Representantforslag
6 S
(2024–2025)
fra stortingsrepresentantene Tobias Drevland Lund, Sofie
Marhaug, Hege Bae Nyholt
og Seher Aydar
Dokument 8:6 S (2024–2025)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Tobias
Drevland Lund, Sofie Marhaug, Hege Bae Nyholt og Seher Aydar om
demokratisk kontroll med kortidsutleie av bolig
Til Stortinget
Bakgrunn
Leiemarkedet er under press. I 2022–2023 steg
leieprisene for bolig i Norge med hele 15,2 pst. Det er nesten like
mye som i hele perioden fra 2013 til 2021 (15,8 pst.), ifølge Eiendom
Norge.
Samtidig er korttidsutleie av boliger, blant
annet gjennom det såkalte plattformselskapet Airbnb, på frammarsj.
Denne sommeren har det vært en rekke artikler og reportasjer om
at korttidsutleie brer om seg i typiske turistområder, både i byer
og i distriktene. Én bolig ekstra som brukes til korttidsutleie,
betyr én mindre bolig tilgjengelig i det ordinære leie- eller eiemarkedet.
Korttidsutleie i turistområder kan være svært lønnsomt. Dermed risikerer
man at korttidsutleie bidrar både til prispress og til å fortrenge
andre typer leietagere. Man risikerer også at hele nabolag eller
kommuner blir dominert av korttidsutleie på en slik måte at det over
tid fortrenger befolkningen.
I 2019 ble eierseksjonsloven endret, jf. Prop.
36 L (2018–2019). Korttidsutleie i boliger omfattet av denne, ble
begrenset til inntil 90 dager i året. I borettslag gjelder egne
og strengere regler. For selveide boliger som ikke er del av et
sameie, finnes ingen slik grense. I mange norske turistområder vil
imidlertid en stor del av korttidsutleien typisk skje i boliger
som ikke er omfattet av loven. Men de samme argumentene mot utstrakt
korttidsutleie som gjelder på sameienivå, gjelder også på strøks- og
kommunenivå.
Om eierseksjonsloven
Stortinget har tidligere anerkjent problemene
korttidsleie innebærer. Da eierseksjonsloven ble endret i 2019 og
dagens grense på maksimalt 90 dager innført, het det fra en enstemmig
kommunal- og forvaltningskomité i Innst. 215 L (2018–2019):
«Komiteen viser til at boligseksjoner
skal brukes til å bo i. Å drive utleie vil i utgangspunktet være
innenfor boligformålet, men dersom utleien blir for intens, kan det
få karakter av å være hotellvirksomhet. Slik intens utleie kan bidra
til utrygge bomiljø og større slitasje i sameiene. Formålet med
proposisjonen er å begrense de negative konsekvensene korttidsutleie
kan føre med seg. Derfor foreslår regjeringen å regulere adgangen
til korttidsutleie av eierseksjoner.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti gikk imidlertid lenger:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen foreslår en
hovedregel om at det er tillatt å drive med korttidsutleie 90 dager
i løpet av et år. Disse medlemmer viser til at flere av høringsinstansene
mener at hovedregelen bør være 60 dager. Disse medlemmer støtter
dette.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet påpekte det
samme:
«Disse medlemmer mener i likhet med noen
av høringsinstansene at maksimalt 60 dager korttidsuttleie per år
i eierseksjoner er tilstrekkelig. Dette skyldes at belastningen
for naboene anses som mer rimelig dersom korttidsutleie begrenses
mer enn hva som foreslås i proposisjonen.»
Utviklingen i årene siden loven ble endret,
viser at det er både riktig og nødvendig å sette grensen til 60
i stedet for 90 dager.
Det er samtidig et problem at det ikke er straffbart
å bryte denne lovbestemmelsen. For utleiere som spekulerer i å ikke
følge lovens grense, finnes det ikke noe ris bak speilet. Å innføre
straffebestemmelser, for eksempel forelegg, vil øke sannsynligheten
for at loven følges.
