Møte i Europautvalget tirsdag den 28. april 2026 kl. 8.30

Møtelederen: Første sak er redegjørelse fra fiskeri- og havministeren. Vær så god, Marianne Sivertsen Næss.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss: Takk for muligheten til å orientere om samarbeidet med EU på fiskeri- og havområdet. Jeg kommer først til å si litt overordnet om viktigheten av relasjonen til EU, før jeg kommer inn på sentrale samarbeidsflater og initiativer som angår marin forskning og det maritime området. Videre vil jeg si noe om EUs regelverksutforming på matområdet og samarbeidet innenfor fiskeriforvaltningen. Siden det er en uforutsigbar tid knyttet til internasjonal handel, vil jeg også si litt om arbeidet med markedsadgang.

Først til viktigheten av samarbeidet Norge–EU: Samarbeidet mellom Norge og EU på fiskeri- og sjømatområdet og det maritime området er unikt i omfang og betydning. Det omfatter hele verdikjeden og forvaltningen fra forskning og kunnskapsutvikling via fiskeri- og havbruksforvaltning til sjømatindustri og handel med sjømat, samt maritim virksomhet og maritime tjenester. Få land – om noen – har et like helhetlig samarbeid med EU som Norge på disse områdene.

Gjennom EØS-avtalen er Norge tett integrert i EUs indre marked, noe som gir norsk næringsliv forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår. Handel med sjømat er regulert i en egen protokoll til avtalen. EU/EØS er det klart største markedet for norsk sjømateksport og samtidig det viktigste markedet for en rekke maritime tjenester, teknologileveranser og skipsfartsrelatert virksomhet. Samarbeidet er også fundamentalt på forvaltnings- og forskningssiden knyttet til bærekraftig forvaltning av felles bestander og utvikling av kunnskapsgrunnlag. I en tid med økte geopolitiske og handelspolitiske spenninger framstår samarbeidet med EU som særlig viktig.

Kunnskap er en forutsetning for bærekraftig forvaltning av havområdene og for å skape vekst i havnæringen. Vi lykkes best når vi utvikler og deler kunnskap med hverandre. Derfor samarbeider Norge og EU om marin forskning. Den såkalte returandelen, altså hvor mye Norge får igjen av forskningsmidlene vi bidrar med i forskningssamarbeidet med EU, er spesielt høy fordi norsk marin forskning er i verdensfronten. Andelen er alltid over målet på 2,8 pst. og flere ganger opp mot 10 pst. Dette gjenspeiler Norges sterke stilling innen blå næringer. Det medfører også et ansvar.

EUs samlede framstilling av deres havpolitikk, altså havpakten, ble lagt fram under FNs havkonferanse i 2025. Jeg har uttrykt støtte til EUs arbeid for å løfte havpolitikken. Oppfølgingen tar form av regelverksutvikling og en rekke initiativer. Mye av arbeidet finner sted i 2026 og vil legge føringer for EUs neste langtidsbudsjett for perioden 2028–2034. Blant annet har EU signalisert en sterk ambisjon om å sikre en robust global infrastruktur for havobservasjon og lansert de første utlysningene av prosjekter. Nærings- og fiskeridepartementet har levert innspill og vært i dialog med Europakommisjonen. Det blir i fortsettelsen viktig å gi innspill til EUs kommende langtidsbudsjett, slik at hav forblir en prioritet.

Til det maritime området: EU har i senere tid vært aktiv på det maritime området. Den 4. mars publiserte Europakommisjonen sin maritime industristrategi og havnestrategi.

Industristrategien skal styrke EUs maritime næring gjennom å fremme europeisk skipsbygging, europeisk skipsfart og rigge seg for den usikre verdenen vi lever i. Strategien peker på viktige utfordringer, som tilgang på teknologi, finansiering og kompetanse.

Havnestrategien skal bidra til å gjøre europeiske havner mer konkurransedyktige, bærekraftige og sikre, samtidig som de støtter EUs overordnede transport- og klimamål. Havnestrategien kommer med fem prioriterte områder med tilhørende tiltak: konkurranseevne, energiomstilling, sikkerhet, finansiering og kompetanse.

Vi har delt våre innspill med Europakommisjonen underveis i arbeidet med begge strategiene. Vi er i stor grad enig med EU, både i deres beskrivelse av muligheter og utfordringer i den maritime næringen og i målet om å utvikle havnene. Vi har samtidig pekt på at EU ikke må bli for proteksjonistisk, og minner om at Norge er en del av det indre markedet. Det vil vi fortsette med. Vi vil følge gjennomføringen av EUs maritime industristrategi og havnestrategi tett framover. Det kan også gi oss nyttige innspill i arbeidet vi har satt i gang med nasjonal maritim strategi – Maritim politikk for en ny tid.

Europakommisjonen la 19. november 2025 fram forslag til en forordning om militær mobilitet. EUs betydning for europeisk sikkerhet og forsvar har økt og er i rask utvikling. Forordningen vil bl.a. styrke robustheten i transportinfrastruktur ved at det stilles krav om oppgradering for å legge til rette for militær mobilitet. Dette gjelder også havner. Ved krise eller krig vil Norge være mottaks- og transittland, og norske havner vil motta store mengder styrker, materiell og forsyninger som skal transporteres videre på vei og bane.

Forslaget har som formål å fjerne hindringer for militær mobilitet og fastsette klare regler og prosedyrer for grensekryssende militære bevegelser. Det etableres også en beredskapsmekanisme for hurtigbehandling og prioritert tilgang til infrastruktur for væpnede styrker som opererer i EU- eller NATO-sammenheng. For effektivt å håndtere kriser i og i siste instans forsvare den nordisk-baltiske regionen, spesielt i Arktis, vil militærtransport i Norge spille en sentral rolle. Regjeringen har derfor besluttet at den skal arbeide for at Norge deltar på så like vilkår som mulig som EUs medlemsland i EUs forordning om militær mobilitet.

Så til fiskeriforvaltning: Samarbeidet med EU endret seg fundamentalt etter at brexit fikk effekt i 2021, og den nye balansen er fremdeles ikke helt på plass. Da Storbritannia forlot unionen, tok de også med seg store havområder. Dette endret EUs status som fiskeriaktør i Nordøst-Atlanteren. EU sitter igjen med begrensede havområder og lite fisk. Gjennom Trade and Cooperation-avtalen med Storbritannia, den såkalte brexit-avtalen, fikk de beholde ganske store fiskekvoter, men EUs flåte er helt avhengig av adgang til både britisk og norsk sone for å kunne fiske disse kvotene. Vi opplever derfor et økt press fra EU. Det norske fisket som foregår utenfor våre egne soner, har tradisjonelt foregått i Storbritannia, særlig i skotske farvann. Storbritannia er derfor blitt en svært viktig samarbeidspartner for Norge, og vi samarbeider også tett i regionale og globale fiskerifora.

