Representantforslag
181 S
(2024–2025)
fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg, Himanshu Gulati
og Per-Willy Amundsen
Dokument 8:181 S (2024–2025)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend
Wiborg, Himanshu Gulati og Per-Willy Amundsen om en mer restriktiv
politikk for sekundærbosetting og bosetting av innvandrere
Til Stortinget
Bakgrunn
Bosetting
Mange kommuner har allerede en stor andel innbyggere
fra ikke-vestlige land. Mange innvandrere greier seg godt i Norge,
er godt integrert og viktige bidragsytere. Men dessverre er det
også altfor mange som ikke er det. Dette har noen åpenbare utfordringer.
Det er en risiko for etablering av parallelle samfunn som man ser tendenser
til enkelte steder, spesielt i Oslo. Det er også uheldig når norskspråklige
elever blir et lite mindretall i sine skoleklasser. Forslagsstillerne
mener samfunnet har et ansvar for å ta i bruk nye virkemidler for
å stoppe økende segregering i Norge.
Tall fra SSB for befolkningssammensetninger
i bydeler i Oslo viser at segregeringen i Oslo øker. I bydelene Søndre
Nordstrand og Alna er andelen ikke-vestlige innvandrere på 48,6
og 48 prosent, mens Stovner bydel ligger på topp der andelen ikke-vestlige
innvandrere er på 55,4 prosent. Av 15 bydeler i Oslo har ti bydeler
en befolkningssammensetning der over 15 prosent er ikke-vestlige
innvandrere. I bydel Frogner viser tallene at andelen ikke-vestlige
innvandrere er på 14,8 prosent, man kan dermed regne med at denne
bydelen vil være over 15 prosent i løpet av 2025. Forslagsstillerne
mener det derfor er på tide med full flyktningestopp i Oslo.
Så lenge et politisk flertall mener det er riktig
å ta imot flere flyktninger enn det som er bærekraftig, mener forslagsstillerne
at man må gjøre det man kan for å forhindre at utviklingen som en
har sett i Oslo, og som Fremskrittspartiet har advart mot i mange
tiår, spres til flere byer. Forslagsstillerne vet at utfordringene
også er store i andre byer og områder, som eksempelvis Drammen.
Da Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringsutvalg la frem
sin første del rapport 2. mai 2019, var det syv kommuner som hadde
15 prosent andel ikke-vestlige innvandrere eller mer. Ifølge nye
tall fra SSB er det 18 kommuner i Norge hvor mer enn 15 prosent
av befolkningen har ikke-vestlig bakgrunn, og i seks av disse kommunene
ligger andelen mellom 21 og 30 prosent. De 18 kommunene er Lørenskog
(30 prosent), Oslo (24,7 prosent), Ullensaker (24,3 prosent), Lillestrøm (23,3
prosent), Drammen (22,5 prosent), Rælingen (21,4 prosent), Sarpsborg
(18,3 prosent), Stavanger (16,5 prosent), Ås (16,4 prosent), Moss
(16,4 prosent), Fredrikstad (16,3 prosent), Utsira (16,1 prosent),
Sandnes (16,1 prosent), Nannestad (15,9 prosent), Lier (15,7 prosent),
Lødingen (15,1 prosent), Eidsvoll (15,1 prosent) og Nordre Follo
(15 prosent).
I tillegg er det flere kommuner som har en stor
andel ikke-vestlige innvandrere i deler av sin kommune.
Forslagsstillerne mener at man må stille langt
strengere krav til kommuner for å kunne bosette flyktninger. Dette
er viktig for at den enkelte flyktning skal ha mulighet til å lykkes
i Norge. Kommuner som skal bosette flyktninger, må kunne dokumentere
god kvalitet på introduksjonsordningen, ikke minst norskopplæringen, og
det må være et arbeidsmarked i kommunen som gjør det mulig å komme
i jobb.
Det er ikke størrelsen på kommunen det kommer an
på, men hvilke muligheter den enkelte har til å bli selvforsørget
og kunne skape seg et liv. Bosetting av flyktninger for å opprettholde
kommunens befolkningsgrunnlag er en dårlig begrunnelse for å bosette flyktninger,
fordi det går ut over flyktningenes muligheter til å komme i jobb
og bli integrert. Flyktningers kvalifikasjoner må matches med kommunens
muligheter for arbeid. Mangel på arbeidskraft i seg selv vil ikke
gi godt grunnlag for bosetting, dersom ikke kommunen er i stand
til å gi flyktningene den kompetansen det er etterspørsel etter.
Sekundærbosetting
Forslagsstillerne viser til at sekundærbosetting
er et stort problem i de mest sentrale kommunene. I dag må en flyktning
bo i kommunen vedkommende bosettes i de første fem årene, med mindre
vedkommende får jobb i en annen kommune og dermed kan forsørge seg selv.
