for første gang en helhetlig ramme for dette samarbeidet. Den tydeliggjør hvordan Norge og EU arbeider sammen for å møte felles sikkerhetsutfordringer i en mer usikker og farefull tid, og hvordan vi ønsker å videreutvikle samarbeidet oss imellom. La meg kort nevne noen hovedpunkter: Vi har et felles ønske om å styrke den sikkerhetspolitiske dialogen. Det inkluderer bl.a. muligheten for at Norge kan inviteres til ministermøter i EU. Og vi formaliserer en årlig dialog om sikkerhet og forsvar på politisk nivå. Vi ønsker å styrke det konsulære samarbeidet for å bistå våre borgere i krisesituasjoner. Her pågår det allerede en aktiv diskusjon med EEAS, European External Action Service, om konkrete tiltak. Utveksling av gradert informasjon og økt samarbeid om bekjempelse av cyber- og hybridkrigføring er andre områder hvor vi kan styrke samarbeidet. Avtalen er ikke juridisk bindende og innebærer ikke at Norge får nye og formelle rettigheter eller plikter overfor EU. Framfor alt er det et klart uttrykk for at våre interesser på dette området i det store er sammenfallende og en delt ambisjon om å bygge videre på det gode samarbeidet vi har. Dette gir oss gode muligheter til å styrke Norges sikkerhet gjennom dypere samarbeid, og dette handlingsrommet vil regjeringen bruke aktivt framover. For det fjerde vil jeg si noen ord om norsk deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Framdriften på dette området går noe saktere enn vi skulle ønske. Samtidig er det vilje fra EU-siden til å inngå en avtale med Norge. Saken, som også tidligere helseminister Kjerkol var svært engasjert i, ble nylig drøftet av helseminister Vestre i møte med helsekommisær Kyriakides i Genève under Verdens helseforsamling den 27. mai, i Brussel med visepresident Sefcovic den 24. mai og med EUs kommisær for humanitær bistand og krisehåndtering, Lervarcic, samme dag. Dette var også, som tidligere nevnt, et tema i min samtale med visepresident Sefcovic i marginen av EØS-rådsmøtet. EU fremmer Norge som en god partner på helsefeltet og berømmer Norges bidrag til medisinsk evakuering av pasienter fra Ukraina under EUs mekanisme for sivil krisehåndtering. EU verdsetter også framgangen i arbeidet med å få ned etterslepet og at tre viktige helserettsakter trolig vil kunne innlemmes i EØS-avtalen i juni. Det gjelder styrkede mandater for EUs legemiddelbyrå, EMA, EUs smittevernbyrå, ECDC, og EUs forordning om alvorlig grensekryssende helsetrusler. Status per i dag er at kommisjonen er i gang med å skaffe seg et mandat for konkrete forhandlinger om en avtale om norsk deltakelse. Mandatet vil også måtte omfatte våre finansielle bidrag. Fra norsk side har vi pekt på at det for samtalene framover er viktig med en tydelig tidslinje som sikrer framgang. Vi jobber for å få en så god avtale som mulig. Særlig viktig er det å sikre tilgang til medisinske mottiltak både i og utenfor kriser. Det er en stor sårbarhet for Norge at vi ikke er omfattet av EUs helseberedskapssamarbeid på en måte som sikrer Norge tilgang til medisinske mottiltak i en krise. Vi opplever at EU-siden forstår at dette er viktig for Norge, og at de nylige politiske møtene med helseministeren sendte positive signaler til å gode løsninger. Jeg er trygg på at vi kommer til å fortsette å ha en god dialog om denne saken framover. Vi har også en god dialog med Island og Liechtenstein, og de er godt kjent med den norske regjeringens ambisjoner. For det femte vil jeg gjerne berøre et annet felt av sentral betydning for Norges forhold til EU, nemlig deltakelsen i EUs programmer. Omfanget av dette samarbeidet har økt i årenes løp. I perioden 2021–2027 deltar Norge i elleve programmer. Utviklingen i EU går mot større og færre programmer. Det legges i økende grad opp til større synergi og samfinansiering av programmene for bedre å kunne håndtere og løse store oppgaver, som det grønne skiftet, gjenoppbygging etter covid-19, innovasjon, digitalisering og andre kjerneoppgaver. Hovedtyngden i Norges deltakelse i inneværende periode er på EUs