Samarbeidet med EU omfatter flere fiskerier, både bilateralt og i kyststatssammenheng. I denne typen forhandlinger er det ikke unaturlig at det er interessemotsetninger. For tiden er det utfordringer knyttet til de pelagiske fiskeriene, hvor det mangler helhetlige fordelingsavtaler.

I desember i fjor inngikk kyststatene Norge, Storbritannia, Færøyene og Island en avtale om fordeling og forvaltning av makrellbestanden. Til tross for mange forsøk lyktes det ikke å få med EU og Grønland i en avtale. Det skyldes i første rekke EUs manglende fleksibilitet til å bevege seg fra deres primærposisjon. De andre kyststatene konkluderte derfor med at det var nødvendig å gå videre uten EU, og så forsøke å inkludere EU senere. Avtalen åpner eksplisitt for det.

Firepartsavtalen som kom på plass, bidrar til å redusere det langsiktige fisketrykket. Dette er viktig siden Det internasjonale havforskningsrådet anser makrellbestanden å være i dårlig forfatning. Jeg hadde 12. mars et møte med EU-kommissær Kadis om dette spørsmålet. Møtet foregikk i en hyggelig tone, men EU fortsetter å peke på Norge som særlig problematisk, selv om den inngåtte avtalen har fire parter.

Jeg understreket at Norge, Storbritannia, Færøyene og Island alle hadde måttet gjøre betydelige innrømmelser sammenlignet med sine opprinnelige posisjoner. Det er derfor naturlig at også EU viser fleksibilitet og justerer sine krav dersom man skal lykkes med en helhetlig løsning. Jeg framholdt at Norges andel reflekterer den store utbredelsen av makrell i norsk økonomisk sone, men også er kompensasjon for at Island og Færøyene har adgang til å fiske i norske farvann. Jeg sa Norge nok en gang kunne vise noe mer fleksibilitet, dvs. redusere vår andel litt, dersom EU på sin side også bidrar. Dessverre ga ikke kommissæren uttrykk for at EU var interessert i å bevege seg. Generelt opplever jeg EU som ganske urimelig og fastlåst i sin makrellposisjon.

I slutten av februar i år ble Norge og EU enige om en soneadgangsavtale for NVG-sild og kolmule. Det var mulig fordi begge parter var villig til å vise fleksibilitet. Fra norsk side vil vi fortsette å ta initiativ til en konstruktiv dialog med Kommisjonen og i de etablerte forhandlingssporene. Jeg har avtalt et nytt møte med kommissær Kadis i morgen, 29. april, hvor vi igjen vil drøfte dette og andre fiskerispørsmål.

Norske posisjoner i forhandlinger med EU – som med andre parter – handler om å ivareta suverene rettigheter etter havretten til naturressurser i våre farvann, rettferdig fordeling og bærekraftig forvaltning. Dette er en norsk kjerneinteresse. Det er i norsk interesse å videreutvikle dialogen og forklare våre posisjoner og interesser, samtidig som vi lytter til våre forhandlingspartnere. Gjensidig forståelse av hverandres posisjoner må ligge i bunnen når vi forhandler.

Så til sjømatområdet: Havet er en sentral kilde til mat – nå og for framtiden. Som fiskeri- og havminister er jeg en av tre matministre. Matområdet er det største regelverksområdet i EØS-avtalen. Området er preget av at de fleste EU-rettsaktene på området faller innenfor EØS, mens noen faller utenfor. Det gjør at det kreves god EØS-rettslig kompetanse i forvaltningen når det gjelder vurdering, innlemmelse og gjennomføring av EØS-regelverk.

Mattilsynet følger opp regelverksutviklingen i Brussel på matområdet og har ansvaret for gjennomføring og forvaltning av EØS-regelverket. Det er viktig at Mattilsynet har tilstrekkelig med ressurser og kapasitet, slik at vi kommer godt inn i regelverksprosessene og kan være med og påvirke resultatet. Her er regelverket for dyrehelse, dyrevelferd og mattrygghet særlig viktig, bl.a. for å oppnå målene i samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr, og det gjelder i særdeleshet for å sikre at norske interesser ivaretas innen sjømatområdet.

Jeg vil også understreke fordelen med at Norge får delta i EFSA – Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet. Ved å delta i EFSA får Norge tilgang til et stort europeisk kunnskapsmiljø og kan bidra direkte i utviklingen av risikovurderinger som senere påvirker EØS-regelverk. Dette styrker norsk forvaltning, gir tidlig innsikt i vitenskapelige vurderinger og gjør det mulig å fremme norske perspektiver, særlig innen sjømat, dyrehelse og dyrevelferd, hvor Norge har særskilt kompetanse.

Regjeringen arbeider målrettet for å begrense etterslepet i gjennomføringen av EØS-regelverket på matområdet. Samtidig legger vi vekt på at norske interesser og konstitusjonelle forhold ivaretas. Enkelte eldre rettsakter er fortsatt uavklarte. Her vurderer vi behovet for tilpasningstekster eller konstitusjonelle forbehold i tråd med EØS-avtalen.

Avslutningsvis vil jeg gjerne si litt om handelsvilkår. EU er Norges største sjømatmarked, og Norge er EUs største sjømatleverandør i tall. EU importerer det meste av den sjømaten de har behov for, og Norge har en markedsandel på 25 pst. Norge eksporterer 55 pst. av vår sjømat til EU. Handelen bidrar til betydelig verdiskaping for begge parter og gir EUs forbrukere god tilgang på sunn mat fra havet.

Beklageligvis er det gjensidige avhengighetsforholdet ikke fullt ut gjenspeilet i vilkårene for sjømathandelen med EU. Norge har dårligere tollvilkår enn flere viktige konkurrentland. Gode markedsvilkår er avgjørende for at norsk sjømat skal opprettholde og utvikle sin posisjon, og regjeringen vil derfor fortsette å arbeide for bedre handelsvilkår i EU. Dette er også i EUs interesse ettersom unionen har et betydelig importbehov som Norge kan bidra til å dekke. Norsk sjømat er kortreist og miljøvennlig, og samarbeidet med EU om matvareberedskap bør dessuten styrkes, der sjømat spiller en viktig rolle.

Fra norsk side deltar Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruks- og matdepartementet i EUs ekspertgruppe for matsikkerhet. Arbeidet omfatter fisk og sjømat på lik linje med landbruksvarer og andre viktige innsatsfaktorer. Nye forhandlinger om midlertidige tollfrie importkvoter parallelt med forhandlinger om EØS-midler bør starte opp i 2027, men tidsrammen er ikke fastsatt. Forhandlingene vil bli krevende, og det er viktig å avklare så mange utestående spørsmål i forholdet til EU som mulig.