En flyktning regnes som primærflyktning de første fem årene han
eller hun bor i Norge. Flytter vedkommende etter fem år fra kommunen
han opprinnelig ble bosatt i, regnes dette som sekundærflytting.
Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB)
om nettoflytting blant personer med fluktbakgrunn viser også at et
stort antall flyktninger flytter fra de minst sentrale kommunene
til de mest sentrale kommunene hvert eneste år. For eksempel var
henholdsvis hele 84 og 81 prosent av alle flyktninger som var bosatte
i de mest sentrale kommunene (sentralitet 1 og 2) i 2017, fortsatt bosatt
i en kommune med samme sentralitet i 2024, mens dette bare gjaldt
for henholdsvis 25 prosent og 36 prosent av flyktningene i de minst
sentrale kommunene (sentralitet 5 og 6). Dette gjelder gruppen med
0–4 års botid, som er den gruppen med klart mest nettoflytting. Dette
illustreres også på fylkesnivå ved at 80 prosent av flyktningene
som var bosatt i Vestfold og Østfold i 2017, fortsatt var bosatt
i disse fylkene i 2024, mens dette bare gjaldt 30 og 38 prosent
av de som var bosatt i Finnmark og Nordland.
Dette gir veldig store utslag på kommunenivå.
I 17 kommuner hadde for eksempel alle flyktninger som var bosatt
i 2017, flyttet fra kommunene i 2024, mens i 36 kommuner hadde mellom
90 og 95 prosent av flyktningene flyttet fra kommunen innen 2024.
I 115 kommuner hadde mellom 100 og 70 prosent av flyktningene som
var bosatt i 2017, flyttet ut fra kommunene i 2024, mens i 32 kommuner
hadde bare mellom 0 og 30 prosent flyttet. Dette gir seg utslag
i at i mange kommuner på det sentrale Østlandet bor det langt flere
sekundærflyktninger enn de flyktningene som de har sagt ja til å bosette
fra IMDI.
Store forekomster av sekundærflytting er en
utfordring for de kommunene som opplever dette, og dette gjelder
særlig en del kommuner i det sentrale østlandsområdet som regnes
som de mest sentrale kommunene i sentralitetsgruppe 1 og 2. Dette
setter det kommunale apparatet for å ivareta flyktninger under press,
og det legger press på kommunens økonomi. En konsekvens av dette
er at tilbudet den aktuelle kommunen kan gi flyktninger, svekkes.
En annen mulig konsekvens av et stort tilsig av flyktninger som
ikke er selvforsørgende, i en kommune er at det etableres områder
hvor det primært bor flyktninger som er utenfor arbeidslivet. Dette har
vist seg svært uheldig for integreringen av flyktninger, og det
er en betydelig fare for at det i slike områder kan utvikle seg
såkalte parallelle strukturer. En slik opphopning av flyktningbefolkningen
i enkelte områder har også vist seg å være bekymringsfullt for utviklingen av
fattigdom og kriminalitet. Når en kommune tar stilling til om de
ønsker å bosette flyktninger, vurderer de hvilken kapasitet de har,
og hvordan mulighetene for integrering er i deres kommune. Når det
gjelder sekundærflytting, har ikke kommunene med dagens regler mulighet
til å påvirke antallet flyktninger som kommer, noe som kan skape
utfordringer med tanke på å få integrert de flyktningene kommunen
har valgt å bosette, og også skape utfordringer for øvrige velferdstjenester
i kommunen.
Et eksempel her er Sarpsborg, hvor hele 67 prosent av
flyktningene (med 0–4 års botid) som var bosatt i Sarpsborg i 2024,
hadde bosted i kommuner i Nord-Norge i 2017. Dette har ført til
at andelen av flyktninger uten integreringstilskudd i Sarpsborg
kommune er dobbelt så stor som snittet av landet. Forslagsstillerne
mener det derfor bør stilles krav om selvforsørgelse for sekundærflyktninger.
Dette vil innebære at flyktninger må bo i første bosettelseskommune
inntil de er selvforsørgende.
Forslag
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen
innføre bosettingsstopp for flyktninger i alle kommuner hvor ikke-vestlige innvandrere
utgjør mer enn 15 prosent av befolkningen. Dette skal også gjelde
på bydelsnivå i større kommuner.
Stortinget ber regjeringen instruere IMDi
om at de ikke skal anmode kommuner med over 15 prosent ikke-vestlige
innvandrere om bosetting av flyktninger, og at disse kommunene ikke
kan gis integreringstilskudd.
Stortinget ber regjeringen sette som krav
at kommuner med dårlige integreringsresultater og lite muligheter
på arbeidsmarkedet ikke skal kunne bosette flyktninger.
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag
for å sikre krav om selvforsørgelse ved sekundærflytting, slik at
flyktninger må bo i første bosettelseskommune inntil de er selvforsørgende.
9. april 2025