program for forskning og innovasjon, som tar 57 pst. av midlene, etterfulgt av Erasmus på 17 pst. og EUs romprogram på 9 pst. Uttellingen som norske bedrifter, forskningsmiljøer og offentlig sektor har fått i form av forsknings- og innovasjonsmidler fra EU, har klart overgått våre forventninger. Jeg vil særlig framheve at de norske miljøene sikret seg støtte for mer enn 16 mrd. kr fra Horisont 2020-programmet, som var fra 2014 til 2020. Det utgjør 2,53 pst. av samtlige midler i programmet og er vesentlig høyere enn det opprinnelige målet om en returandel på 2 pst. Deltakelsen i Horisont 2020 har bidratt til økt kvalitet i norsk forskning, flere innovative miljøer, bedre offentlige tjenester og et mer konkurransedyktig næringsliv i hele Norge. Disse midlene har bidratt til å styrke norsk forskning og innovasjon og sette fart på det grønne og det digitale skiftet. Jeg peker spesielt på dette fordi resultatene for Horisont 2020 lover godt for Norges deltakelse i EUs pågående Horisont Europa-program, som altså løper fra 2021 til 2027. Det handler samtidig om å kjenne sin besøkelsestid. I 2024 og 2025 begynner arbeidet med å utføre en ny programperiode fra 2028 for nye EU-programmer vi skal delta i. Gode helhetlige og konstruktive norske innspill her vil bidra både til EUs programarbeid og til å sikre norske interesser for deltakelsesvilkår. Dette arbeidet har startet opp i de ansvarlige departementene. Regjeringen har derfor tatt initiativ til å nedsette en arbeidsgruppe under ledelse av UD, med representanter fra de berørte fagdepartementene. Det skal gi oss en mest mulig overgripende vurdering av muligheter og utfordringer i programmene i EUs nye langtidsbudsjett for perioden 2028–2034, som nå er under forberedelse, for å forberede våre prioriteringer. Arbeidsgruppens formål vil være å forberede beslutninger om norsk programdeltakelse i 2028–2034, synliggjøre i størst mulig grad hvordan de ulike programmene henger sammen med hverandre, og sikre god koordinering av norske posisjoner inn i EØS-prosessen – både nasjonalt og overfor EUs aktører – og bidra til at disse spilles inn i rett tid og til de rette mottakerne. Jeg tar sikte på å orientere Stortingets europautvalg om framdriften i dette arbeidet etter som det skrider fram. Helt til slutt vil jeg gjerne si noen ord om avtalen om e-handel i WTO. Forhandlingene om e-handel startet våren 2019 på grunnlag av en fellesuttalelse fra 76 WTO-medlemmer, deriblant Norge, andre OECD-land og hele 40 utviklingsland. Bakgrunnen var den digitale utviklingen og behov for å ta tak i utfordringene som følger digitalisering av handelen, på en måte som bidrar til inkluderende handel og tar hensyn til utviklingslandenes behov. Norge har deltatt i forhandlingene siden starten og lagt vekt på prosessen, både fordi våre handelsinteresser i stor grad er digitalisert, og fordi vi har interesse av å styrke WTO og sørge for at WTO-regelverket er oppdatert. Siste forhandlingsrunde var nå i april. Resultatet er et avtaleutkast som det er nær konsensus om blant 90 deltakende WTO-medlemmer. Det er fortsatt behov for avklaring av noen få utestående spørsmål, men dette rokker neppe ved hovedinnholdet i avtaleutkastet. Vi har grunn til å tro at full enighet i gruppen kan komme på plass i juni. Det vil åpne for vedtak i WTOs hovedråd om innlemmelse av avtalen i WTO allerede i juli, om ingen medlemmer utenfor gruppen motsetter seg konsensusvedtaket som er nødvendig. E-handelsavtalen har bestemmelser som skal sikre trygghet og tillit i e-handel. Bestemmelsene tilrettelegger og gir forutsigbare vilkår for e-handel, f.eks. forbud mot toll på elektroniske overføringer. De mest utfordrende spørsmålene omkring dataflyt, kildekode og kryptografi blir ikke en del av avtalen nå, men kan tas opp senere. Avtalen er innrettet med tanke på at utviklingsland kan trenge tid for å bygge nødvendig administrativ kapasitet for å etterleve enkelte av bestemmelsene. Utviklingsland som ser behov for kapasitetsbygging, vil gis inntil syv år til det. Norge er