Tiden vi lever i, viser at gode handelsvilkår ikke kan tas for gitt. Vi må derfor arbeide bredt, langsiktig og målrettet på alle relevante arenaer. Med det håper jeg å ha vist hvor bredt og viktig samarbeidet med EU er på fiskeri- og havområdet. Takk for oppmerksomheten.

Møtelederen: Tusen hjertelig takk for orienteringen. Vi åpner for spørsmål og kommentarer.

Geir Pollestad (Sp): Eg har ein kommentar og eit spørsmål. Kommentaren går på det som vart sagt om at ein opplever meir press frå EU når det gjeld fiskekvotar. Då er det frå Senterpartiets side viktig å minna om at ein av grunnane til at Noreg ikkje er medlem av EU, nettopp er ønsket om å ha nasjonal kontroll på våre eigne fiskekvotar.

Så til spørsmålet, som gjeld eksport av sjømat og det norske forbodet mot eksport av laks med skadar og sår. Eg har forstått at det har vore eit press frå EU for å fjerna det, slik at det skal vera mogeleg å eksportera såkalla produksjonsfisk ut av Noreg. Det vil kunna få konsekvensar for foredling på land i Noreg. Mitt spørsmål gjeld eigentleg status på det arbeidet, og om regjeringa prinsipielt ønskjer å oppretthalda den delen av kvalitetsforskrifta som gjev dette eksportforbodet.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss: Takk for spørsmålet. Jeg skjønner kommentaren, og til det konkrete spørsmålet om produksjonsfisk kan jeg si at det er et arbeid som nå pågår i departementet med å gå igjennom kvalitetsforskriften. Derunder er også det som handler om produksjonsfisk. Produksjonsfisk betyr i dag arbeidsplasser i Norge, men målsettingen er å få ned andelen produksjonsfisk. Jeg vil ikke anbefale en bedrift i Norge å satse stort på å bearbeide produksjonsfisk, for den andelen skal i henhold til det også Stortinget har stilt seg bak i havbruksmeldingen, betydelig ned, og vi skal både forbedre dyrevelferden og få ned dødeligheten. Det vil om ikke altfor lenge komme en oppfølging av hva vi lander på i den kvalitetsforskriften.

Det jeg kan si, er at det er press fra EU – riktig – og det er også i strid med WTO, slik det ligger an nå. Denne saken må det ses på, og jeg vil komme tilbake til hvordan vi går videre i løpet av våren.

Erlend Larsen (H): Takk for orienteringen.

Jeg har spørsmål om militær mobilitet og forsyningslinjer. Har regjeringen definert hvilke havner som skal prioriteres, hvilke transportakser som skal transportere, altså vei og jernbane, og planer for å oppgradere det som er nødvendig å oppgradere? Det vil kunne være litt i strid med NTP, men uansett er det viktig å få fortgang på å gjøre det.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss: Det jeg kan si er at vi har fått på plass en ny havneberedskapsforskrift, som nettopp er en forskrift som skal sørge for at Forsvarets behov for mobilitet i en eventuell krise og krig er dekt. Det betyr at det er et vedlegg med hvilke havner som er utpekt som særlig viktige – vedlegg på nivå Begrenset. Men det arbeidet er gjort og det jobbes med.

Når det gjelder planer for oppgradering, vil det enten være et budsjettspørsmål, eller man må komme tilbake til hvordan det eventuelt skal finansieres hvis det er noe ekstraordinært, for det er veldig mange private havner i Norge som også vil kunne være viktige i et sånt tilfelle. Nøyaktig hvordan det skal finansieres er noe vi ser på for øyeblikket. I det kommende arbeidet med Nasjonal transportplan vil også Forsvarets behov måtte ha en viss betydning, men det er det samferdselsministeren som har det koordinerende ansvaret for, så jeg skal ikke gå dypt inn i det. Når det gjelder havner, vil det som sagt bli sett hen til hvilke behov Forsvaret har også i det videre når det gjelder prioriteringer.

Møtelederen: Da er det ikke flere inntegnede talere til saken.

Møtelederen: Representantene har fått utsendt en liste over rettsakter som kan bli innlemmet på EØS-komiteens møte 30. april. Er det kommentarer eller spørsmål til den listen? – Det er det ikke, og utvalget anses som konsultert.

Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk til fiskeri- og havministeren for hennes gode orientering.

Jeg vil denne gang begynne med å orientere litt om WTOs 14. ministerkonferanse, som ble avholdt i Yaoundé, Kamerun, 26.–29. mars 2026. Så vil jeg komme inn på to viktige prosesser som angår handel, og som berører oss:

• en amerikansk undersøkelse basert på påstander om at vi tilhører en gruppe land som bidrar til såkalt strukturell industriell overkapasitet, og som ikke har effektive tiltak for å hindre import av varer produsert ved tvangsarbeid

• en undersøkelse på EUs side om beskyttelsestiltak for stålprodukter

Videre vil jeg orientere om status i forhandlingene om EØS-midler, om dataforvaltningsloven som ble sendt til Stortinget før påske, og om status for Secure Connectivity, der siktemålet er framleggelse av en proposisjon til Stortinget før sommeren.

Først litt om WTOs ministerkonferanse i Yaoundé. Jeg vil bruke litt tid på det, for som også fiskeri- og havministeren var innom, er verden preget av større spenning og mer usikkerhet enn på lenge. Gode handelsvilkår kan ikke lenger tas for gitt, som fiskeri- og havministeren sa. Vi ser at sikkerhetspolitikken og handelspolitikken bringes mye tettere sammen. Handelsbarrierer bygges opp, i stedet for å bygges ned, og det globale regelbaserte handelssystemet, som er forankret i WTO, og som er svært viktig for en åpen økonomi som Norge, er under press.

Vi ser kanskje nå enda tydeligere at vi har hatt flere lykkelige tiår bak oss, der handelspolitikken fungerte, der WTO-regelen ble lagt til grunn. Selv om det var begrenset framgang på nye regler, ble de reglene som var der fra WTOs tilblivelse, stort sett respektert. Norge hører til de landene som kanskje tjente aller mest på det. Jeg minner om den tiden. Da vi merket den voldsomme veksten i Kina og ellers i Asia, fikk vi det vi kalte den doble Kina-effekten: Stort sett alt vi eksporterte, som er alt fra olje og gass til fisk, fiskeriprodukter og en del spesialiserte industrivarer, gikk opp i pris, og stort sett alt vi importerte, gikk ned, og Norge kom veldig godt ut av dette. Det hadde ikke minst å gjøre med at vi hadde et WTO som fungerte.

Når forutsigbarheten i rammebetingelsene svekkes, vil det prege våre arbeidsplasser og vår økonomi direkte. Det er få ting i utenriks- og handelspolitikken som har så direkte betydning for hvordan det står til i Norge, som nettopp dette. Da er det bare å konstatere at Verdens handelsorganisasjon står overfor betydelige utfordringer i dagens uforutsigbare landskap, og det er helt klart behov for reform. Å styrke WTOs evne til å fremme et moderne, rettferdig og relevant regelverk er derfor svært høyt prioritert fra norsk side.