Om registrerings- og rapporteringsplikt
Det er et stort problem at det ikke finnes tilgjengelig statistikk
for korttidsutleie. I dag er det bare Skatteetaten som samler inn
data for korttidsutleie, men da bare av skattemessige årsaker. Opplysningene
er underlagt taushetsplikt. Det gjør at den offentlige debatten
i stedet blir dominert av påstander, som i ulik grad er kvalifiserte.
Dette går inn i et mønster hvor sentrale data
for sammensetning og bruk av boligmassen rett og slett ikke finnes.
Det er ikke mulig å svare på hvor mange ordinære boliger som står
tomme, hvor mange som benyttes som sekundærbolig, eller hvor mange
som benyttes til ulike former for korttidsutleie. Da er det også
vanskelig å utforme god og treffsikker politikk.
Finansdepartementet har på høring et forslag
om plikt for digitale plattformer som formidler blant annet utleie
av boliger, til å rapportere inn data til skattemyndighetene. Selv
om dette allerede er data Skatteetaten i teorien samler inn, vil
en slik rapporteringsplikt bedre den skattemessige siden av korttidsutleie.
Det løser imidlertid ikke samfunnets behov for å ha gode data som
grunnlag for en opplyst debatt om spørsmålet.
En registrerings- og rapporteringsplikt for
korttidsutleie av privatboliger er også et svar på andre problemstillinger,
ikke minst knyttet til tilsyn, sikkerhet og brannvern. I dag vet
for eksempel ikke brannvesenet lokalt hvilke boliger som er langtidsutleid,
og hvilke som primært benyttes til korttidsutleie. Det er dermed
ikke mulig å målrette kontroller mot boliger benyttet til korttidsutleie.
EU har nylig besluttet å innføre en minstestandard for
registrering og statistikkføring rundt korttidsutleie, som del av
det felles svaret på hvordan en skal møte problemene utstrakt korttidsutleie
fører med seg. Det er ingen grunn til at ikke Norge skal gjøre det
samme.
Om lokalt selvstyre
Turistifisering av boligområder er ikke en unik
problemstilling for Norge. I mange europeiske byer og stater er
det innført begrensninger som likner den norske 90-dagersgrensen,
men for alle typer boliger. Flere steder er det offentlig debatt
om forslag om å innskrenke ytterligere. Barcelona har tidligere
innført registreringsplikt for korttidsutleie. Storbyen lanserte
sommeren 2024 en plan om å fase ut all korttidsutleie til turister
innen 2029. Amsterdam har siden 2021 hatt en øvre grense på 30 dager samt
lokal registreringsplikt for slike utleiere.
Norge har en lang tradisjon for lokalt selvstyre
og stort lokalt handlingsrom. Lokalpolitikerne og lokalsamfunnene
vet best selv hvor skoen trykker. Justert for folketall og størrelse
på bykjernen er turistmengden i for eksempel Bergen sammenliknbar
med antall besøkende i store europeiske turistbyer, men uten at
bystyret har virkemidler til å regulere korttidsutleie. Det er det
på tide å gjøre noe med.
Den såkalte bopliktordningen finnes fra før.
Den er mer omfattende og inngripende enn en eventuell regulering
av korttidsutleie. Innføring av boplikt i kommuner løser dessuten
bare delvis problemene rundt utstrakt korttidsutleie. Det er derfor
fornuftig å gi kommunene et nytt og mindre inngripende virkemiddel,
som målrettet og ubyråkratisk kan regulere korttidsutleie der lokalsamfunn
og kommunestyrer opplever at det er behov for det.
Forslag
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen
utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag som gir kommuner
myndighet til selv å innføre begrensninger på korttidsutleie av
bolig.
Stortinget ber regjeringen innføre et system
for registrering og innhenting av data fra alle som driver korttidsutleie,
samt gjøre aggregert statistikk tilgjengelig for offentligheten.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om å endre eierseksjonsloven § 24 slik at korttidsutleie i sameier
bare tillates i inntil 60 dager i året.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om å innføre straffereaksjoner for brudd på eierseksjonsloven § 24.
4. oktober 2024