tjent med denne avtalen. Det gir mer åpenhet og forutsigbarhet i den digitaliserte handelen. E-handelsavtalen er positiv for næringslivet og bidrar til en viktig oppdatering av WTO-avtaleverket på et område som har ventet på felles handelsregler. Det innebærer ikke plikter for Norge som krever endringer i norsk regelverk. Og ikke minst: Geopolitiske spenninger gjør det stadig vanskeligere å enes om internasjonalt samarbeid. En ny e-handelsavtale med WTO vil være en velkommen positiv nyhet i et litt mørkt bilde når det gjelder globale handelsregler. Da sier jeg tusen takk for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål. Møtelederen: Takk for det, og takk for orienteringen. Da har jeg tegnet meg selv, og så er det Hårek Elvenes etterpå. Til spørsmålet om EØS-midlene og markedsadgang: Der hadde det vært veldig fint om utenriksministeren kunne si litt mer om konsekvensene, særlig når det gjelder markedsadgang for sjømat, av at implementeringen blir forsinket, og kanskje også utdypet litt mer om hvilke ting vi nå gjør i mellomtida, f.eks. om det er diskutert eller vurdert om vi skal prolongere den gjeldende avtalen. Dette er noe som har skjedd før også, dvs. at man på en måte viderefører for å unngå at systemene går i stå, hadde jeg nær sagt. Kunne utenriksministeren i så fall si noe om hvordan det vil se ut? Mitt neste spørsmål er knyttet til samarbeidsavtalen med EU om forsvar og sikkerhet, som jeg syns er et positivt skritt i riktig retning. Jeg har noen spørsmål knyttet til hvor konkret den er. Jeg ville tenke at for Norge vil tilgang til ministermøter, som utenriksministeren også nevnte, være et veldig viktig poeng. Det er det eneste området der vi ikke har tilgang til ministermøtene. Et annet viktig poeng vil være å få et inngrep med f.eks. utforming av sanksjonspakkene mot Russland, som er et ganske vesentlig spørsmål for Norge. Er det mulig å si noe om hvordan det bildet ser ut? Er det noe vi kan forvente at vi kan komme i større inngrep med? Til sist vil jeg også nevne for utenriksministeren at den delen av dette som trengs å unntas offentlighet fordi det er en del av den pågående forhandlingen, må utenriksministeren gi beskjed om på slutten av møtet. Da er det først et spørsmål fra Hårek Elvenes. Hårek Elvenes (H): Jeg har et spørsmål knyttet til den nye samarbeidsavtalen. Det står i sakspapirene vi fikk, at den nye samarbeidsavtalen innebærer ingen ny deltakelse i programmer, byråer eller initiativer. Spørsmålet mitt er: Er det noen programmer eller liknende fra norsk side som vi har ønske om eller bør være med i, som EU nærmest lukker døren for? Christian Tybring-Gjedde (FrP): I forlengelsen av det Hårek Elvenes spør om: IRIS² er et slikt program. Det spurte jeg utenriksministeren om i Stortinget for tre uker siden. Da mente han at det var utpressing. Jeg mener det ikke er utpressing hvis man både har sjømat, man har gass, og man har nå den nye langtidsplanen med satsing på satellitt-tjenester, satellitt-virksomheter, som også er en del av dette. Jeg mener at det er diplomati. Akkurat som større land driver med diplomati, er det klart at man får mer gjennomslag hvis man er sterk. Når EU er avhengig av våre leveranser, av våre viktige tjenester og varer, mener jeg det er helt legitimt å kunne komme inn i det programmet, ikke minst fordi det er så utrolig viktig for norsk romvirksomhet at vi kommer inn der. Jeg har vel nevnt det flere ganger nå, også for forsvarsministeren, så jeg håper at man får fortgang i det – istedenfor at vi samler trådene i vårt samarbeid med EU, som Barth Eide en gang sa – forrige gang, tenker jeg. Disse trådene må altså samles. IRIS² er en av dem – en tråd som må inn. Møtelederen: Her var det mange fine bilder på en gang. Da er det Ingrid Fiskaa. Ingrid Fiskaa (SV): Spørsmålet mitt handlar om det siste temaet, altså om avtalen om e-handel i WTO. Det vil seia, det er vel ikkje eigentleg i WTO, for det er berre nokre av landa i WTO som forhandlar. Det har blitt stilt ein del spørsmål, eigentleg om heile