På dette feltet er EU en god medspiller. EU er i seg selv kompatibel med WTO i både ord og bokstav og har også vært en sterk tilhenger av et globalt handelsredskap. Dette er felleskompetanse i EU, noe som gjør at EU er en av stormaktene i handelspolitikken som står opp for en internasjonal rettsorden, slik også Norge gjør. Stort sett er de fleste andre vestlige land, med unntak av USA – altså Japan, Sør-Korea, Australia, New Zealand osv. – på samme side.

Norge fikk en sentral rolle i dette arbeidet under ministermøtet i Kamerun. Selv var jeg utpekt til hovedfasilitator for reformsporet og ledet arbeidet sammen med en knippe kompetente ministerkollegaer fra andre land om å utforme en slags arbeidsplan for reform, basert på et strålende arbeid som vår dyktige ambassadør i Genève, Petter Ølberg, i mange måneder har gjort som forberedelse til møtet. Dette ga Norge en betydelig mulighet for å påvirke retning for organisasjonens videre utvikling. Det skal sies at på det feltet vi arbeidet med, var det faktisk en reell framgang under møtet, men konferansen som helhet ga ikke de vedtakene vi hadde håpet på. Det har å gjøre med at det stoppet opp på spørsmålet om e-handel, som jeg kommer tilbake til.

Det var dog støtte til behovet for reform, og vi hadde på plass et balansert kompromissforslag som alle de tunge aktørene hadde gitt en foreløpig tilslutning til, forutsatt gjennombrudd på andre felt. Denne reformpakken hadde tre sentrale hovedområder:

• en beslutningstaking som kunne gjøre WTO mer fleksibel, øke rommet for såkalt plurilaterale avtaler både parallelt med og innenfor WTO, altså hvor enkeltland kan slippe å være med på det de ikke vil være med på, og resten kan gå videre

• styrke utviklingsdimmensjonen

• behovet for mer rettferdige konkurransevilkår i global handel, også kjent som «level playing field» på engelsk.

Det dreier seg egentlig om hvordan man tar høyde for den voldsomme utfordringen som ligger særlig i Kina, som med sin ekstreme industrielle kapasitet blir dominerende på veldig mange viktige markeder. Hvordan klarer man å finne en riktig balanse mellom et grunnprinsipp om global frihandel og anledning til å ha visse sikringstiltak mot overdominans, bl.a. fra Kina på mange industrivarer, og i og for seg USA på en del annet, særlig tjenester.

Selv med bred støtte ble vedtaket ikke framlagt for ministrene på grunn av utfordringene med å forlenge moratoriet på toll for elektroniske overføringer, også kjent som e-handel. Jeg kommer til å bruke ordet «e-handel», «e-commerce» er det man kaller det, men det er altså ikke det mange tror det er. Det er ikke kjøp av varer på internett. Det er noe annet, men det er en typisk misforståelse. Blant annet ga rikskringkastingens gjengivelse av møtet inntrykk av at det var det vi snakket om, men det er altså ikke det. Det er når selve varen eller tjenesten er digital, altså alt fra en elektronisk bok til en programvare til andre tjenester hvor varen eller tjenesten i seg selv er digital hele veien fram. Det er det som er tematikken.

Det har vært et moratorium på toll mellom land helt siden WTOs tilblivelse. Tematikken har vært på dagsordenen siden ministermøtet i 1998, og det har alltid blitt videreført et slikt moratorium. Det ble altså ikke enighet om hvor lenge det skulle videreføres nå mellom ytterposisjonene. USA, støttes av mange, også oss, om at dette burde gjøres permanent. Det er interessant å merke seg at et USA som stort sett er veldig for toll, er minst like mot toll på dette feltet. Vi er enig med dem, EU er enig med dem, veldig mange moderne industriland er enig med dem, og en del andre også, mens en del land i det globale sør har vært skeptiske – i hvert fall til en lang forlengelse. Dette har vært en problematikk over tid. USA sa imidlertid at uten en reell framgang på dette feltet ville de ikke være med på andre viktige beslutninger. Akkurat det var ikke noe vi støttet, selv om vi var enig i substans på dette feltet. Det illustrerer utfordringene med WTOs konsensusprinsipp, nettopp det som reformprosessen skulle forsøke løse, at en enkelt aktør av 166 kan blokkere framdrift selv når det foreligger bred støtte.

Dette var et skuffende utfall, egentlig for alle, for jeg opplevde at alle som var der hadde et ønske om en viss framgang for WTO – selv om hva man ville ha framgang på, kanskje varierte. Samtidig er det viktig å understreke at uenigheten ikke først og fremst dreide seg om behovet for reform, heller ikke for USA og Brasil, som ble stående i den siste skvisen, og som hindret et endelig gjennombrudd selv om møtet var langt på overtid. Tvert imot var det en tydelig fellesforståelse om at WTO må styrkes og moderniseres, og det er grunn til å legge merke til at USA fortsatt er med i og investerer i WTO, mens de jo trekker seg ut av en rekke andre multilaterale organisasjoner. Dette gir et grunnlag for videre arbeid og samarbeid.

Norge var en tydelig støttespiller for å gjøre moratoriet permanent. Vi var også medforslagsstiller til to initiativer – ett fra USA om et varig forbud, og ett fra Sveits og Canada om å etablere en digital handelskomité i WTO for å plassere den videre diskusjonen i en organisert ramme. Men som sagt, flere utviklingsland ønsket kun en kort forlengelse, og noen så gjerne at hele moratoriet utløp.

USA – og det skal anerkjennes – kom til møtet med sterke forventninger om permanent forlengelse, at det skulle gjøres permanent. De ble i forhandlingene konstruktivt villig til å gå ned til fem år, eller kjent som 4+1, altså at man skal ta en ny beslutning om to ministermøter – ministermøtene en annet hvert år, så det er om fire år – og så ha en garantert forlengelse for ett år etter det. 4+1 er som kjent 5, og det blir da om fem år. Det ble ikke oppnådd enighet. Brasil beveget seg til fire år, men den forskjellen førte likevel til at hele møtet mislyktes i å ta endelig beslutning i viktige ting. Det er første gang WTO ikke har klart å forlenge ordningen, som derfor i prinsippet utløper.

Dette er uheldig. Det kan åpne for at enkelte land innfører toll på digitale produkter og tjenester, noe som skaper usikkerhet for næringslivet og svekker hele den digitale økonomien. Vi ble umiddelbart enig med 22 andre land om en erklæring om at vi kommer til å videreføre moratoriet inntil kommende hovedrådsmøte i WTO i mai, og vi vil arbeide for å gjenopprette moratoriet gjennom forhandlinger på ambassadørnivå i Genève.