prosessen, og om manglande innsyn for både slike som oss, sivilsamfunn og andre. Eg lurar litt på om det avtaleutkastet er offentleg tilgjengeleg. Er det mogleg å få meir konkret informasjon om kva det faktisk står i det avtaleutkastet? Møtelederen: Vi tar en liten pause der. Da kan utenriksministeren svare, og så kommer det flere spørsmål etterpå. Utenriksminister Espen Barth Eide: Når det gjelder dette med koplingen mellom EØS-midler og markedsadgang, tror jeg at vi per akkurat nå har et berettiget håp om at dette løser seg ganske snart, og mens det fortsatt er belgisk formannskap. Da er problemet avgrenset. Det er klart at hvis det ikke gjør det, må vi nok se mer på tiltak på fiskerisiden for å kompensere for det. Da vil det bli en kortere periode det vil gjelde for. De problemstillingene er høyst relevante, men jeg tror vi vil komme tilbake til dem. Det ferskeste inntrykket er at dette kan se ut til å bli løst, og at det kommende formannskapslandet kanskje foretrekker at det blir løst i denne formannskapsperioden, tross alt. Det tror jeg vi noterer oss og kommer tilbake til. Når det gjelder spørsmålet fra både komitélederen og Elvenes om denne avtalen, er det slik at den nye avtalen i seg selv kopler oss ikke til nye programmer. Dem må man kople seg til hver for seg, per program, altså de nye initiativene på sikkerhetspolitikk. Norge er imidlertid med i de fleste. Jeg tror et grovt anslag, uten at jeg er helt sikker på tallet, er at to tredjedeler er vi allerede med på, og slik sett mer enn mange EU-land. Danmark er f.eks. en nykommer på dette, etter at de opphevet sine forbehold, mens norske regjeringer har vært entusiastiske tilhengere av å bli med på det meste. Veldig mange av enkeltkomponentene er vi med i, men Secure Connectivity og IRIS² er jo ting vi ønsker å komme med på. Der opplever vi nå at det er en god prosess på at vi skal klare det. Så til Tybring-Gjeddes spørsmål. Vi er EUs nærmeste utenforland, men det mener EU også. EU er veldig klar over at Norge er viktig for EU. Uten at vi trenger å male det med store bokstaver på veggene i Brussel, er det kjent begge veier, og at det er en gjensidig interesse av å lykkes på disse feltene, samtidig som man selvfølgelig forhandler, som alle parter vil gjøre, for å komme best mulig ut av det. Det jeg svarte i Stortinget i salen sist, var at det å si at vi vil holde tilbake gass eller holde tilbake andre avtaler, tror jeg ikke er måten å gjøre det på. Jeg tror heller ikke det er nødvendig for å minne EU om at vi har en gjensidig interesse av hverandre. Det er ingen tvil om at stemningen rundt arbeidet med den nye avtalen om forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært veldig god. Det har vært veldig konstruktiv, rask behandling fra EUs side – et tydelig uttrykk for at de ønsket dette. Der ligger nettopp økt adgang til ministermøter, som likevel må bestemmes. Det er ikke en garantert adgang, men det ser ut til at det skal bli mye mer vanlig enn det har vært på dette feltet, som er viktig fordi det feltets betydning øker. NATO er vår forsvarspolitiske ramme, men veldig mye av det europeiske samarbeidet i NATO skjer jo de facto i EU. Det er det som er grunnen til at regjeringen valgte å gjøre dette, for veldig mye av samarbeidet med utvikling av f.eks. forsvarsindustri har sin praktiske gjennomføring i EU, selv om forsvarspolitikken som sådan ligger i NATO. Derfor er det viktig at vi er tungt inne i dette. Jeg opplever at det bidrar i riktig retning. Selv om det ikke pålegger verken oss eller EU forpliktelser som ikke var der før, skaper det en ramme rundt det vi allerede gjør. Så til spørsmålet fra Fiskaa, om avtalen om e-handel. Det har vært en gruppe land, økende underveis opp til 90, hvorav mange utviklingsland har vært med, og de vil legge fram til votering et endelig forslag når de er helt i mål. Da blir det offentlig, men det er ikke offentlig nå, og det er slik det er i de forhandlingene. Hva som er inngangsverdiene, er de jeg nettopp refererte til, altså at man ønsker å sørge for at dette feltet blir regulert, man ønsker å unngå toll på digitale transaksjoner, og man ønsker å gi utviklingslandene en tilpasningsperiode – de som ønsker det. Det er hovedtrekkene i det som ligger der nå. Det blir ikke vedtatt før hele WTO gir full tilslutning, men håpet er at de 90 er representative nok til at det vil bli vedtatt til slutt, og det blir i så fall noe vi skal merke oss. For Norge er det viktig at WTO lykkes. WTO er i dyp krise. Jeg tror jeg har referert til tidligere at jeg var på ministermøtet i WTO i februar. Det var en ganske trist opplevelse, for det var svært begrenset framgang. Ikke bare framvoksende utviklingsland, men også store vestlige land, for å si det slik, på den andre siden av Atlanterhavet var meget tilbakeholdne med å ønske WTO lykke til framover. Det blir ikke nødvendigvis noe enklere hvis det går den ene veien i det amerikanske valget, så det er i så fall bra om man får til noe. Når det gjelder sanksjonene, er det det samme der. Sanksjonspakkene vedtas i EUs formelle fora, men det er klart at vi vil være tettere på nå, med denne avtalen, til å være i dialog om hvordan de utformes, og også til å få fram eventuelle særlige norske synspunkter på dem. Det endrer likevel ikke på hvor de formelle beslutningene i EU tas. Vi er jo fortsatt ikke medlem. Møtelederen: Det tror jeg ikke det er noen stor tvil om. Spørsmålet var om denne avtalen ga oss et større inntak til den delen av det. Utenriksminister Espen Barth Eide: Svaret på det mener jeg er ja. Møtelederen: Da er det Alfred Jens Bjørlo. Alfred Jens Bjørlo (V): Eg skal prøve å vere ganske kort. Fyrst vil eg takke for ein god og nøktern analyse av EU-valet, som eg synest høyrest fornuftig ut. Eit anna funn der er at valdeltakinga gjekk opp. Det var den høgaste valdeltakinga på 20 år. Kort oppsummert rullar det europeiske demokratiet vidare, men med oss framleis på utsida. Den debatten får vi vel ikkje ta her. Eg har eit litt overordna spørsmål. Utanriksministeren seier at utviklinga framover med programma i EU er at det vil gå i retning av større og meir overordna program. Vi har vore vane med å tenkje at vi må prioritere kva program vi deltek i, og sortere det. Litt forenkla sagt: Betyr det at vi no kjem i ein situasjon der vi i praksis må prøve å kome med på mange av desse programma, fordi kvar og eit av dei blir så stort og overordna at det blir viktig? Er det kanskje litt endring i tenkinga der? Er det ein fornuftig måte å sjå det på, ut frå det utanriksministeren beskriv? Dag-Inge Ulstein (KrF): Jeg har først en kommentar til noe av det som går på EU-program og rammeverket der, som Bjørlo var inne på, og så har jeg et raskt spørsmål etterpå. Noe av tilbakemeldingen som i hvert fall vi har fått i litt ulike møter, er at det norske rammeverket – la oss kalle det det – for å kunne kvalifisere til å få delta på noe av dette, utelukker en del av de mer modne, etablerte selskapene innen batteriverdikjeder, hydrogen osv., så jeg oppfordrer til at man er litt åpen for å se på det, slik det ble nevnt. Så et spørsmål til det som nevnes om helseberedskapssamarbeid. Utenriksministeren hadde bare en halv setning om finansiering og behov for økt finansiering. Kan utenriksministeren si noe om hvilken størrelsesorden vi snakker om, og hvor det er tenkt finansiert fra? Bård Hoksrud (FrP): Utenriksministeren sa at EUs beredskapssamarbeid gikk litt tråere enn det som var tenkt, men at begge parter er veldig enige om at man ønsker å få til et samarbeid. Kan man si litt mer om hva som gjør at det går tråere, og at man bruker lengre tid enn det man kanskje hadde forutsatt? Kan utenriksministeren være litt mer konkret på det? Erlend Svardal Bøe (H): Mitt spørsmål går på mye av det samme som representanten Hoksrud var inne på. Da vi hadde møte i oktober, var det forrige gang det ble orientert om HERA og tilknytningen til det. Dette må sikkert unntas offentlighet, for det ble gjort med det utenriksministeren sa sist. Det var på grunn av at bl.a. Ungarn og en del andre land hadde gjort det vanskelig når det gjelder forhandlingen om HERA. I desember ble det varslet om at vi skulle få et mandat for forhandlingen fra EU. Er det mandatet klart? Kunne en også sagt litt mer om framdriften i det? Det er veldig bra at en har hatt disse møtene i mai, og at en har hatt en del kontaktpunkter der, men det som er interessant her, er jo hvordan den videre framdriften blir, for å få i gang forhandlingene og få oss knyttet nærmere til dette. Møtelederen: Da har vi satt strek, så da kan utenriksministeren få svare. Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg vil først svare på de to siste spørsmålene om helse. Det er riktig at Kommisjonen og Norge, som sagt, er enige om både EØS-midler og fiskeriadgang. Etter at Kommisjonen ble enig med oss – et par uker etter, var det vel – kom erklæringen om at de ønsket å ha oss med i helsesamarbeidet. Siden det har det arbeidet gått. Det har tatt lengre tid, ikke nødvendigvis på grunn av noen vond vilje, for viljen synes å være helt reell og god, men det er en del legale spørsmål som var vanskeligere på deres side enn kanskje først forutsatt. Det er nok også noe av det som ble unntatt offentlighet, og som fortsatt bør være unntatt offentlighet, som har med det nevnte landet å gjøre, som har gjort at en del ting går langsommere enn det ellers ville gjort. Det har igjen sammenheng med – dette er unntatt offentlighet – det landet, altså Ungarns bekymring for spørsmål knyttet til kondisjonalitet i EØS-midlene, som de 14 andre mottakerne er helt ok med. Jeg kan anekdotisk fortelle om mitt første møte med Radoslaw Sikorski, utenriksministeren i Polen, etter at han ble utenriksminister igjen. Da holdt han en flammende tale for kondisjonalitet, og sa at det hadde virket fint i Polen, som på mottakersiden opplevde at f.eks. det at vi hadde sagt at det ikke blir noen penger til disse såkalt homofrie regionene, gjorde at de fjernet poenget med å være såkalt homofrie regioner. Han var tilhenger av det. Der har imidlertid Ungarn – unntatt offentlighet – et litt annet syn. Det har nok forsinket det, men vi er ikke bekymret for at det ikke kommer i mål. Det er bare arbeid som skal gjøres. Så var det et spørsmål om hvor mye vi skal bidra med. Det vet vi ikke, og det er rett og slett en funksjon av hva vi er med på. Det vil være fellesfinansiering av de delene av arbeidet vi velger å gå inn i, som vi jobber proporsjonalt med. Vi bidrar inn i forhold til hva vi vil ha ut av det, som vanlig. Vi har en arbeidsgruppe som jobber med spørsmålet om disse store programmene, for nettopp å avklare det som Bjørlo var innom i et av sine spørsmål – altså det at det i antall nå blir færre, men hver for seg større programmer – dvs. hvordan vi sørger for både å delta aktivt og prioritere godt innenfor det. Det jobber vi med, for det blir en litt annen situasjon for oss. Dette er i og for seg en positiv utvikling for Europa som vi støtter og er sympatisk til, men det er alltid slik at man må jobbe litt med hvordan vi EØS-landene kopler oss på disse prosessene, som vi ville vært automatisk involvert i hvis vi var på innsiden. Det får vi komme tilbake til, men hovedtrenden er nok positiv. Jeg noterer det Ulstein sier. Det er ønske om at de sentrale aktørene på f.eks. batteri og hydrogen er inne i dette. Det mener vi at de har adgang til, men der jobber jo vår delegasjon aktivt med å sørge for å posisjonere dem inn. Det er mye aktivitet med seminarer og annen påvirkningsvirksomhet for å minne om at Norge har ganske interessante bedrifter og kompetansemiljøer inn i disse industriområdene, som nå vokser fordi man skal ut av fossilalderen og inn i fornybaralderen. Jeg vil også si, som et apropos til det Fiskaa spurte om tidligere, at sivilsamfunnsrepresentanter i WTO-utvalget involveres fortløpende i de tingene som ble tatt opp i forrige runde. Møtelederen: Takk for det. Sak nr. 4 Eventuelt Møtelederen: Det er ingen som har meldt noe til Eventuelt, så da foreslår jeg at vi sier takk for i dag og hever møtet. Møtet hevet kl. 9.50.