Også på landbruksområdet ble det gjort forsøk på å vedta en balansert tekst som kunne gi retning for videre forhandlinger. Teksten hadde bred støtte, men enkelte medlemsland motsa seg også her vedtak. Norge støtter kompromisset og vil arbeide for videre framdrift i Genève.

Det var lite håp om at MC14 ville vedta å innlemme den nye avtalen om en investeringsfasilitering i WTOs regelverk. 129 medlemsland, inkludert Norge, er part i avtalen. Kun to land motsatte seg innlemmelsen i WTO – Tyrkia og India. Tyrkia trakk sin motstand under konferansen, men India opprettholdt sitt veto. Derfor ble det igjen ikke mulig å vedta avtalen som en del av WTO. Det er altså to eksempler på at enkeltland blokkerer for 165 andre. Det er da suverenitet i ekstrem grad, altså en blokkeringssuverenitet for enkeltland.

Ministermøtet ga ikke det gjennombruddet man håpet på, men viste at det altså er fortsatt vilje til samarbeid. Vi vil fortsette å bruke vår posisjon og tillit i organisasjonen til å bygge bro mellom ulike medlemsland og fremme reformløsninger som kan samle bred støtte, fram mot ministerkonferansen om to år. Vi håper at vi får framgang i løpet av de to årene fram til det, for alt dette er i spill.

Et sterkt regelbasert multilateralt handelssystem er avgjørende for norsk økonomi og for en rettferdig og forutsigbar global handel. Det er viktig å si det her, for alt annet vi driver med, altså EU, EØS, EFTA og våre bilaterale avtaler, er basert på den grunnmuren som WTO setter. Så dette er jo ikke noe annet enn det Europautvalget vanligvis driver med. Det er plattformen alt står oppå.

Hvis man skulle tenke seg en verden uten WTO-regelverket, er det veldig mye som må forhandles på nytt, for den bunnplanken har alltid vært der. For eksempel: Når Norge begynner arbeidet med en EFTA-frihandelsavtale med et annet land eller en gruppe land, eventuelt en bilateral avtale, legges WTO-regelverket i bunnen av den avtalen. Da har man på en måte gjort unna mye av arbeidet før resten av jobben begynner. Det er det viktig å understreke, for det er egentlig en selvfølge, men det hører til den typen selvfølger som man glemmer når dette ikke er i spill.

Så vil jeg komme inn på to saker som angår handelspraksis: en undersøkelse fra USA og en fra EU som berører oss.

I midten av mars igangsatte USA undersøkelser med utgangspunkt i en bestemmelse i amerikansk handelslovgivning som gir hjemmel for handelstiltak mot andre lands såkalt urettferdige handelspraksis. Dette omfatter en undersøkelse av 16 land, inkludert EU – i denne forstand er EU sett på som et land fordi de har felles kompetanse på handel – og inkludert Norge, med en påstand om at de bidrar til strukturell industriell overkapasitet. Det er også satt i gang en undersøkelse som omfatter 60 land, igjen inkludert EU og Norge, med en påstand om at de ikke har effektive tiltak for å forhindre import av varer til tvangsarbeid.

Igangsettelse av disse undersøkelsene må ses som et uttrykk for Trump-administrasjonens ønske om å videreføre den tollpolitikken de lanserte da de tiltrådte, etter at USAs høyesterett erklærte at de såkalte gjensidighetstollene i Section 122 er ulovlige. Når Donald Trump har drevet og sagt f.eks. at den og den skal få toll, og Brasil skal få 50 pst. fordi de ikke slipper løs Bolsonaro, er det i utgangspunktet slik at man ikke har hjemmel til det, i hvert fall ikke den hjemmelen han brukte. Det er nå avlyst av høyesterett, noe som var et stort sjokk for Trump-administrasjonen.

Den amerikanske lovgivningen er full av andre regler, men de kan ikke innføres ut fra en generell opplevelse hos presidenten, de må være gjenstand for undersøkelser. Det er den viktige forskjellen – derfor disse undersøkelsene.

Jeg tror vi skal være så ærlig å si at disse undersøkelsene ikke blir gjort fordi USA faktisk lurer på det, at de faktisk tror at Norge f.eks. legger til rette for slavearbeid eller tvangsarbeid, men fordi man leter etter en hjemmel for å videreføre tollpolitikken.

I utgangspunktet ser vi ingen grunn til at Norge skulle omfattes av slike undersøkelser. Vi har likevel valgt å benytte oss av de formelle mulighetene vi har til å søke å påvirke den amerikanske beslutningsprosessen. Utenriksdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og norsk næringsliv har samarbeidet veldig nært og godt om dette, og regjeringen, ved Utenriksdepartementet, overleverte derfor den 15. april omfattende skriftlige høringsinnspill med en beskrivelse av norsk handelspraksis.

Vi har videre takket ja til bilaterale konsultasjoner med amerikanske handelsmyndigheter, som en del av undersøkelsesprosessen, og disse vil finne sted i midten av mai. Vårt budskap er klart, og vi mener det kan dokumenteres solid at Norge ikke fører en politikk som bidrar til global industriell overkapasitet. Norge støtter kampen mot tvangsarbeid. Åpenhetsloven er et viktig verktøy i den sammenhengen.

Det er likevel vanskelig å vite utfallet av undersøkelsene, gitt amerikanernes motiv for å sette dem i gang. Uansett må vi nok være forberedt på fortsatt høye amerikanske tollsatser og generelt stor usikkerhet og uforutsigbarhet når det gjelder vilkår for adgang til det amerikanske markedet i tiden framover. Det kommer ikke til å endre seg, for det finnes mange åpninger for tilsvarende prosesser om disse ikke fører fram. Donald Trump har i hele sin politiske karriere vært konsistent på at «tariffs are good». Det er et av de vakreste ordene i det engelske språk, ifølge presidenten, og det mener han åpenbart ganske sterkt.

Jeg har bare lyst til å legge til her at svært mange land nå driver en aktiv politikk for å diversifisere handelen sin bort fra USA. Vi ser at land som Canada og Kina har redusert handelen med USA, men økt den samlede handelen mer enn det de tapte til USA. Effekten er at USA blir mindre integrert i verdensøkonomien enn de har vært, men det er jo akkurat nå ønsket til det politiske flertallet i USA – så lenge det varer.

Så skal jeg over til det som har med EU å gjøre. Når det gjelder EU, kunngjorde Europakommisjonen 27. mars at de igangsetter en ny undersøkelse om beskyttelsestiltak for enkelte spesifikke stålprodukter. Her skal vi huske at EU helt siden 2018 har hatt beskyttelsestiltak på stål generelt, og Norge har fått unntak fra EUs beskyttelsestiltak. Norge har svært liten eksport av de nye produktene som er omfattet av den nye undersøkelsen. Uavhengig av den begrensede økonomiske betydningen er det vår holdning at WTO-hjemlede beskyttelsestiltak ikke er akseptable mellom partene i EØS-avtalen. Vi er i konstruktiv dialog med Europakommisjonen om saken og vil fremme vår holdning i saken på egnet vis.

Så en oppdatering om status når det gjelder forhandlinger om EØS-midler: Som jeg nevnte på forrige møte, undertegnet vi 20. mars en avtale med Hellas som det tolvte av 15 mottakerland. Neste land ut er Romania. Der skal jeg selv undertegne avtalen den 13. mai med utenriksminister Toiu i Bucuresti. Det er det nest største landet, etter Polen, når det gjelder mottak. Det er også god framdrift i forhandlingene med Slovenia, som er det fjortende landet.

Så til Ungarn: Det er naturlig først å si noen ord om valget i Ungarn. Det ungarske valgresultatet mener jeg er svært gledelig for Europa, for Norge, for verden og ikke minst for ungarerne selv. Det er et veldig sterkt flertall den nye statsministeren har. Det er også svært gledelig at utgående statsminister Orban aksepterte valgresultatet. Det var uro for hvordan han ville takle dette. Han har på mange måter vært fanebæreren for den nye nasjonalpatriotiske og illiberale trenden i mange vestlige land og en inspirasjonskilde for MAGA-bevegelsen. Han har også hatt aktiv støtte fra både amerikansk og russisk hold gjennom valgkampen. Men han aksepterte valgnederlaget tidlig og ryddet av veien mulige bekymringer om manglende anerkjennelse av valgresultatet. Det var tvers igjennom en solid valgseier for Peter Magyar og partiet Tisza, som vant to tredjedels flertall i parlamentet.

At de vant to tredjedels flertall, er viktig å merke seg. Orbans metode har vært gjennom et stort flertall gradvis å bygge ned rettsstatsprinsipper om maktens tredeling, f.eks., gjennom en politisering av rettsvesenet. Det betyr altså at man må ha et tilsvarende flertall for å kunne gjøre om på de beslutningene. Det er ikke slik at dagen etter valget i Ungarn er alt som det var for 16 år siden. Dette er en stor ryddeprosess. Dette er noe også Polen har mye erfaring med, for man hadde en tilsvarende utvikling der da mer demokratiske og europavennlige krefter overtok også der.

De kommende styresmaktene i Ungarn, som allerede er godt organisert og er tungt inne med et «transition team», som vi har kontakt med, uttrykker at de ønsker et langt bedre forhold til EU og å være mer solidariske i NATO og mer samarbeidsorienterte når det gjelder Ukraina. De ønsker også å gjenopprette rettsstatsprinsippene og forsvaret av grunnleggende demokratiske verdier, f.eks. minoritetsvern, som har vært svært utfordret i Ungarn.

Fra norsk side ser vi fram til å starte en god dialog med den nye regjeringen. Det er egentlig en stor fordel at vi fortsatt kan forhandle om EØS-midlene. Vi har fortalt innkommende regjering at vi ønsker et samarbeid, og at de kan se på det som allerede ligger der, for å se hvordan det passer inn i det de nå ønsker å gjøre med Ungarn. Vi kommer tilbake til utvalget når også det er klart. Det blir da det femtende av 15 land.

Jeg vil kort komme inn på forslaget om ny lov om datadeling og dataforvaltning som regjeringen har lagt fram. Denne loven skal fremme viderebruk av data fra offentlig sektor og bidra til forskning, innovasjon og utvikling av produkter og tjenester. Det vil bidra til mer åpenhet i offentlig sektor gjennom forenklet tilgang til informasjon. Lovforslaget bygger på å implementere det åpne datadirektivet og dataforvaltningsforordningen. Lovforslaget vil også bidra til kutt i EØS-etterslepet. I tillegg til kravene som følger av EØS-rettsaktene, inneholder forslag til dataforvaltningslov også et nytt nasjonalt krav om at offentlig sektor skal publisere metadata om data de forvalter, i en nasjonal datakatalog. Dette vil synliggjøre hvilke data offentlig sektor besitter, slik at næringslivet, sivilsamfunnet og pressen enkelt kan vite hvilke data de kan be om.

Viktige mål med lovforslaget er at data fra offentlig sektor skal være enklere å finne og i hovedsak være gratis, og dette skal bidra til økt åpenhet. Lovforslaget har derfor regler om hvordan data fra offentlig sektor skal deles med eksterne aktører for viderebruk, inkludert regler om dataformater, og når det kan tas betalt for data.

Jeg vil avslutningsvis si noen ord om status for Secure Connectivity, som utvalget har hørt om mange ganger før. Næringsministeren og EUs kommissær for forsvar og rom, Andrius Kubilius, undertegnet nylig, 26. mars, en avtale om norsk deltakelse i Secure Connectivity og GOVSATCOM. Det er en viktig milepæl og ønsket fra norsk side, men vi er ikke helt i mål ennå. Det skal også være en EØS-komitébeslutning, som primært vil omhandle finansiering. Vi vil legge fram en proposisjon for Stortinget, siden saken har betydelige økonomiske konsekvenser. Vi skal få begge deler til Stortinget i løpet av sommeren.

Jeg vil videre understreke at avtaleverket i utgangspunktet har varighet ut 2027, så vi må gjøre nye vurderinger det neste året. Grunnen til det er at EUs inneværende programperiode, som vi da går inn i på slutten, er for 2021–2027. Norge vil ha behov for en ny gjennomgang av balansen i avtalen for det som skjer etter 2027 – balanse mellom norske finansielle bidrag og gjenytelser. Vi mener at det er balanse ut 2027, som følge av at vi ikke betaler fullt ut for alle kostnadene, samtidig som det er begrensninger for norsk romnæring på å levere til Secure Connectivity i denne perioden. Vi blir sannsynligvis bedt om full betaling fra 2028, i tråd med finansieringsmekanismen i EØS-avtalen.

Det har vært en del oppmerksomhet i media om Andøya Spaceport kan brukes til oppskyting av EU-satellitter. Secure Connectivity-forordningen framskynder at oppskyting fra utenforland kun skal skje i berettige unntakstilfeller. Nærings- og fiskeridepartementet har vært klar over dette siden forordningen ble lagt fram, og har vært tydelig om dette i dialogen med norsk romnæring, og særlig med Andøya Spaceport. Forskjellsbehandlingen av Norge er ikke noen ønsket situasjon for Norge og noe vi jobber med å endre. Forslaget til konkurranseevnefond, som EUs romaktiviteter vil bli en del av, åpner for en egen avtale om oppskyting for utenforland. Å få på plass en slik avtale er prioritert fra regjeringens side.

Da takker jeg for oppmerksomheten.

Møtelederen: Tusen takk til utenriksministeren for orienteringen.

Da åpner vi for spørsmål. Det er kommet inn ett – Vedum, vær så god.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Takk til utenriksministeren for orienteringen. Jeg synes det temaet som var på WTO-møtet nå, om toll på digitale tjenester, er utrolig viktig. Jeg vil dra et lite resonnement, hvis jeg får lov.

Norge har hatt en aktiv posisjon i OECD om global minimumsbeskatning for store selskaper. Det har vi innført i Norge, Stortinget vedtok det i forrige periode. Det var et annet prosjekt i OECD, Pilar én. En skulle skattlegge typiske tek-giganter mer, f.eks. Netflix og Grok – alle sammen. Det arbeidet har stoppet opp. Jeg skjønner den tradisjonelle norske posisjonen, at vi er mot toll på digitale tjenester, men det er også en norsk posisjon at vi er bekymret for hvor mye inntekter som kommer til noen få tek-giganter i verden. Det er klart at USA og den politiske ledelsen som er der nå, bare vil ha mest mulig frislipp for gigantene.

Er vi sikre på at det er viktig at den tradisjonelle norske holdningen i diskusjonen i WTO om toll på digitale tjenester er veldig offensiv, når vi ikke kommer lenger med OECD Pilar én, som det heter på stammespråket, med tanke på beskatning av disse selskapene? Dette kommer til å bli en kjempeutfordring for nesten alle vestlige demokratier: Hvordan skal vi skattlegge de enorme inntektsstrømmene som går gjennom de foretakene? Da er selvfølgelig toll en litt fremmed tenkning, men det hadde vært interessant å høre hvor mye man har gått inn i det, for dette skjer fort.

Møtelederen: Da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er et veldig godt og klokt spørsmål fra Vedum. Det man begrenser her, er toll over landegrensene. Skattlegging av inntekter i enkeltland er et annet spørsmål. Det er selvfølgelig relatert, men skatt fra «big tech» er noe annet enn toll over landegrensene, så man kan fortsette et arbeid med hvordan man skal beskatte inntekter opptjent av Microsoft eller Netflix i f.eks. Norge eller for den saks skyld Tanzania, uavhengig av dette. Det handler altså spesifikt om det skal pålegges toll, og det er fordi man fortsatt mener det er lurt at vi nå fremmer en slik digital økonomi som det er store muligheter i at blir enda mer sentral. Jeg tenker at det er fullt mulig å videreføre begge engasjementene, både for å hindre skattefrihet og for å opprettholde tollfrihet. Det er vår posisjon per nå.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Nå kan jo Norge i prinsippet innføre toll for andre land.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Ja, det kunne vi gjort. Så prøver vi å endre det ved første hovedrådsmøte. Vi har erklært at vi frivillig vil videreføre moratoriet, sammen med en rekke andre land, inntil dette blir avklart i hovedrådet. Disse beslutningene er tatt slik at hvis moratoriet ikke videreføres, opphører de med en gang – eller første dag i måneden etter, tror jeg det er. Siden dette møtet var i slutten av mars, kunne man ha gjort det fra 1. april. Det er riktig.

Trine Lise Sundnes (A): Tusen takk for en grundig orientering.

Når det gjelder WTO, kunne du sagt noe om hvem som er våre naturlige allierte i de diskusjonene som foregår der? Det er også litt knyttet til at det er nyttig for oss som parlamentarikere når vi møter våre kolleger fra andre steder i verden, så det hadde vært fint.

Så er det egentlig mer en forespørsel til et senere møte. De siste ukene har EU klart tatt en diskusjon i sitt forsvarssamarbeid om en mer bindende traktatforankret forsvarsunion. Det står veldig lite i norske medier om dette, det er veldig lite omtalt. Det er store diskusjoner, og det er sterke EU-land som er drivere her. Kunne vi på et tidspunkt fått en orientering om det arbeidet og hvordan Norge i så tilfelle vil bli truffet av dette?

Møtelederen: Vi tar et spørsmål til, fra Fiskaa.

Ingrid Fiskaa (SV): Det er to spørsmål, faktisk. Det eine er i forlenginga av dette med toll på e-handel. Det er tydelegvis stor motstand mot det blant ein del utviklingsland, og då særleg Brasil, som til slutt valde å setja hardt mot hardt. Kan du forklara kva dei materielle motsetnadane her eigentleg handlar om, i og med at dette er ei viktig sak for utviklingsland?

Det andre spørsmålet er noko heilt anna. Det er diskusjonane med EU om noregspris. Kva er situasjonen der? Kva skjer på det området?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Til Sundnes først: Våre aller nærmeste allierte i WTO vil jeg si selvfølgelig er EU, og det er Storbritannia, Australia, New Zealand, Japan, Sør-Korea, Singapore osv. Det er også veldig mange land i det globale sør, for – det er litt til Fiskaa også – det globale sør er veldig delt. Man har noen som er ekstremt opptatt av at WTO er helt avgjørende for deres adgang til vekst. Mange av det jeg vil kalle progressive utviklingsland skjønner at framtiden ikke er å leve på almisser fra nord, men å få en aktiv industripolitikk og næringspolitikk som gjør at de kan ta del, og da må de ha en rettferdig adgang til verdensmarkedet. De er da stort sett veldig opptatt av at WTO skal lykkes.

Så er det en del – og ikke minst noen ganske store mellominntektsland, type Brasil og India – som har vært mer opptatt av en mer beskyttende tilnærming. For eksempel deler India mange tilsvarende bekymringer for Kina som USA har, knyttet til hvordan Kina har utfordret industrisektoren i Asia.

Det er viktig ikke å gi inntrykk av at u-land generelt mener det samme, men det har vært en større tradisjon i en del utviklingsland for å bruke toll. Problemet med sånne strømmetjenester er at det egentlig er krevende hvordan man definerer toll. Det er også ganske vanskelig i praksis å vite akkurat hvordan man innfører den tollen. Derfor er avgifter som merverdiavgift og sånn mer fornuftig, det er mer håndterbare størrelser. Litt som til Vedums spørsmål: Vi mener alminnelig skattlegging og avgiftslegging er mer effektive virkemidler på det enn toll over landegrensene.

Til norgespris: ESA har mottatt en klage de nå behandler. Vi har ikke så mye mer å si. Det ligger der, og så får vi se hva de sier til oss når de har behandlet den klagen de har mottatt inn til seg. Det kommer vi definitivt tilbake til, men jeg har ikke så mye mer å si nå.

Når det gjelder denne forsvarsunionen, som ikke minst kommissær Kubilius snakker mye om, er det en av mange diskusjoner som går i Europa nå. En annen er jo å forsterke dette koalisjonen av villige-samarbeidet. Jeg vil si det sånn som jeg sa i siste utenrikspolitiske redegjørelse – jeg kommer litt tilbake til det europapolitiske: EU er blitt veldig mye viktigere innenfor forsvar og sikkerhet, men da først og fremst på alt det som ikke er rent kollektivt forsvar, altså militær mobilitet, felles investeringer, felles anskaffelser og innovasjon. Der er EU på full fart oppover. Der er det EU, og der er det slik at Storbritannia, Norge osv. søker inn mot EU. Det er også en nær dialog med Canada.

Når det gjelder snevert forstått det kollektive forsvaret, hvor vi legger stor vekt på NATO, vil mange land si at hvis man må gjøre det mer uavhengig av USA, er det viktig å finne en ramme som ikke minst Storbritannia og Tyrkia er med i. Tidligere stats- og utenriksminister Carl Bildt har jo foreslått en gjenopprettelse av Vestunionen. Det er et litt eksotisk forslag. Jeg var selv med på å legge den ned. Jeg synes egentlig det var en god idé den gang da, men det er riktig å ta innover seg at det foregår en mer åpen diskusjon om hva vi gjør hvis man må gå for en plan b. Det er klart at det er viktig å følge den diskusjonen også i EU. Det kommer jeg gjerne tilbake til på et senere tidspunkt, og har med forsvarsministeren.

Møtelederen: Da samler vi opp tre spørsmål. Det er Hermstad først, så Larsen og Vedum.

Arild Hermstad (MDG): Litt i forlengelsen av spørsmålet til Vedum, så er det jo en diskusjon i EU om å skattlegge de store digitale selskapene. Der har USA reagert med ganske harde trusler om mottiltak. Uten å ta stilling til om toll er et mottiltak EU eller vi kunne gjort, så er spørsmålet: Hva er status for arbeidet i EU med å prøve å skattlegge disse digitale selskapene og prøve å finne løsninger på det?

Det andre spørsmålet går egentlig på at USA har begynt å politisere veldig all handel, som disse vilkårlige tolltruslene, som statsråden var inne på. Hvilken diskusjon var det om dette i WTO, og hvilken diskusjon er det om dette i EU og for så vidt i EØS om hva vi egentlig kan gjøre for å gardere oss bedre mot den type vilkårlig politikk fra USA?

Erlend Larsen (H): Det er velkjent at enkelte kinesiske grupper blir brukt som slaver eller er utsatt for tvangsarbeid. I hvilken grad kjenner vi til hvilke produkter vi kjøper og handler med som er fra dette tvangsarbeidet, og hva er egentlig norsk politikk på det området?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Som tidligere møtende i Vestunionen, da det eksisterte: Det var et flott bygg. Det var ikke så veldig viktig møte vi hadde der, men jeg representerte Norge. Det er spennende hvis den skal gjenoppstå – det tyder på at en er gammel.

Det var ikke det jeg skulle spørre om – nå skal jeg liksom gå fra å være blid til å bli sur. Stoltenberg problematiserte Stortingets avgiftsvedtak om drivstoffavgifter etter Grunnloven § 75. Det er interessant å høre utenriksministerens vurderinger rundt det Stoltenberg valgte å løfte opp forrige fredag, om ESA, og om det har vært noen formelle møter i det hele tatt mellom den norske regjeringen og ESA på det, og om det har vært på ministernivå eller om det bare har vært samtaler på embetsnivå.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for gode spørsmål.

Til Hermstad først: Av en lang liste med krevende spørsmål mellom EU og USA, tror jeg jeg vil plassere dette på toppen. Det er virkelig kanskje kjernen i en ganske dyp transatlantisk uenighet. Det er hvordan man skal regulere og eventuelt skattlegge teksektoren.

Jeg tror vi skal konstatere at det nå egentlig eksisterer tre legale politiske rom i verden man må velge mellom. Det er det amerikanske, det kinesiske og det europeiske. I USA er det slik at særlig de nåværende myndighetene er ekstremt støttende til tekselskapenes frihet og går aggressivt til verks mot alle forsøk på skattlegging – som er noe annet enn toll, som vi snakket om i stad. De er også opptatt av tollfrihet, som vi er enig i, men noe vi ikke er enig i, er denne voldsomme kampen mot reguleringer generelt og muligheten for skattlegging. Der har EU måttet manne seg opp til å ta en veldig tydelig motposisjon. Så har man til slutt det mer kinesiske systemet, hvor staten spiller en veldig sterk rolle i det meste.

Det er vel liten tvil om at Norge normativt og interessemessig hører hjemme i det europeiske av disse tre. Derfor er det veldig viktig å følge med på dette. Det er også en ganske sterk bevegelse i europeiske land for å gjøre seg mindre avhengig av amerikanske plattformer. Danmark har etter striden om Grønland nå helt systematisk begynt å anskaffe europeiske alternative plattformer til de kjente amerikanske plattformene, og dette kan fort bli en bevegelse i andre land. Status der er at dette er høyst uavklart, men EU fortsetter med å fremme initiativer for regulering av sosiale medier. Der er også vi aktive nå, med bl.a. dette med aldersgrense på sosiale medier som nettopp kom, som det også er interesse for å følge med på i EU og en rekke EU-land.

Til Larsen: Svaret er vel at det er strenge regler mot å være involvert i noe som har med tvangsarbeid og sånt å gjøre. Det er ikke minst regulert i åpenhetsloven, så det mener jeg at vi har regelverk for. Nå skal vi også dokumentere det skriftlig, tydelig og åpent, knyttet til de amerikanske undersøkelsene, som kan tydeliggjøre både at vi har regler, og at vi mener at de praktiseres. Det er viktig å si. Det legale er åpenhetsloven.

Så var det spørsmål om dialogen med ESA om den vurderingen. Jeg vil egentlig først og fremst vise til det finansministeren sier. Jeg tror ikke jeg skal gå så langt utover det, men han advarte før vedtaket ble fattet om at vi trodde dette ville være i strid med EØS-regelverket. Det er ikke fordi det er avgiftsreduksjon, det er fordi det er ulik behandling, at ulike sektorer behandles ulikt. Derfor blir det statsstøtte, og statsstøtte er forbudt. Statsstøtte er for så vidt forbudt også etter WTO, det som bidrar til ulik behandling, og det er det som er problemet her. Det har vært en dialog mellom Finansdepartementet og ESA som har bekreftet inntrykket av at dette kan være ulovlig statsstøtte.

Uansett er det slik, som tidligere finansminister Vedum jo vet, at det ved innføring av slike regler skal være en dialog i forkant. Det er derfor vi har utredningsinstruksen, og det er derfor vi har et prinsipp om at man utreder vedtak før man fatter dem i Stortinget, som jo ikke skjedde i dette tilfellet. For øvrig tror jeg jeg vil vise til det finansministeren har sagt, og ikke dra det noe lenger enn det. Jeg kan godt komme tilbake til det i et senere møte.

Møtelederen: Da har vi kommet til veis ende for spørsmål og kommentarer til sak nr. 3.

Møtelederen: Er det noen som har noe til Eventuelt? Det er det ikke. Da er møtet hevet.